Med bil fra Vang i Valdres til Lærdalsøyri.

 Gårdagen var tung, og natta ble helt forferdelig. Teltet/gapahuken vi hadde med, beregnet for bare denne nattas overnatting fordi vi ikke fant egnet plass på den strekningen vi ønsket å gå denne dagen, dugde overhode ikke. For det første var det altfor liten plass for oss og sekkene, teltet hadde ikke bunn, underlaget på den eneste plassen vi fant å sette det opp var ikke flatt, det var så fuktig at kom vi borti teltduken dryppet det inn, og det var kaldt, selv om dette var i august. Det eneste vi var glad for var at vi ikke hadde med oss hengekøyer som vi også hadde vurdert. I teltet kunne vi iallfall varme hverandre. 

Etter en lang vandring dagen før og en natt i teltet var kroppen min ødelagt. Ettersom jeg har en kronisk sykdom var det nesten umulig å tenke på at jeg skulle begynne å gi meg på en tung vandring over høyfjellet. Derfor var ikke valget vanskelig da vi bestemte oss for å hente bilen og kjøre til Maristova hvor vi hadde overnatting som ventet oss. Så fikk vi heller ta det derfra. For første gang måtte vi forandre på våre vandreplaner. Ikke en gang da jeg falt den fjerde dagen på pilegrimsruta Via Francigena og fikk to brudd i hånden ga jeg meg, men gikk videre i 600 km. Først hjemme i Norge, over en måned senere, ble lege oppsøkt og røntgen tatt. Hadde jeg oppsøkt lege i Italia hadde jeg nok blitt sendt hjem. 

Vi gikk langs E16 opp til Tyinkrysset, noe som tok en halvtimes tid. Det passet godt med buss vi kunne ta tilbake til Vang og til bilen som vi hadde forlatt på en bussholdeplass dagen før. 

Første stopp var Øye Stavkyrkje som vi hadde hoppet over da vi gikk forbi den dagen før. Vil du lese om denne, som er en av landets minste stavkirker, kan du se her. 

Vi kjørte E16 og tilbake til Tyinkrysset kjørte vi gjennom Filefjellstunnelen som går inn der. Vel ute av den over 5,7 km lange tunnelen tok vi en kort avstikker ned om Otrøvatnet. Vi angret oss straks på at vi ikke hadde kjørt Nystøgovegen istedet for tunnelen, noe som ikke ville ha vært lengre. 

Vi stoppet selvfølgelig ved Kyrkjestølane, hvor også Kongevegen går. Her står St. Thomaskyrkja som ble innviet i 1971. Tidligere hadde det stått en liten stavkirke her, trolig fra rundt 1200-tallet, men den ble revet i 1808. I middelalderen var denne en av de viktigste pilegrimsmålene i Norge. Mange sagn er fortalt om kirka, særlig at kirkeklokkene som ble brukt videre i forskjellige kirker i Valdres ikke ga særlig god klang der. Det var først da klokkene var tilbake i den nye Thomaskyrkja at den riktige lyden var tilbake igjen. Området rundt kirka ble brukt som markedsplass fra 16- og 1700-tallet. Her møttes folk fra Valdres, Sogn, Hallingdal og Gudbrandsdalen. Her var det liv og røre, og ikke alt gikk sømmelig for seg. Noen kom for å få hjelp for sykdommer, her var kjøp og salg, dans, drikke og slagsmål. Det skal ha vært på grunn av dette at den gamle stavkirka ble revet i 1808. Også i dag er St. Thomaskyrkja et pilegrimsmål. I 2004 ble det nemlig opprettet en 162 km lang pilegrimsvei gjennom Valdres.

Alt var stille og rolig da vi var her på Kyrkjestølane en formiddag i august, men jeg har lest at det skal være muligheter til både overnatting og bespisning her. 

Like etter at vi forlot Kyrkjestølane kjørte vi ut av Innlandet og inn i Vestland. Vi hadde bestilt overnatting på Maristova. Det er funnet kilder tilbake til 1300-tallet som forteller at dette er et av landets eldste overnattingssteder for reisende. Det var Kongen og biskopen i Bergen som bestemte at slik skulle det være, Maristova skulle være et sted der det alltid skulle være mat og drikke til reisende. I over 500 år, til 1845, måtte gårder i Sogn betale den statlige skatten sin i form av korn til Maristova. Etter reformasjonen i 1537 overtok staten drifta av Maristova og tilsvarende overnattingsteder. I 1790 var fjellstua i så dårlig stand at det ble besluttet å bygge en ny på statens regning. Både før og etter dette var det bare embetsfolk som fikk bo her, vanlige folk måtte finne andre overnattingsteder. På 1800-tallet solgte staten flere fjellstuer og i 1847 kjøpte Anders Jonson Nystuen Maristova. Stedet var veldig populært, og mange kunstnere har bodd her, som Gerhard Munthe, Adolf Tidemann og Edvard Grieg. Også kongefamilien var her flere ganger. 

