lørdag 25. november 2017

Dag 5: Fra Verrès til Settimo Vittone.

Etter en god frokost på hotell Relais St. Gilles var det bare å labbe avgårde. Vi så 24 grader, men det skulle bli mye varmere. Vi gikk tilbake til brua over Dora Baltera før vi fortsatte Via de Francigena. Vi var nå på en høyde av ca 390 m.o.h. og Aostadalen ble smalere og smalere jo lengre ned i dalen vi kom. Hånda mi var overhode ikke god etter fallet dagen før, men jeg fant en måte å lindre smertene litt. Jeg gjorde belte på midjeveska litt slakk, og brukte den som fatle. 


Mesteparten av dagen fulgte vi Dora Baltera, noen ganger nær elva, andre ganger litt på avstand.

Puente de Echallod ble bygget i middelalderen og gjennoppbygd mellom 1770-1776. På en tid var denne brua eneste forbindelsen til tettstedet Echallod. Under oktoberflommen i år 2000 ble den veldig ødelagt. 


Vi kommer til veien E 25 og følger langs den på en grusvei. På andre siden av oss ble det høstet druer. Foran oss, midt på bilde, kan vi se Forte di Bard. 



Vi er kommet til Hône som ligger ved starten av Champorcherdalen. Det første som møter oss her er Chiesa parrocchiale di San Giorgio. Det bodde folk i Hône allerede i bronse og jernalderen, og stedet spilte en strategisk rolle i middelalderen.

Chiesa parrocchiale di San Giorgio.


Ponte di Bard knytter Hône sammen med Bard som ligger på andre siden av Dora Baltera. Det er usikkert når denne brua er bygget, men sannsynlig er den bygd svært tidlig og at sto her i romansk tid. De første offentlige dokumenter hvor den er nevnt dateres fra andre halvdel av 1200-tallet. Da var den omtalt som Ponte di Hône.


Forte di Bard var første gang nevnt i 1034. Da Napoleon kom over Store St. Bernard-pass og nedover Aostadalen ble han stanset her i mai 1800 med sine 40.000 soldater. Fortet hadde aldri vært involvert i et militært angrep, ikke før nå. Etter 15 dager ødela Napoleon hele Forte di Bard. Det ble bygd opp igjen mellom 1830 og 1838. Fortet, som totalt har 283 rom, har nå blitt fullstendig restaurert etter mange år med forsømmelse. I 2006 ble det åpnet for turister som et Alpe-museum og har flere kunstutstillinger og gallerier. Om sommeren arrangeres det musikk- og teaterforestillinger der. 

Forte di Bard sett fra Ponte di Bard.


Utsikten nedover Dora Baltera fra Ponte di Bard.


Tettstedet Bard er stort sett bare en kilometer lang gate.





Så heldige vi er som har muligheten til å gå midt i denne fantastiske naturen. Høre lyder fra dagliglivet her nord i Italia, kjenne lukter fra naturen eller hva det måtte lukte av, og ikke minst treffe lokalbefolkningen. 


Mellom Bard og Donnas går vi halveis opp i åsen ovenfor veien SS 26 og kommer til et stykke vei som er støttet opp i dalsiden. Her får vi virkelig føle at vi går på en romansk vei. Underlaget er bart fjell og store steiner. Bredden er på 4,5 meter slik at to vogner, i tidligere tider, kunne møtes, og dype spor kan sees i veien. Dette er merker etter tusener på tusener av vogner som har reist denne veien i århundrer. Arkelogiske oppdagelser viser at det ble fraktet middelhavsprodukter fra lengre sør i Italia og til Aosta, og også fra Nord-Afrika, og dette gikk sikkert langs veien her. Fiskesaus fra spanskekysten og vin fra sør i Italia og Hellas var også noe av disse varene. Andre veien, i bytte, ble typiske alpine matvarer fraktet, ost, salami og lokale viner. I tillegg ble tre og stein eksportert fra Aostadalen. 

Dype vognspor i den romerske veien.


Eldgamle steiner langs veien i Donnas, steiner som folk har gått på siden romertiden.



Det var søndag og veldig stille i Donnas de få metrene vi gikk der før vi gikk ned til Dora Baltera og krysset den. Men nesten like fort gikk vi over elva igjen. Da vi etterhvert gikk langs veien SS 26 kom vi til et imponerende område med vinstokker. I den bratte skråninga, meter for meter oppover, var det terrasser hvor det var rader på rader med vinstokker. For et arbeid det må ha vært å få dette til. 



I Pont-Saint-Martin tok vi en pause. I tidligere tider het byen Ad pontem, etter den imponerende brua. Brua er et teknisk mesterverk, og går over elva Lys. I følge en plakat er den datert tilbake til første århundre f. Kr. Den er 25 meter høy og har et spenn på 31,55 meter og er en av de mest majestetiske romanske bruer, og den best bevarte i Nord-Italia. Den ble brukt uten opphold fram til 1836 da den ble erstattet av en moderne bru.

