Dag 2. Fra Rabanal del Camino til Molinaseca

Av ulike årsaker er mange oppe veldig tidlig, gjerne i fire-femtiden, og går mens det enda er mørkt. De får da med seg soloppgangen, men ellers vil det jo være veldig lite å se! Men de aller fleste er veldig stille der de pakker sekken sin og vi blir egentlig lite forstyrret mens vi håper å få enda en stund til på øret. En annen ting er at vi ville ha vært redde for å ikke finne rette veien i mørket. Selv om det er godt merket de fleste steder, må en alltid vært på vakt. Går en feil blir turen fort enda lenger!

Etter å ha spist frokost var vi ivrige etter å komme i gang. Det merkes at vi er oppe i fjellet, det var kaldt, bare 4-5 grader. Vi hadde forstått at dette kunne bli en tøff etappe ettersom vi skulle over det høyeste punktet langs hele den franske caminoen, El Camino Frances.

I middelalderen var dette en fryktet strekning for pilegrimmer, for over fjellet vi nå skulle passere lå bandittene på lur. Det skulle vise seg at dette ble den dagen vi skulle oppleve den nydeligst naturen på caminoen. Det var nesten ubeskrivelig vakkert! Hele fjellet var kledd i lilla! Og du kan si at lynget her er litt høyere enn det vi er vant til hjemme!

Første tettstedet vi kom til var Foncebadon, ett sted som har vært øde lenge, men som nå begynner å bli bygget opp igjen, pga pilegrimstrafikken. Det er de seneste årene blitt satset stort på å ruste opp overnatting og serveringssteder, så mange småsteder har virkelig fått et løft. Nå begynte det å duskregne og vi bestemte oss for å ta på regntrekkene slik at vi ikke skulle bli altfor bløte, særlig ettersom det var kaldt. Oppdaget fort at slike engangstrekk ikke fungerer. Det tok ikke langt tid for at de bare kunne kastes.

Det gikk jevnt og trutt oppover, men det var ikke noe problem. Så da vi nådde Cruz de Hierro (Ferro) som ligger på 1505 m.o.h. hadde vi steget 352 meter over 9,8 km og vi syntes overhode ikke at det hadde vært så slitsomt som vi hadde forestilt oss på forhånd. Før vi gikk opp til jernkorset tok vi en liten rast ved det lille kapellet rett ved korset og møtte igjen en ung mann fra Australia som vi første gang møtte da vi satt og ventet på å slippe inn på herberget i Rabanal. Han bød på sjokolade, og dette å by på det man har er en god skikk blant pilegrimmer.

Cruz de Hierro er et jernkors som står på en 10 meter høy påle. Rundt pålen er det en steinrøyse av steiner folk har lagt fra seg, gjerne båret med seg hjemmefra. Men også andre ting er å se, smykker, brev, kors, leketøy eller hva som helst. Ja, til og med et par vandresko hang der på stolpen! Den symbolske handlingen ved å legge noe igjen er å legge av seg en byrde man bærer på.

 
Vi hadde også med oss hver vår stein hjemmefra og det var en spesiell følelse å være med å bidra til dette felles minnesmerket.

Det var nå veldig kaldt, og jeg frøys på fingrene slik at jeg nesten ikke greide å ta bilder. Så vi gikk ganske fort videre.

Før en halvtime hadde gått kom vi til Manjarin og vi hørte ringing fra en bjelle. Det var den selvoppnevnte tempelridderen Thomas som har slått seg til her på fjellet, og han ringer når han ser pilegrimmer komme forbi. Thomas mener han er en som passer på og tar seg av pilegrimmer, og det er også mulig å overnatte her. Stedet så mere ut som en skrothaug, og dersom ryktet er sant så er stedet meget enkelt, uten strøm og både katter og hunder får ligge i sengene. Men vi følte oss velkommen og mange andre stoppet også opp. Etter det som skjedde hjemme i Norge 22. juli året før følte vi personlig at det var trist å se alle effektene som handlet om tempelriddere. 

Utenfor herberget til Thomas er det satt opp skilt som viser hvor langt det er til andre pilegrimsmål. Vi kunne se at vi nå hadde 222 km til Santiago, mens det var 5000 km både til Trondheim og Jerusalem.

Hos Thomas var det muligheter til å kjøpe seg noe varmt å drikke, i tillegg til suvenier. Og ja, jeg fryser akkurat så mye som det ser ut på bilde der jeg prøver å få i meg litt varme fra drikken og bålet i vaskemaskinbeholderen. Men regnet hadde gitt seg for lenge siden, dersom en kan kalle dråpene som kom den dagen for regn.

Det skulle forresten vise seg at det antagelig var god olje i dusjoljen jeg hadde med meg på turen. Da jeg skulle dusje på kvelden oppdaget jeg at den hadde blitt slik som olivenolje blir dersom en setter den i kjøleskapet. Tykk og kornete! Så kaldt var det over fjellet!

