fredag 22. mars 2019

Anzio, en togtur fra Roma.

Årsaken til at jeg tar med Anzio som et eget innlegg er fordi det er et godt alternativ til å komme seg en tur ut av Roma dersom en har god tid der. Og når temperaturen i Roma er bortimot 30 grader kan det være godt å avkjøle seg litt ved kysten. Akkurat denne lille havnebyen ble vi anbefalt av den fantastiske verten da vi overnattet i Formello under vår pilegrimsvandring på Via Francigena. Han bor selv i Roma og kjenner selvfølgelig områdene rundt veldig godt. Reisa til Anzio tok en times togtur med lokaltog som hadde flere stopp, og kostet bare noen få euro. Vi vil si at en dag her, om en ønsker en badedag, eller bare litt fri fra storbyen, er det verd turen.

I romertiden var Anzio en viktig havn, og da ferierte flere romerske keisere her, blant andre Caligula (12 e.Kr. - 41 e.Kr.) og Nero (37 e.Kr. - 68 e.Kr.) som begge skal være født her. Anzio forfalt i middelalderen, og befolkninga hadde da minket over tid. Fram til 1943 var Italia på tysklands side i krigen. Da ble Mussolini avsatt og den nye italienske ledelsen ønsket ikke å fortsette krigen. De inngikk en våpenhvileavtale med de allierte. Dette hadde tyskerne forutsett og okkuperte dermed landet. I januar 1944 ble de allierte landsatt i Anzio og nå er havnebyen mest kjent for denne militære hendelsen. Anzio ble omfattende ødelagt under krigen, og ble senere gjenoppbygd. Denne landsettingen var også grunnlaget for at Roma senere ble gjenerobret fra tyskerne.

Vi hadde tenkt å først ta turen innom kirka, men der var de klare for vielse. De ventet bare på bruden som kom mens vi sto der. I stede gikk vi ned til havna, som viste seg å være veldig så trivelig. Det er jo alltid spennende å se fiskere komme inn med dagens fangst. Etterpå gikk vi videre rundt den lille bukta rundt havna.





Etterhvert tok vi av til høyre og gikk langs Det tyrrenske hav. Det er veldig langgrunt her for de som ønsker å bade. 


Vi stoppet opp ved monumentet av Angelita di Anzio. Det viser en jente omgitt av måker. Historien er at en ca. 5 år gammel jente ble funnet av den skotske soldaten Christopher S. Hayes da de allierte gikk i land på stranda i Anzio.  Barnet var alene, gråt og var ikke i stand til å fortelle hva hun het. Soldaten og hans kamerater ga henne navnet Angelita. De kunne ikke finne familien hennes og sørgert for at Røde Kors tok seg av henne. Etter noen dager sprenges en granat og Angelita blir drept. Christopher S. Hayes glemte aldri denne jenta og etter tyve år tok han kontakt med Anzio for å spørre om jenta i det minste hadde fått en grav. I 1979 reiste folket i Anzio monumentet og Angelita av Anzio blir et symbol på uskyldige offer for krigens grusomheter. På 1960-tallet ble det også skrevet en sang om Angelita. 



Anzio stikker ut mot Det tyrrenske hav, og aller ytterst på spissen, med badestrender på begge sider, står en statue av keiser Nero som var født her i 37 e.Kr. Arkeologiske utgravninger, både under statuen og langs strendene, har avdekket Grotte di Nerone, områder som ble bygget av Nero og som var det keiserlige bostedet. Mye av ruinene er nå under vann og inneholder fisker og marine fauna. Stedet er derfor ypperlig for svømmere og dykkere. 



Vi kunne ikke besøke Anzio uten å spise sjømat. Valget falt på en meny som besto av mange forskjellige retter. 


søndag 17. mars 2019

Vatikanstaten.

Vi hadde besøkt deler av Vatikanet to ganger før. Første gang i 2011, andre gang etter at vi hadde avsluttet Via Francigena, pilegrimsruta som vi i to omganger hadde gått fra Store St. Bernard-pass, på grensa mellom Sveits og Italia, og hit til Roma. Men min søster og svoger som vi nå var sammen med hadde ikke vært der. Og ettersom heller ikke vi hadde besøkt Det sixtinske kapell og museene i Vatikanet enda var vi ikke vanskelig å be for et nytt besøk.  

Foto: Rita Grubba.