Et sagn sier at St. Martin takket ja til et tilbud fra gjevelen om at en ny bru skulle bli bygd ferdig på en enkel natt. Den gamle hadde blitt ødelagt av en voldsom flom. I bytte skulle gjevelen få sjelen til det første levende vesenet som krysset den. Helgenen aksepterte tilbudet, og den neste morgenen kastet han et stykke brød over til den andre siden av elven. Dermed fikk han en sulten hund til å krysse brua. Djevelen ble rasende og forsvant i elva, og brua kunne nå trygt brukes av mennesker. Denne legenden er fremdeles et av hovedtemaene på karnevalet i Pont-Saint-Martin.



På vei ut av Pont-Saint-Martin ligger Capella Ferrata.





Vi følger stort sett pilegrimsmerkene og det betyr at vi skal innom de fleste av kirker og kapeller vi passerer. Noen av disse ligger høyt oppe i dalsidene eller på fjelltopper. Det var utrolig tungt å komme seg opp til Capella di San Rocco, det var veldig bratt og det var minst like varmt i dag som de tidligere dagene. Kapellet er fra det 17. århundre da det ble bygd av innbyggerne i Carema for å takke St. Rocco for at han beskyttet dem mot pesten som på den tiden hadde nådd landsbyen. Herfra er det en fantastisk utsikt over veien vi skal gå videre.

Vi skulle senere møte et par som også gikk Via Francigena. Da vi traff mannen igjen for andre gang gikk han alene. Han kunne da fortelle at dama han gikk sammen med hadde fått problemer med hjerte, hadde vært på sykehus og måtte avbryte turen. Han sa også at etter å ha gått opp hit til Capella di San Rocco hadde hun ikke vært seg selv, og han mente at det var her problemene startet.



Det var bratt opp til Capella di San Rocco, og veien ned var like bratt. Særlig første del. Vi er nå ferdig med regionen Valle d´Aosta og er kommet til Piemonte, regionen som er så kjent for sine gode viner. Også i Carema dyrkes det vindruer. 



Kjekt med denne kjøredoningen når en skal plukke vindruer langs de bratte dalsidene. 


Dette merket viser at denne veien også går til Jerusalem. 


Vi tok en kaffepause på restauranten Trattoria Serena i Torredaniele. Det var godt å sitte ute på den liten gårdsplass mellom spisestedet og kirka. 

Klar til å gå videre fra Trattoria Serena.

Det ble drøyt å komme opp til bostedet vårt, som lå oppe på en høyde i Settimo Vittone. Kreftene var borte, og da verten fortalte at det var 34 grader denne ettermiddagen, i tillegg til over 27 km i føttene, var det ikke rart vi var slitne. 


Innenfor denne porten lå L'Ospitalità del Castello, et utmerket overnattingsted. Rett i front sees kirka Pieve di San Lorenzo e Battistero. 


L'Ospitalità del Castello med vårt rom innenfor den midterste døra i andre etasje. 



Utsikt fra rommet vårt. 


Innenfor porten inn til bostedet vårt ligger også sognekirken og dåpskapellet Pieve di San Lorenzo e Battistero. Det er ikke kjent når disse to religiøse bygningene ble bygd, men noen studier kan tyde på at det var i det 9. eller 10. århundre. Andre teorier sier at dåpskapellet, med sin åttekantet utforming, er bygd før sognekirken. De pågående utgravinger har avdekket nye opplysninger om byggeperioden og forbindelsen mellom de to bygningene. Det kan antas at de har vært uavhengige bygninger inntil det 14./15. århundre, for rivningsarbeider har ført til at en gang som forbant bygningene dukket opp. Restaureringer har blitt gjort gjennom hele historien. 


Når vi snur ryggen til Pieve di San Lorenzo e Battistero ligger bostedet vårt innenfor grinda til høyre. Ellers sees litt av ruinene av Castello Vekkio og porten vi kom inn gjennom. 


Slitne som vi var fristet det ikke særlig å gå gatene ned til sentrum for å spise. Men denne dagen hadde vi lyst på mat så da verten foreslo en restaurant hvor de hadde god pilegrimsmeny tok vi turen allikevel. Det skulle vise seg og bli en positiv opplevelse, og turen opp bakkene på tur tilbake var lettere å gå nå enn tidligere på dagen da vi ankom stedet. 


Ristorante Winebar L'Angelo.

lørdag 18. november 2017

Dag 4: Fra Châtillon til Verrès.

Vi hadde bestemt oss for å starte veldig tidlig denne dagen, for å komme så langt som mulig før sola var på det varmeste. Gårdagens lange og tunge etappe, i temperatur nærmere 30 grader, hadde tatt på. Hotellet vi bodde på serverte ikke frokost, men like ved fant vi et lite sted som åpnet tidlig slik at vi kunne begynne dagens vandring allerede litt over klokka syv. Mens vi spiste frokost traff vi tre andre pilegrimer, en mann og to damer som vi forsto var franske. Så stakk det innom ei nederlandsk dame som de andre pilegrimene hadde møtt tidligere. Hun hadde startet å gå fra sitt hjem og hadde tenkt å gå til Roma, så hun hadde vært på veien lenge, og hadde lang vei igjen. Disse fire mente vi kanskje hadde gjort noe bortimot det uforsvarlige da vi fortalte om gårdagens vandring. De hadde iallefall hatt en langt kortere etappe som oss. 