Vi var så fornøyd med den lille hytta vi fikk tildelt oppe i lia. Den var gammel, men pusset opp med nytt kjøkken og bad. En nybygd terrasse med utsikt over dalen var det også. I det fine været var det deilig å sitte der. Vi trivdes så godt at vi bestemte oss for å bli her en natt ekstra. 

Maristova er et utmerket sted å bo for å ta turer rundt i området, noe vi gjorde de to dagene vi bodde her. Det forteller jeg om i neste innlegg. Det går også buss forbi her så en kan ta den østover og gå deler av Kongevegen så langt en orker tilbake til Maristova. Da får du iallefall med deg høyfjellet over Filefjell. En kan også bo her og ta bussen vestover, enten herfra og gå tilbake, eller omvendt alt ettersom det passer. 

Dersom du går Kongevegen herfra så kommer du innom E16 av og til, noen steder krysser du den eller du går langs den. Ettersom vi kjørte videre herfra til Lærdalsøyri, der Kongevegen over Filefjell ender, så tar jeg med siste strekning på veien også. 

17 km fra Maristova ligger Borgund Stavkyrkje. Denne er bygd i 1180 og er den best bevarte stavkirke fra middelalderen som vi har i Norge. Jeg forteller mer om den i neste innlegg. 

 

Fra E16 ser vi Soknefossen og husmannsplassen Galdane oppe i lia. Disse stedene har vi allerede besøkt på en av våre turer ut fra Maristova, det kan du også lese om i neste innlegg. 

Nå har vi bare to mil igjen til Lærdalsøyri, tettsted og administrasjon i Lærdal kommune. Det er altså her Kongevegen over Filefjell ender, eller starter dersom du ønsker å gå andre veien. Lærdalsøyri er vakker der den ligger innerst i Sognefjorden, der fjorden heter Lærdalsfjorden. Her renner Lærdalselva ut, elva vi har fulgt siden vestsiden av Filefjell. Vi har hørt lyden av elva, og ikke minst de store fossene, hele veien. Det er nesten så en undres hvordan folk greier å bo så tett på denne støyen. Det er ikke en sildrene bekk akkurat. 

Da Kongevegen over Filefjell sto klar i 1793 ble Lærdalsøyri et knutepunkt for handel og ferdsel mellom vest- og østlandet. Det ble holdt marked på Lærdalsøyri, og det var et yrende liv når handlende og reisende, fra både inn- og utland, samlet seg her. En av grunnene til dette var Kongevegen over Filefjell. Mye av den opprinnelige bebyggelsen er bevart og trehusbebyggelsen er et av de mest verdifulle bygningsmiljøene vi har i Norge. Her finner man 170 urørte bygninger fra 1700 og 1800-tallet. I slutten av 1960-tallet ble det opprettet et arbeidsutvalg som arbeidet for å bevare den gamle delen av Lærdalsøyri, noe de har fått flere priser for. 

Syv av sjøhusa som lå på strendene mot sjøen er blitt tatt vare på. 

Gamlebanken ble bygd i 1926. 

På Lærdalsøren Hotel kan du bo slik de gjorde på 1800-tallet. I følge deres egen nettside er dette et bygningsmessig gammelt og urørt hotell fra 1880. 10 gjesterom er bygget opp i eldre stil inspirert av nevnte tidspunkt, og her er tre felles bad. 

De to neste bildene, skiltet og Lindstrøm Hotel, taler for seg selv. Det vakte oppsikt da nederlenderen kom kjørende hit med den første automobilen i Lærdal, et merkelig kjøretøy uten hest.

 

Forrige etappe                             Neste etappe

Vandring mellom Vang i Valdres og Varpebrue (Varpe bru).

 Kongevegen over Filefjell, eller den Bergenske Kongevegen som den også heter, er en av de fineste kulturminner av veghistorie i Norge. Denne veien ble bygd i 1790-åra da en for første gang fikk farbar vei for hest og kjerre mellom øst og vest, mellom Christiania og Bergen. Fra middelalderen kunne man bare ri denne veien med hest, men uten kjerre. Folk har ferdes over Filefjell i uminnelige tider. Fra middelalderen av het det at ruta over fjellet var blant de vanskeligste og farligste i landet. Kongevegen over Filefjell ble bygd for hand, i mest mulig rett linje og en bredde på fire meter, med enkle redskaper og uten bruk av dynamitt, som på den tiden var ukjent. 