Turen fortsatte i den fantastiske fine naturen. Vi har tidligere vært i Irland og hadde også der opplevd de flotte lyngheiene. Men den gangen så vi dette fra buss, nå gikk vi midt i det!

Det begynte nå å gå nedover igjen og langt der framme så vi en by. Var det dit vi skulle i dag? Etterhvert gikk det veldig bratt nedover, stien hadde løse steiner og blanke berg. En måtte være veldig forsiktig for ikke å gli eller trø feil. Å trø over nå ville ikke være noe å hige etter. Sikkert en utfordring i regnvær, men nå var det tørt så det gikk fint.

Da vi kom til El Acebo var vi så sultne og slitne at vi ville spise lunch her. En blir fort frossen når en er svett og tar en pause, men sola tittet fram innimellom og det var såpass til varme at vi kunne sitte ute. Det smakte veldig godt med baguette med spansk skinke og omelett. 

Det var slutt på lyngheiene, men nå kunne vi se mye av disse fine blomstene

Det fortsatte å gå nedover og da vi nådde dagens mål, Molinaseca var vi på 580 meter, det lågeste vi hadde vært siden vi startet turen i Astorga. På 17,2 km gikk høyden ned 925 meter. Min endomondo viste at vi hadde gått over 25 km denne dagen og vi hadde vært på veien i mere enn seks timer.

En kilometer etter sentrum i Molinaseca tok vi inn på herberget Santa Marina. Her var det fine dusjforhold og vaskemaskiner. Det kostet 7 euro å sove her. 

Herberget hadde flere rom og vi bodde på ett som hadde 6 køysenger. 

Vi begynte å kjenne igjen flere av de som var på caminoen nå, og noen som overnattet samme sted som oss siste natt hadde også stopper her. Særlig et dansk ektepar hadde vi kommet godt i snakke med.

På Santa Marina var det fellesmiddag og det ble dekket opp på langbord. Det smakte veldig godt med linsesuppe, salat med tunfisk og masse annet godt, spaghetti bolognese og marmorkake med fersken og ananas til dessert. En ting er sikkert, en blir mett! Dersom noen tror at det røde i muggene er saft tar de feil. Det er vin, og når det ble tomt ble muggene fylt opp igjen! For alt dette betalte vi 8 euro! Frokosten dagen etter kostet 3 euro. Herberget hadde et par datamaskiner og nett mot betaling.

 

Det ble en veldig hyggelig stund der vi satt til bords og pratet med folk fra Østerike, en fra Quebeck i Canada, et par fra Brasil, to damer fra Korea, en fra Japan, en fra Frankrike, i tillegg til paret fra Danmark. Som en sa, her er vi samlet fra åtte forskjellige land, med våre forskjellige religioner, og alt er fred og fordragelighet.

      Forrige etappe                                                            Neste etappe

Dag 1. Fra Astorga til Rabanal del Camino

Før du følger oss på Camino Francés, fra Astorga til Santiago de Compostella, vil jeg opplyse at vi høsten 2014 gikk første del av denne caminoen, fra Roncesvalles til Astorga. Dersom du har lyst kan du lese om denne turen herfra. Det starter med planlegginga for turen.

Men så tilbake til starten på vår første pilegrimsvandring!

Vi skriver 20. mai 2012 og vi må vel si at vi var rimelig spente da vi endelig var kommet så langt at vi kunne starte vandringen! Det hadde vært mye planlegging. Astorga skal være en veldig fin by, men akkurat nå var vi utålmodige etter å komme i gang. Neste gang vi går caminoen skal vi igjen bo her og ta oss bedre tid. 

På de fleste herberger, iallefall der vi bodde, var det mulig å kjøpe frokost. Den er vanligvis enkel og består gjerne av hvitt brød, syltetøy og kaffe. For dette betaler du ca. 3 euro.

Kl. 8 var vi klare for å ta fatt på første etappe. På veggen ved ytterdøra i herberget hang en bønn for pilegrimmer. Den kunne vel kanskje være greit å ha med seg?

Kamskjell er det mest kjente symbolet på pilegrimsvandring til Santiago de Compostela, og vi hadde med oss skjell hjemmefra som vi bar på sekken. Kamskjell viser vei underveis, både på stolper, skilt, på hus og i asfalten.

Så var vi på caminoen, og det viste seg at det var ganske mange som gikk fra Astorga på samme tid denne morgenen. Men vi går fort og det ble endel "buen camino" da vi passerte. Dette er en måte pilegrimmer hilser hverandre på. Lokalbefolkninga hilser også vandrerne slik. Selv om vi, ikke bare denne dagen, men alltid går fort, så tenkte vi sikkert ikke på at dette var våre første skritt på caminoen, mens de fleste andre kanskje allerede hadde gått kortere eller lengre strekning. De som hadde startet i Roncesvalles har allerede gått omtrent 500 kilometer. Mens noen kanskje har startet så langt unna som på andre side av Pyreneene, i den lille franske landsbyen Saint-Jean-Pied-de Port. 

