Dag 19: Fra Valverde de Valdelacasa til San Pedro de Rozados.

Med det samme vi kom ut denne dagen kjente vi hvor kaldt det var. Valverde de Valdelacasa ligger på 800 moh og i løpet av natta hadde det kommet snø på fjellene i nærheten. Vi hadde ikke funnet butikk kvelden før og håpet at den lokalen puben ville være åpen slik at vi fikk kjøpt frokost. Det var den ikke. Da var det bare å starte å gå på tom mage.  

Kroppen kjente utrolig tung ut uten frokost og det var hele 12 km før vi var i Fuenterroble de Salvatierra. Først gikk vi oss på herberget Albergue parroquial Santa Maria der det står et pilegrimsmerke fra Trondheim utenfor. Vi gikk innom for å hilse på og ble tilbudt kaffe. Men vi takket høflig nei, nå ville vi bare finne et sted å spise frokost. Før vi gikk videre fikk vi også handlet mat for å ta med videre til senere på dagen. 

Pilegrimsmerke fra Trondheim som står på muren utenfor Albergue parroquial Santa Maria.

Her lager de to nyttige ting på en gang! Fuglekasser på rekke og rad over en lengre distanse, i tillegg er de malt med gule piler som viser at vi følger riktig vei på Via de la Plata.

Etter ca 25 km har du muligheten til å gå to veier. Vi hadde tenkt å ta veien til høyre, men nå hadde vi fått beskjed om at New Zealandske Janet og nederlandske Robbert skulle stoppe i San Pedro de Rozados denne dagen, og skulle vi dit måtte vi ta veien til venstre over fjellet Pica de la Duena. Vi hadde så lyst til å treffe dem igjen. Formen føltes veldig bra nå etter at vi hadde spist frokost i Fuenterroble de Salvatierra, og det var fint gåvær. Uansett ville det bli en lang dag. Valget falt på San Pedro de Rozados og da var det bare å ta fatt på veien opp til den høyeste fjelltoppen siden starten i Sevilla, opp til hele 1140 moh. Der oppe var det en vindmøllepark, og blant vindmøllene stor et kors, Cruz de Santiago. 

Cruz de Santiago.

På toppen av Pico de la Duena blåste det friskt. Utsikten herfra var fantastisk og vi kunne se vår vei videre. Men først måtte vi bratt nedover igjen, og underveis fant vi en lun plass hvor vi kunne spise vår medbrakte lunch. 

Det føltes veldig langt igjen å gå på den forholdsvis flate strekningen etter at vi kom ned fra fjellet. Da var det godt da vi endelig så husene i San Pedro de Rozados. Vi hadde aldri tidligere gått så langt som det ble denne dagen, over 42 km. Det er langt nok for en dagsetappe!

Vi ble gående litt rådvill rundt i San Pedro de Rozados for å finne herberge. Til slutt spurte vi noen jenter som satt i et busskur om de kunne hjelpe oss. De viste villig vei til en pub og der satt Janet og Robbert. Det ble et gledelig gjensyn! Puben hadde utleie av rom, men der var ingenting ledig. De hadde også et herberge og Janet viste oss veien dit. Hun advarte oss med at Albergue Mari Carmen ikke var særlig bra og det var vi enige i. Toalettene og dusjene var dårlige, enten så manglet det lys eller så var det ikke lås, og det manglet toalettpapir. Varmt vann var det også dårlig med. Puben hadde en god restaurant der vi senere på kvelden spiste en treretters meny i hyggelig lag med Janet og Robert, nederlandske Diana og Ferry, som vi sist hadde møtt i Jarilla, samt noen andre pilegrimer. Nå var det med blandede følelser vi tenkte på at vi kun hadde en dag igjen på Via de la plata. 

Forrige etappe                            Neste etappe

Dag 18: Fra Banos de Montemayor til Valverde de Valdelacasa.

Ettersom vi var helt alene på Emedos Hostel var det stille og rolig der. Vi hadde bestilt frokost, men da vi sto opp hadde vi ikke hørt noen som var der for å lage den, så vi tenkte at den kunne vi se langt etter. Men da vi sto opp var bordet dekket for to og alt gjort i stand. Ettersom rommet vårt lå vegg i vegg med kjøkkenet, og rett over gangen for spiserommet må vertinnen ha vært veldig så stille. Og borte vekk var hun igjen.

