søndag 23. august 2020

7. etappe: Fra Frigilana til Nerja (etappe 5 av den offentlige ruten).

Da vi skulle gå etappen mellom Nerja og Frigiliana valgte vi å gå motsatt vei av den offentlige ruten. Årsaken til det var at dersom vi avsluttet i Frigilana var vi redd det ville ha blitt veldig seint å komme seg hjem. Vi må nemlig ha tre busser for å komme mellom Benalmadena og Frigiliana, og bussavganger fra Frigiliana er ikke så ofte som fra Nerja. Vi forsto at det ville bli en tung dag og at vi ville trenge lang tid på vandringa, men at det skulle bli så vanskelig, ante vi ikke. Jeg kan vel si så mye at det skyldtes revmatiske årsaker til meg, som gjør at jeg i perioder har problemer med å puste. Og akkurat da slo det inn for full styrke!

Dagens etappe på Gran Senda de Malaga går oppe i fjellet, opp og ned i bortimot 6 timer. Etter en liten rundtur i Frigiliana, og en kopp kaffe før vi startet vandringa, hadde klokka dratt seg opp mot over halv 12. Det var ikke mye mer å vente på, vi måtte komme oss til Nerja før mørket kom. 

For oss som gikk motsatt vei av den offentlige ruta startet etappen vi hadde foran oss på Plaza de las Tres Culturas. Det er her bussen stopper. Vi startet å gå til venstre, og kom inn på Camino Boticario.

Plaza de las Tres Cultura.


Nede i bakken fra sentrum finner vi skiltet som viser at vi er på riktig vei.


Straks er vi ute av sentrum og ut i naturen. 



Vi følger Rio Higuerón og passerer den for andre gang. Det er nesten ikke vann i elva. 



Ganske snart forlater vi Rio Higuerón og da begynner første stigning. Vi tar oss opp omtrent 250 meter på 2,5 km.


Vi hadde allerede hatt en lang dag siden vi dro hjemmefra tidlig på morgenen. Derfor tok vi lunchpause etter bare en times vandring. 


Etter å ha tatt en hvil, og sørget for å ha inntatt litt ny næring, fortsetter vi. Det går både langs fjellsiden, men det fortsetter også opp og ned. 





Langt der nede, i horisonten midt på bilde kan vi skimte Nerja. Det er fra nå vi har det verste igjen.



Etterhvert blir det brattere fjellsider å forsere, både opp- og nedover. Det var herfra jeg fikk store problemer med å puste. Etter hver 20 meter omtrent oppoverbakke var det bare å sette seg ned, da var jeg tom for luft. Jeg hyperventilerte, var svimmel og fikk vondt i hode. Etterhvert kom jeg heldigvis på at jeg hadde en plastpose i sekken som jeg kunne puste i. Det hjalp litt, men det hele var utrolig skremmende. Vi visste også at det var ingen vits i å snu og gå tilbake, vi visste jo hvor mange motbakker det også ville bli. 

Steinar er ikke mange meter fra meg, men det virker lengre i den bratte stigningen.


Vi skal ta oss over dalen, som ligger langt, langt der nede, og over til en sti som ligger oppe i fjellsiden på andre siden. 


Det er om å trå varsomt i den bratte nedstigninga. 


Så langt hadde vi bare møtt en person. Like før vi var helt nede i dalen, og elva, møtte vi et par som nå strevde seg oppover. De var også slitne og da de lurte på hvordan den videre ruten var kunne vi ikke love dem at det ville bli noen lett oppgave, de ville få en tøff tur. Men vi ville ikke ta motet fra dem, så vi sa bare at det blir både opp- og nedover. Så langt hadde paret fulgt en alternativ rute, langs elva, og hadde passert den med vann opp til lårene. 

Enda hadde vi ikke gått halve etappen. Så skulle det vise seg at vi ikke fant en trygg passering over elva. Vi ble usikker og valgte å gå litt oppover langs elva. Etter en km var vi like usikre og da vi kom til en demning bestemte vi oss for å passere over der. Da var vi iallefall over på den andre siden av dalen. I ettertid har vi oppdaget at det går en vei fra demningen ovenfor oss, men vi valgte å gå langs en vannkanal derfra. At jeg torde å passere langs den ene siden av kanalen, med bare et skille av tre høyder med wire mellom meg og dypet langt der nede skyldes bare at NÅ var det om å komme seg videre og få avsluttet dette som etterhvert var blitt et mareritt. 

Det er stupbratt ned i dalen på andre siden av wiren. Bak meg ser vi også kanalen runde kanten på fjellet. Jeg tar med dette bilde selv om det er utenfor den offentlige ruten.


I tillegg til problemer med å ta seg opp fjellsiden fikk vi etterhvert også en annen ting å tenke på. Klokka begynte å bli mange og det blir plutselig mørkt i Spania. Vi var usikker på hvor anstrengende veien videre ville bli og hvor lang tid vi trengte. Ettersom vi er toene i Spania og ingen kommer til å savne oss dersom noe skjer hadde vi avtalt på forhånd med mine to søstre hjemme i Norge at dersom de ikke hadde hørt noe fra oss før i seks-tiden måtte de tenke på oss. Nå hadde vi forlengs fått med oss at det var dårlig med mobildekning her oppe i fjellet, men da jeg tilfeldig oppdaget at jeg kunne sende melding fikk jeg gitt beskjed om at de måtte utsette litt å bli bekymret for oss. 

Da vi hadde passert den siste vannkanalen var det fortsatt veldig variert hvor anstrengende stien var. Men omsider fant vi endelig et skilt som viste at vi var kommet inn på riktig vei igjen. 


Da vi fant igjen den rette stien hadde vi troen på at vi allikevel ville komme oss til Nerja før mørket senket seg. 


Vi ser tilbake på andre siden av dalen og de forskjellige topper og daler vi har lagt bak oss.


De siste 5 kilometerne var en fornøyelse å gå. Det var skrått nedover og fin natur. 


Dagens etappe slutter ved Cueva de Nerja, gruvene i Nerja. Da vi endelig var i mål var mørket i ferd med å senke seg. Og jaggu meg kom det en buss også som ganske snart kunne ta oss til sentrum av Nerja for buss videre hjemover derfra. 


Dagens etappe. 


Høyder underveis. Dette er den offentlige veien. Ettersom vi gikk motsatt vei må den leses fra høyre mot venstre.