Det er hyggelig å samle stempel undervei, i tillegg til de en får når en overnatter og som en må ha i passet for å vise at en har gått caminoen. Vi kom ganske snart til det vi antar var en tidligere kirke, men som det nå så ut til å være utstilling og salg av pilegrimsprodukter i. Dagens første stempel.

Det var ganske lett gåing, til å begynne med på flat mark, men ganske snart ble det lett stigning som vedvarte hele denne dagen. Dagens etappe gikk fra 850 meters høyde til 1150. Skiltingen var god.

 

Caminoen gikk gjennom fjellandskap med lavendel og gule ginst. Ved siden av caminoen gikk bilveien, men det var søndags morgen og nesten ikke trafikk. Det er tydelig at det satses på at det skal være hyggelig langs veien her, det var til og med plantet epletrær langs ruten.

Etter vel halvannen times vandring kunne vi se kirketårnet i Santa Catalina de Somoza. Og i det hadde en stork lagt sitt reir. Det skulle bli mange flere slike syn underveis.

Langs et lengre gjerde som vi passerte hadde pilegrimmer laget kors av greiner og kvister, eller hva annet de måtte finne.

Vi stusset litt over store og mindre trær som så helt døde ut. Vi har senere forstått at dette var eiketrær som enda ikke hadde fått blader. Ellers var det mye furu.

Etter nesten fire timer på veien og 2 mil var unnagjort nådde vi Rabanal del Camino. Vi bestemte oss for å overnatte her, og valgte å bo på Albergue Gaucelmo, men dette åpnet ikke på et par timer enda og det var bare å sette seg ned å vente. Noen få andre hadde allerede gjort det samme.

Det er gjerne en sport i å komme seg først inn på herbergene for å sørge for å få de beste soveplassene og da settes ryggsekkene som køpassere. 

Albergue Gaucelmo drives av frivillige og stedet er tatt vare på av det engelske pilegrimsfelleskapet St. James. Akkurat nå ble det i 14 dager drevet av en dame fra England og hennes godt voksne datter. Dama hadde selv gått pilegrimsveien, noe som er et krav for å være frivillig her. Da gikk hun med et esel. Her er ingen fast kostpris, det baseres på donasjon og du betaler derfor det du selv føler for. Her var det ikke mulighet for internett.

Været var fint og ettersom det var mulighet til å vaske klær så ble det gjort. 

Herberget hadde en stor hage hvor det var godt å bare slappe av. Dette var en luksus vi kom til å savne de fleste andre steder underveis. En egen liten urtehage var der også. Vi kjente igjen folk vi hadde møtt på caminoen underveis, og flere skulle vi komme til å bli bedre kjent med etterhvert.

 

Det var iskaldt i alle rom da vi kom, men etterhvert tente vertinnen opp i peisen i ett av de små rommene. Pilegrimmer fant veien dit og det ble veldig så sosialt. Og på ettermiddagen serverte den engelske vertinnen "afternoon the" og kjeks. Rekker en ikke å tørke klær ute, gjøres det inne!

Vi inntok kveldens treretters på en restaurant like ved herberget og denne kvelden spiste vi hvitløksuppe/makaroni med kjøtt, bacalao/kalvesteik og sjokolademousse/pudding med karamellsaus. Ikke noe å si på maten, den var god, posjonene var store og det var billige. 

 

Etter middagen overvar vi kveldsmesse med velsignelse til pilegrimmene. Og vi tenke selvfølgelig et lys, for alle vi er glade i, og de vi savner. 

 

  Albergue Gaucelmo har 44 senger. Bortsett fra i rommet der bålet på peisen nå var brent ned var det fortsatt iskald i huset, og det ble en kaldt natt. Det gjorde ikke meg noe, jeg sov veldig godt.  

                                                                               Neste etappe

Fra Madrid til Astorga

Vi våknet full av forventning og spiste en god frokost sammen med Randi og Geir. Vi skulle ta buss til våre utgangspunkt og deres gikk tidligere enn vår.

Steinar oppdaget at han hadde glemt å klippe tåneglene sine før vi reiste, og føttene må være tipp topp når en skal legge ut på en lang gåtur. Saks hadde vi ikke med, så da fikk KNIVEN på hans leatherman duge. Et sjansespill i grunnen ettersom det ville ha vært et dårlig utgangspunt å starte en pilegrimstur med knivsår på føttene!

Men etter en tid var også vi klar til å dra. 