Tåka lå tett da vi begynte å gå, og det var lett regn. Det fortsatte å gå oppover som det hadde gjort dagen før. 

Dagen før hadde vi gått forbi spesielle merkesteiner, som viste avstander med jevne mellomrom, og det var flere av dem. Den nest siste på bilde under sto i det vi kom inn til Banos de Montemayo i går. Den viser at det herfra er 569 igjen til Santiago de Compostella. De fleste av våre venner fra caminoen skal gå helt dit og har dermed bare kommet omtrent halvveis på veien. Vi derimot skal stoppe i Salamanca og har dermed bare noen få dager igjen å gå. Det er blandede følelser i forhold til det. Vi har gått langt og alle milene kjennes selvfølgelig i kroppen. Vi går i høyden og det er kjølig. I tillegg er vi konstant bløte på føttene. Selv om vi gjerne skulle ha fortsatt lengre er det gjerne blitt slik at uansett om vi skal gå 30 eller 50 mil så er det nok når vi har gått det. Det er som vi er innstilt på det på forhånd. Og nå gleder oss veldig til å møte de som har gjort det til en tradisjon å møte oss ett eller flere steder på våre pilegrimsturer, Steinars søskenbarn Randi og hennes Steinar. De skal kjøre helt fra sitt bosted sør i Spania, Fuengirola til Salamanca, og er nok der omtrent samtidig som oss.

Etter å ha gått 2-3 kilometer presterte vi å gå feil. Det var en gul pil som førte oss opp i en li, og det viste seg at denne gule pila ikke var veiviseren, men en eller annen som lokker oss til sin overnatting ett eller annet sted. Når det er sagt så er det nesten så vi ikke ville ha vært foruten denne omveien. Det var en fantastisk trolsk stemning på stien, men det var vått og til tider veldig moldete. Nå hadde det også startet og regne veldig.

Denne hesten kom ut fra intet. Den hadde sikkert blitt skremt av oss. Steinar fikk knipset et bilde av den i farta. 

Det var først da vi kom til et skilt og så at det sto Puerto de Bejar at vi skjønte at vi hadde gått feil. Men hvor skulle vi gå for å finne tilbake til caminoen? Igjen fikk vi bevis på hvor hjelpsomme spanjolene på landsbygda er! Dette er en liten plass med omtrent 100 innbyggere og minst fire av dem hjalp oss videre. Vi forstår hverandre ikke overhode, men det går bra alikevel. Etter at vi igjen var på riktig vei kom til og med en av de vi hadde spurt kjørende etter oss i bilen sin for å forsikre seg om at vi gikk riktig. Nå gikk det like mye nedover som vi hittil hadde gått oppover denne dagen. Da vi igjen fant caminoen hadde vi gått vel tre kilometer lengre enn vi hadde behøvd.

Jeg måtte nå ha en liten pause for å stelle litt med et par tær som jeg kjente trenger litt salve og sportstape. Mens vi satt der kom et par forbi. Det er vanligvis slik at en hilser på engelsk, men nå forsto vi at dette var nordmenn. De første vi hadde truffet på hele turen. Vi hadde gått forbi dem litt tidligere og de syntes å høre at vi snakket norsk sammen, så nå ga de seg til kjenne. Vi fikk en hyggelig prat før vi ønsket hverandre buen camino videre.

Vi stoppet i La Calzada de Bejar for en spansk omelett og en kaffe. Dette smakte så godt at vi til og med kjøpte det samme en gang til. Vertinnen syntes selvfølgelig det var veldig hyggelig.

På vei ut av La Calzada de Bejar passerte vi denne vannposten. Men det var et skilt med x over krane og vannflaske, så dette var ikke drikkevann. 

Ikke lenge før vi ville være framme i Valverde de Valdelacasa kom en mann og to damer fra et jorde og de begynte å snakke til oss. Vi forsto at de ville fortelle oss at vi måtte ta en omvei fordi det var ei dyp og stri elv som var oversvømt og vi ville få problemer med å passere. Igjen hjelpsomme spanjoler! Den ekstra strekningen om Peromingo ble ikke lengre enn et par kilometer.

Dette var den andre slangen vi så på turen. Den lå midt i veien da vi gikk mot Peromingo. Og jeg torde å stoppe å ta bilde av den!!!

Peromingo som vi besøkte etter en omvei fordi lokale fortalte oss at vi ikke kom til å komme over oversvømt elv. 