Husverten vår hadde fortalt at det i dag ville starte med en kilometer bratt oppover, men så ville det bli bedre. Ute hadde det begynt å regne så det var bare å ta på seg regntrekket. Det første som møtte oss var en veldig trapp opp til kirka Parrocchia Di Chatillon.


Da vi var kommet til disse fargerike pilene på bildet under, som viste riktig vei, var den verste stigningen gjort så langt. Etterhvert ga regnet seg også. 


Et alteret inne i fjelletveggen


Vi gikk i øvre del av Saint-Vincent med fin utsikt over Aostadalen. På andre siden av dalen kunne vi se fjell med høyest topp på 3600 m.o.h.



Langs ruten vår denne dagen var det flere stedet satt ut benker for hvile på fortauer, noe som er veldig fint for oss vandrere. Men ivrig som jeg er etter å se meg rundt greide jeg det mesterstykke å gå meg på en av disse, miste balansen, trådde utenfor fortauskanten benken sto på, og deiset rett i bakken. Det gikk så fort, uten å ta meg for overhode, og med en ca. åtte kilos sekk på ryggen, ble det et ganske brutalt møte med asfalten. Husker jeg landet med venstre tinning i bakken, noe som resulterte i blåveis. Et under at brillene berget. Ellers ble skulderen oppskrapt, en rød underarm og et dypt sår på kneet. Jeg slo hele venstre side av kroppen, men verst gikk det utover hånda. Vi vurderte å oppsøke lege, men ville se det litt an, og dermed ble det ingenting av det. Nå kan jeg si med en gang at da jeg kom hjem og fikk tatt røntgen, fem uker senere, viste det seg at hånda hadde to brudd som da allerede hadde grodd. Hadde jeg dratt til lege, hadde nok turen vært over, men min stahet gjorde at jeg gikk ca. 600 km med disse to bruddene. 

Kort tid etter fallet så hånda mi slik ut, etterhvert fikk fingrene og hånda inni fargen mørk blå.

Vi gikk langs Via Ponte Romano og kom til restene av den romanske broa som tidligere krysset sideelven Cillan. Det antas at denne gamle broa brøt sammen etter et jordskjelv 18. juni 1839. Den totale lengden på den var på mer enn 49 meter. 



Gule skilt fortsatte å gi oss opplysninger om området her, slike som langs ruten vår i går. Og der kunne vi lese at det før i tiden var tradisjon at befolkninga utførte gratis arbeid i kommunen. Særlig var det mye arbeid på vanningskanalene, veier og stier. Jobber ble annonsert og planlagt på torget ved siden av kirken rette etter søndagsmessen. På den valgte dagen kom alle med nødvendig utstyr, alt etter hvilken oppgaver de skulle utføre. Mennene ble selvfølgelig tildelt det tyngste arbeidet, slik som å fjerne jord, ordne etter jordras og ta ned trær. Men kvinnene slapp heller ikke unna. De hadde med seg ljåer, sigder og river, slo gress og rygget bort tørt løv og andre ting. De eldre husker at dette arbeidet ikke bare var en måte å få gjort felles arbeid på, men at det også var en fin anledning til å være sosiale.

Vi går gjennom Chenal. 


Ruelle. 

Høyt oppe på en stort berg ligger Castello di Saint-Germain som har spilt en viktig rolle i Aostadalens historie. Byggedatoen er ikke sikker og det er få spor igjen av de opprinnelige bygningene.


På denne siden av dalen, som vender mot sør i den sentrale dalen, nås middelhavsklima. Ikke bare er området tørt om sommeren, men vintrene er også svært milde med få iskalde dager og svært lite snø blir liggende. Varierte arter som helst sees andre steder finner du her. Origano og timian vokser vilt, mens andre arter blir dyrket, som fiken og mandler, de får beskyttelse ved siden av vinmarkene oppover dalsidene. Små flekker med rosmarin kan også finnes, og den er brukt til å gi bacon og pølser smak. Sjeldnere dyrkes det nå oliven som var mer vanlig for få århundre siden.

Vi nærmet oss ligger Montjovet og da vi kom ned dit tok vi en pause og en kopp kaffe. 


Fra Montjovet krysset vi elva Dora Baltera. Vi fulgte en asfaltert vei langs elva. I dette området var det fabrikker.  

Tettstedet Viering. 



Vi hadde bestilt rom i Verrès, så da vi kom til Fleuran krysset vi igjen elva og gikk den drøye kilometeren til hotell Relais St. Gilles.



Fra rommet vårt på hotellet kunne vi se opp på Castello di Verrès. Slottet ble først nevnt i 1287. Da klokka var over halv ni på kvelden viste temperaturen enda 28 grader.




Collegiate di Sant Egidio er datert tilbake til det 10. århundre. Kirken har også en gang i tiden blitt brukt som herberge for pilegrimer.