I dag er Kongevegen over Filefjell en 100 km lang vandrerute hvor du kan oppleve innlandsbygdene i Valdres, høyfjellet over Filefjell og den trange naturen innerst i Sognefjorden. 

Kongevegen over Filefjell går mellom Vang i Valdres og Lærdalsøyri. Vandringen kan selvfølgelig gåes andre veien også, og gjøres så lang du vil. Noen ønsker bare å gå enkelte etapper, mens andre, som oss, gjerne har som mål å gå hele vandreruter. Også denne gangen var dette målet, men for første gang på alle våre turer måtte vi forandre litt på planene vi hadde. Dette betyr ikke at turen ikke ble like fin, den ble bare litt annerledes. 

Fra nettsiden til visitkongevegen har jeg tillatt meg å ta med en illustrasjon over ruta vi skal gå. Her har jeg også hentet endel informasjon om Kongevegen, i tillegg til skilt vi passerte underveis. 

Vi parkerte bilen ved busstoppen mellom Syndinvegen og Gamle Vegen i Vang. Det er her den offentlige starten på Kongevegen over Filefjell starter dersom du ønsker å gå vestover. Plana var å la bilen stå her mens vi gikk til Lærdalsøyri. Fra Lærdalsøyri går det en "matebuss" som korresponderer med rutebuss på Tyinkrysset og som kan ta oss tilbake til bilen. Opprinnelig gikk Kongevegen på sørsiden av Vangsmjøsa (også kalt Vangsmjøse) og folk, hester og vogner ble rodd over innsjøen. Men i 1808 la de veien over Kvamskleiva og byttet dermed båt med en veldig bratt kjerrevei som særlig på vinteren kunne være direkte livsfarlig. Denne strekningen ble en beryktet del av veien mellom Christiania og Bergen. I dag er Kongevegen lagt på nordsiden av Vangsmjøsa fordi det er tryggere å gå der enn langs E16, i tillegg til at det skal være mer å se der. 

Kvamskleiva går stort sett oppover i nærmere 4 km, og det er bratt. Men i motsetning til tidligere tider, da de dro her med hest og kjerre, er veien nå trygg å gå, om enn tung for mange. I 1862 ble Kvamskleiva erstattet med ny vei langs innsjøen, det som i dag er E16.

Vi har lagt Vangsmjøsa bak oss for en stund og vi ser så vidt mot enden av innsjøen. Vi vet vi skal rundt der. Det er godt med informasjonsskilt underveis som forteller om steder vi passerer. 

Stien har nå flatet ut og det er lettere å gå. 

Etter en times gange forstår vi at vi har nådd toppen. Herfra er det fantastisk utsikt over Vangsmjøsa. Vi ser ned på innsjøen, Hemsing bru og E16, og registrerer at det er bratt ned. 

Så er vi nede ved E16 igjen og her er det også en parkeringsplass dersom du vil starte din vandring her. Her er det også toalett. Et skilt viser at Kongevegen over Filefjell i 2014 fikk "Vegdirektørens pris for vakre veger". Tre år senere fikk den også EU sin viktigste kulturminnepris, "Europa Nostraprisen". 

Så er vi ved Hemsing bru. Du kan kanskje tro vi går feil vei derom du ser skiltet med kongevogna, men veien er merket begge veier.  

Vi gikk opp Hensåsvegen, og etter en kilometers vei fant vi skiltet som viste at vi skulle opp gjennom skogen og kuttet dermed en lang sving på veien. Blant mange andre skilt står det også at dette er veien til en pilegrimsveg. Vi har gått mange pilegrimsruter rundt om i Europa, men denne vegen som går gjennom Valdres var ny for oss. 

Etter at vi denne dagen har vært på vandring i litt over to timer er vi ved Vennisvegen som vi skal gå hele veien langs nordsiden av Vangsmjøsa. Vi hadde forstått det slik at det var grusvei her, men nå var det iallefall asfalt. 

Dagens vandring byr ikke på muligheten til å handle mat eller drikke. Og ikke alle steder vi passerte hvor vi kunne ha fylt opp vannflaska var like tilgjengelig. Men da sjansen bød seg måtte det gjøres. 

Så langt hadde vi gått i åsen ovenfor Vangsmjøsa. Da klokka nærmet seg tolv var vi nede ved vannkanten og vi fant en nydelig plass hvor vi kunne spise lunch. Derfra hadde vi utsikt over til sentrum av Vang. 

Leinekvernene ligger ved Leinefossen. Opprinnelig var det tretten kvernhus her, men etter en storflom i 1860 ble tolv ødelagt. Fire ble bygd opp igjen, dermed er det nå fem kvernhus her. Om det som er på bilde under er det eldste, fra 1700-tallet, vet jeg ikke. Hver gård hadde sin kvern for å male korn til mel, men på 1900-tallet ble kvernene brukt til å male malt til øl og korn til dyrefor. 