Så var vi i Valverde de Valdelacasa, en liten plass som ikke så altfor spennende ut.

Ingen overnatting var bestilt her så vi måtte prøve å finne en plass. Vi peilet oss inn på et hus som vi, av en eller annen grunn, trodde var herberge. Det var det ikke, men dama vi traff viste oss veien til et hus som hadde senger til leie, både dobbeltrom og sovesal. Da vi skulle betale forsto vi ikke hva hun mente annet enn at det skulle vi gjøre et annet sted. Vi trodde det var til henne vi skulle gjøre opp for oss, og gikk derfor tilbake der hun bodde. Da tok hun oss med til den lokale puben og vi forsto at det var bareieren som skulle ha pengene. Baren så litt enkel ut, men vi spiste en god tre-rettes middag der. En dram på huset fikk vi også.

Buksene våre var nå veldig skitne. Men det var dårlig med muligheter for vasking og tørking av klær.

Forrige etappe                           Neste etappe

Dag 17: Fra Jarilla til Banos de Montemayor.

Da vi startet å gå klokka åtte på morgenen var det bare å fortsette på N-630. Det ble nesten seks kilometer før vi nådde igjen caminoen som vi hadde forlatt dagen før.

Da vi kom der hvor caminoen krysset N-630 valgte vi å gå over på den selv om vi visste at det ville bli veldig sølete. Men det er vondt for føttene å gå på asfalt, og det er jo vakrere ute i naturen enn langs en trafikkert vei. Vi var igjen blant husdyr og som du ser så var flere av dem like så bløte som oss på beina.

Etter fem kilometer var vi igjen tilbake på asfaltert vei. Denne dagen kom vi faktisk til et sted vi kunne sette oss ned for å lunche. Aldeanueva del Camino er en liten landsby som har romersk opprinnelse, jeg skulle til å si som alle andre steder vi passerer her. Romerne etablerte seg med leir her på Via de la Plata slik at deres husdyr skulle få hvile. Det finnes enda spor etter dem, slik som bruer, gravsteiner og inskripsjoner. Det er en vakker og sjarmerende by, med to kirker. Stedet er kjent for sine gode eikerøkte paprika. Via de la Plata går midt gjennom byen og flere steder satt det eldre mennesker utenfor husene sine og hilste.

Kirka San Servando i Aldeanueva del Camino ble bygget i overgangen mellom 15.- og 16. århundre. 

Trappa ut fra kirka hovedkapell har en liten steintrapp.

Før vi kom til Aldeanueva del Camino hadde det gått jevnt oppover, og terrenget fortsatte i motbakke resten av dagen.

Her er skilt til produksjon av både ibericoskinke og vin. Dette viser at vi er midt blant herligheten!

Etter at vi forlot Aldeanueva del Camino var vi igjen tilbake på N-630 og dermed fortsatt asfalt. Slik skulle det fortsette resten av dagen.

Så er vi i Banos de Montemayor, etter 23 km. Det føltes nesten som vi kun hadde vært på en transportetappe denne dagen. Banos de Montemayor er en vakker turistby som er berømt for sine romerske bad, og nå også det mer moderne spa.

Vertinna på Emedos Hostel hadde bedt oss gi beskjed på forhånd om når vi ville ankomme stedet. Vi ringte derfor en stund før antatt tid, men det er alltid litt vanskelig å vite nøyaktig. Så da vi kom var døra stengt. Da kom en eldre mann ut av døra på et hus på andre siden av det trange smuget. Han tok en telefon, hentet en nøkkel og låste oss inn. Like etter var vertinnen der også. Vi forsto det slik at vi ville bli alene i huset denne natta. Heller ikke vertinna ville være tilstede, men vi fikk et telefonnummer vi kunne ringe. Enda et flott bosted, litt kaldt som vanlig, men det var varme vi kunne sette på. Her var både kjøkken vi kunne bruke og et lite oppholdsrom. På taket var det muligheten til å sitte ute og der var det utsikt over hustak i nærheten. Putene var bløte, selv om vi hadde berget for regn denne dagen også, så det fristet ikke til å sette seg ned. Kjølig var det også. Da vi var ute for en bedre middag i kveldinga regnet det godt da vi gikk hjem.

Vi tok en rusletur i området rundt Iglesia de Santa Maria de la Asuncion. Kirka ble bygget mellom det 16. og 17 århundre.

Forrige etappe                   Neste etappe