Vi stilte oss i den lange køen langs Viale Vaticano for å komme inn til museene i Vatikanet. Gata ligger på høyre side av Peterskirken. Køen er delt i to, de som har billetter fra før og de som ikke hadde. For oss som ikke hadde tok det sin tid så det kunne helt sikkert ha vært lurt å kjøpe billettene på forhånd. Det var nok av folk som ville selge, både med og uten guide. Men tror nok at vi heller ville ha kjøpt på nettet, selv om det da ville ha kommet et gebyr i tillegg.


Det var pave Julius II som grunnla museene i Vatikanstaten tidlig på 1500-tallet. Da vi endelig var innenfor murene var det bare å følge strømmen av besøkende fra museum til museum. Her må en beregne god tid dersom en ønsker å se alt, begynner du først på runden må du nok følge med på store deler av runden. 


Fontene utenfor Museo Pio Clementino.


Museo Pio Clementino er det første museet vi går gjennom. Dette ble grunnlagt i 1771. 


Vi passerer sarkofagen til Santa Helena (Elena), født ca 250 e.Kr-død ca 330, mor til den romerske keiser Konstatin den store. Sakrofagen, som er 2,42 meter høy, ble bygget omkring 9 år før Elena døde, og det er nevnt at den egentlig var ment for Konstatin, som døde i 337. Sakrofagen fikk en stor restaurering i det 18. århundre etter at den ble skadet i en brann i det 14. århundre. Men den er stort sett slik som orginalen var. 


Galleria dei Candelabri ble bygget som en søylegang i 1761. På slutten av det
18. århundre ble veggene reist og det ble satt inn vinduer. Det vakre taket ble malt i 1883-1887. Dette rommet inneholder klassisk romersk skulpturer fra 3. århundre f.Kr til 3. århundre e.Kr. 




Galleria degli Arazzi ligger ved siden av Galleria dei Candelabri. Her er det 27 gobeliner hvor de fleste er vevd i løpet av 1600-tallet, men noen er nyere. 


Galleria delle Carte Geografiche inneholder 40 store kart over regioner i Italia. De ble malt i en periode på fem år fra 1580. Taket i Galleria delle Carte Geografiche er, som så mye annet i Vatikanstatens museer, fantastisk.



Vi går videre og underveis ser vi ut på en av hagene i Vatikanet. 


Etterhvert kom vi til Sala dell´Immacolata. I 1850-årene ble det bestemt at det skulle males fresker i et rom. Valget falt på Sala dell´Immacolata og det sto ferdig i 1865. Alt arbeidet ble gjort av en Francesco Podesti alene og da hadde han brukt ni år.


I rommet Stanza dell'incendio di Borgo er denne fresken. Den er datert tilbake til 1514-1517 og er ca 670 x 500 cm. 


Endelig var vi inne i Det sixtinske kapell (Cappella Sistina). Dette berømte kapellet er fra 1473-1481, og har en lengde på 40,9 m, bredde 13,4 m og en høyde 20,7 m. Mellom 1508 og 1512 malte Michelangelo taket i kapellet, noe som regnes som hans største og mest betydningsfulle arbeid. Det er ikke lov å fotografere i Det sixtinske kapell, og her skal det være alderles stille. Dersom du ønsker å se dette flotte rommet linker jeg til Vatikanet sin egen nettside. Du kan se hele rommet med å dreie bilde rundt. Jeg kjøpte et bokmerke som jeg har fotografert. Bilde viser et av de kjente motivene fra Michelangelos tak: 


Så er vi ute igjen og er kommet til hagen Cortile della Pigna. I en nisje finner vi den romerske Fontana della Pigna. Den er formet som en kongle og er nesten fire meter høy. Den ble flyttet hit fra nærheten av Pantheon i 1608. 


Midt på Cortile della Pigna står en stor bronseskulptur på 4 m i diameter. Kunstneren er Arnaldo Pomodoro og den er fra 1990. Skulpturen er helt fantastisk og fanget alles oppmerksomhet. Jeg ble veldig fasinert av den, og særlig da den begynte å bevege seg rundt.


For å komme ut av Vatikanmuseene går vi den enorme spiraltrappa som skal være kjent som en av de 10 mest berømte trapper i verden. Den er fra 1932. 


Det var bare fire dager siden vi sist var i Peterskirken. Det var i sakrestiet her vi var for å motta vårt Testemonium, beviset på at vi hadde gått de 1080 km fra Store St. Bernard Pass og hit. Peterskirken er en av verdens største kirker og har plass til mellom 50 og 60 tusen mennesker. Vil du ha mer informasjon om Peterskirken kan du se hva jeg skrev om vårt aller første besøk her, i 2011.