Det var like etter at vi gikk videre fra Leinekvernene at vi kommer til stedet der Olav den Hellige hadde prøvd å kristne folk i Vang. Kongen lyktes ikke før han hadde brent ned bygda. 

Vi kommer nå inn i et område hvor en forstår hvorfor den opprinnelige Kongevegen gikk på andre siden av Vangsmjøsa. Her var det rett og slett ikke plass til å lage vei for hest og kjerre mellom fjellsiden og innsjøen. Først i 1959 ble vei utbedret her. I tillegg var en lengre strekning med stein som var i bevegelse, fra høyt oppe i fjellsiden, direkte farlig å passere. Jeg må si at da vi gikk forbi der kom tanken at hva om det begynte å rase akkurat nå! 

Her ser vi over til Øye og Øye kirke. 

Endelig var vi ferdig med å gå langs Vangsmjøsa, og i enden av innsjøen ligger Øye. Øye ligger ved foten av Filefjell og dette er også en grei plass å starte vandringen dersom du bare vil gå deler av Kongevegen. Dette har alltid vært et viktig sted langs veien mellom øst og vest. 

Vi hadde under planlegginga av turen ikke funnet overnatting som passet oss på vår første strekning og hadde derfor tatt med et lite telt/gapahuk. Vi hadde planlagt å sove her i Øye, men da vi var framme hadde vi allerede bestemt oss for å gå videre så langt vi orket. Neste dags vandring ville bli lang og dess lengre vi gikk denne dagen ville det korte inn morgendagen. Vi hadde allerede vært på veien i seks og en halv time og ville spare tid på å ikke gå ned til Øye Stavkyrkje, men heller kjøre hit når vi hadde hentet bilen etter endt tur. At vi kom til å se Øye Stavkyrkje allerede dagen etter visste vi ikke da. Selv om vi hoppet over stavkirka denne dagen tar vi den med her ettersom den egentlig inngår i denne etappen.    

En vet ikke sikkert når den opprinnelige Øye Stavkyrkje ble bygd, men det kan ha vært sist på 1100-tallet eller tidlig på 1200-tallet. Den sto på en veldig fuktig plass. Derfor ble det bestemt at en ny kirke skulle bygges, og i 1747 ble nykirka vigslet. I 1930-årene, da en skulle reparere grunnmuren på den nye kirka, fant de rester av stavkirka under gulvet. Det ble da bestemt å bygge opp stavkirka og i 1965 ble den vigslet. 156 gamle deler var lagret under nykirka, resten ble kopiert. Øye Stavkyrkje er en av de minste av slike kirker i landet. 

Som nevnt over så gikk vi ikke nedom stavkirka på Øye, men rett fram og langs vannet Strøndafjorden som er omtrent en kilometer lang. Vi fant noen flotte berg langs vannkanten hvor vi bestemte oss for å ta en pause. Jeg tror det ble en liten dupp også. Antar dette har vært, og kanskje er, en badeplass. Iallefall sto restene av en utedo, med tre rom, i nærheten. 

Stien videre var en stigning opp Øvre Dalen. Heldigvis var det nå slutt på asfalt og grus. Før i tiden var dette vinterveien mens en om sommeren heller dro opp Rødalen til Filefjell, noe som var raskere. De som bodde her hadde en plikt til å skysse reisende, og da postvesenet ble stiftet i 1647 måtte de også levere post. 

Ved plassen Båsen er årstallet 1859 hugd inn i bergveggen på sto steder. Fra 1850 og fram til 1950 var det tradisjon å hugge inn årstall i berg. 

Også denne hvilebenken, som vi selvfølgelig benyttet oss av, er dekorert med kongemerket. Her var det fantastisk utsikt over dalen. 

Bakkene var mange og lange, og kreftene begynte å ta slutt. I det vi kom opp på veien E16 ved Varpebrue, etter å ha gått over 30 km, kjente spesielt jeg at nå begynte det å røyne på. Vi visste at nå ventet det oss en tung tur videre så vi bestemte oss for å slå opp det lille teltet/gapahuken vi hadde med. Det var ikke enkelt å finne en egnet plass, vi ville ikke ligge ved hovedveien, og det var ikke plass langs stien vi hadde gått. Eneste stedet vi fant lå rett før vi kom til E16. Det skulle vise seg å bli en natt som vi ikke kommer til å glemme så lett. Mer om det i neste innlegg. 

Dagens etappe. 

Neste etappe (minus en strekning som vi tok med bil)