 

Vi hadde under planlegginga funnet bussen som skulle ta oss til Astorga. Selskapet het Alsa og ruta gikk fra flyplassen. Ettersom flyplassen lå like ved der vi bodde, og hotellet hadde gratis transport til flyplassen valgte vi å dra derfra. Dette var så enkelt og så slapp vi å ta oss inn til sentrum.

Bestilling av seteplass (noe som er lurt å gjøre fordi det ikke er så store busser og de fylles fort opp) og kjøp av billetter hadde vi gjort hjemmefra gjennom selskapets hjemmeside. Valget var enten en direkterute eller en rute som gikk gjennom mange småsteder underveis. Direkteturen fra sentrum av Madrid tok 4 timer og 15 minutter, så vi syntes det var lenge nok, og betalte gjerne de ca 34 euro en enkeltturbillett kostet.

De siste knappe tre milene før Astorga så vi en pilegrimsvei som gikk ved siden av motorveien. En grusvei som gikk rett fram, ingenting å se og som måtte være dønn kjedelig! Var det dette vi skulle oppleve? Lite folk var det også å se, bare noen få. I ettertid har vi forstått at dette måtte være en del av Via de la Plata (Sølvveien) som går fra Sevilla. Her møtes nemlig denne veien og den vi skulle gå, El Camino Frances.

Vi kom trygt fram til Astorga og nå var vi virkelig klare til å starte vårt store eventyr. 

Astorga er en av de mest betydningsfulle stedene langs pilegrimsturen, er over 2000 år gammel og skal være veldig vakker. Klokka var derimot blitt seks på ettermiddagen og det var på tide å finne et herberge som enda hadde en seng ledig. Det er mange herberger i Astorga, men på lista mi hjemmefra hadde jeg bare fire, og et av dem var San Javier. Vi ville prøve å finne dette, men måtte lete litt rundt.

Til venstre på bilde ser du bispepalasset, som nå er pilegrimsmuseum. Til høyre katedralen.

 Etter en stund fram og tilbake spurte vi tre gutter om de kunne vise oss hvor herberget var på kartet.

Guttene var veldig hjelpsomme, og etter at de hadde diskutert litt seg imellom ga de tegn til at vi skulle følge dem. Da de fikk noen euro hver for "jobben" så de veldig fornøyde ut, og vi var glad vi hadde funnet vårt første møte med et herberge.

Vi fikk straks et veldig positivt inntrykk av herberget, som det kunne se ut ble drevet av en meksikansk mor og hennes sønn. Det var bare å ta fram pilegrimspasset som vi hadde kjøpt før vi dro hjemmefra, gjennom Pilegrimsfellesskapet St. Jakob.

Og dermed hadde vi fått vårt første stempel som skulle bevise at vi var registrert og på vei!

Vi ble registrert ved bordet med den røde og den hvite duker over. Vi merket straks den spesielle atmosfæren som var der. Pilegrimmer gikk rundt, noen laget seg mat, noen lå og hvilte på benkene, mens andre igjen satt på nett. Her måtte en betale for bruk av stedets datamaskiner.

Vi ble vist til to øverkøyer i en sal med ca 50 soveplasser, men de hadde også andre rom slik at tilsammen har de plass for 110 stykker. 

Det var ikke mye plass mellom sengene og det var vanskelig å få ordnet seg uten å skumpe borti både det ene og det andre. Dette er i herbergets tredje etasje, mens det i andre etasje var dusj og doer. 

Vi spiste vår første pilegrimsmiddag på Hotel Gaudi. En pilegrimsmiddag består oftest av forrett, hovedrett og dessert, i tillegg til drikke, da gjerne en halvflaske vin pr. pers. For dette betaler en skjelden mere enn 10 euro, og gjerne ikke så mye heller. Det viste seg at Hotel Gaudi hadde en finere restaurant og vi regnet derfor med at det var derfor maten viste seg og være svært god. Noen ganger kan en velge mellom flere retter og da deler vi gjerne slik at vi får smakt på mest mulig. Denne kvelden valgte vi: Skalldyrsuppe/asparges og skinke til forrett. Ørret/kyllingfilet til hovedrett. Og vaniljepudding med kanel/kake til dessert. Og vinen het faktisk Peregrino!

Selv om det var uvanlig å sove i en stor sovesal så sovnet jeg forbausende fort og godt. Måtte opp en tur om natta og i mørket tok jeg på meg skoene på feil fot, men det fikk gå. Var redd jeg skulle bråke slik at jeg skulle vekke noen. På fellesdoen var det ikke skylt ned! Mannfolk!! For kvinner gjør jo ikke slik ;) Må ha drømt, for jeg mente å huske at to menn hadde prøvd å strekke seg over til senga mi, sikkert fordi jeg nok synes de andre kom tett nok på der på sovesalen :)

Endelig var det tid for å vandre!