Peters grav. 



torsdag 14. mars 2019

Tilfeldige kirker i Roma

Kirker blir ofte besøkt når vi er på reiser. I tillegg til at de er flotte å se på er det en fin anledning til å sette seg ned en stund for å finne ro og for å hvile trette føtter på lange vandringer etter opplevelser.

Arbeidet med Sant’Andrea della Valle startet i 1608, men det indre i kirken ble fullført i 1650.



Basilica di Santa Maria in Trastevere er en av de eldste kirkene i Roma. Kirkens grunnplan og vegger stammer fra 300-tallet. Det er antatt at dette kan være det første stedet hvor en messe ble offentlig gjennomført. Kirken ble utvidet på 700-tallet og ombygd i 1140-årene.


Chiesa di Sant`Andrea al Quirinale var ferdig bygget i 1661.




Santa Maria della Concezione ble bygget mellom 1626 og 1631. Da kirka sto ferdig og munker skulle flytte inn tok de med seg tusenvis av bein og knokler etter avdøde som de tok opp fra jorda. Disse ble dekorativt plassert i tak og på vegger i kirkens krypt. Munkene begravde sine døde i Santa Maria della Concezione, i likhet med fattige romanere. Dermed er restene av over 4000 døde i krypten, samlet fra1528 og inntil 1870 da det ble opphørte. Mumifiserte påkledde munker er også å finne blant beinrestene. Denne skikken ble gjort for at en skulle minne seg selv på at døden kunne komme når som helst.

På en plakett i krypten står det skrevet:

Hva du er nå, var jeg, Hva jeg er nå, blir du. 

Det er forståelig at det ikke er lov å fotografere på dette spesielle stedet, derfor linker jeg til en side der du kan se bilder fra krypten:

https://www.atlasobscura.com/places/santa-maria-della-concezione

Santa Maria della Concezione.




Basilica di San Pietro in Vincoli er en kirke for både kunstelskere og pilegrimer. Den ble innviet i 439 for å ha en plass til kjedene som apostelen Peter hadde vært bundet med da han ble fengslet i Jerusalem. Enda mere kjent er kanskje Basilica di San Pietro in Vincoli fordi en statue av Moses befinner seg der, laget av selveste Michelangelo mellom 1505 og 1515. Den er en del av et begravelsemonument for pave Julius II som aldri ble fullført. Basilica di San Pietro in Vincoli har gjennomgått flere restaureringer, særlig fra 1471 til 1503. Nye restaureringer ble også gjort i begynnelsen av 1700-tallet og i 1875.

En del av utsiden av Basilica di San Pietro in Vincoli.



I denne urnen ved høyalteret i Basilica di San Pietro in Vincoli befinner St. Peters lenker seg.


Michelangelo`s statue av Moses i midten nederst. 


Chiesa di San Marcello al Corso dateres tilbake til det 4. århundre. I 12. århundre ble den ombygd. Den ble ødelagt av brann i 1519 og bare et trekors fra 15. århundre ble reddet. Arbeidet med gjennoppbygginga av Chiesa di San Marcello al Corso startet allerede samme år, men arbeidet ble ødelagt under en flom fra Tiber i 1530. Kirken ble ikke ferdigstilt før i 1592. Den gjennomgikk en omfattende restaurering i 1861.



Da Chiesa della Santissima Trinità dei Pellegrini hadde jubileum i 1550 tok den på seg arbeidet med å huse pilegrimer, særlig de som kom fra fjerne land, i tillegg til fattige syke som ikke lenger fikk være på sykehuset, men som fortsatt trengte pleie. Noen år senere var kirken i svært dårlig stand, og det ble kjøpt et hus nær kirken som skulle brukes som sykehus og hospits. I 1575 var kirken vert for over 180 000 pilegrimer. Det ble etterhvert bestemt at den gamle kirken skulle rives og den skulle bygges opp på nytt. Den første steinen ble lagt i 1587 og kirken ble innviet i 1616. I de neste århundrene fortsatte kirken og bygningene rundt å huse pilegrimer og sykehus.




I samme gate som vi bodde i Roma ligger Chiesa di Santa Maria ai Monti. Kirken ble innviet i 1580. Da vi oppdaget at det skulle være en klassisk konsert der, til og med gratis inngang, ville vi gjerne høre den. Det ble en fin kveld sammen med sopranen Vanessa Fioretti.







Vanessa Fioretti.