Dag 19: Fra nærheten av Felegara til Cassio.

Vi bodde absolutt for langt unna Via Francigena sist natt. Det blir for langt og demotiverende å gå ca. 30 minutter før du er inne på pilegrimsveien igjen når du vet at du har turens tyngste dag foran deg. Etappen denne dagen ble på 30 km, det skulle gå opp og ned, men aller mest opp. Det regnet og det ble stenete og sleipt å gå, og det regnet enda mer.

Vi gikk tilbake til Felegara der vi hadde forlatt pilegrimsveien dagen før, videre under E 39 (eller A 15 som veien også kalles) og kom ned til elva Taro. Det var enda oppholds, men enkelte steder var det mye vann i veien fra det kraftige regnet kvelden før. Her traff vi to pilegrimer vi ikke hadde sett før, to damer fra Tyskland.

Vi kom til jernbanebrua som går over Taro, men vi skulle videre langs elva.

Jernbanebrua over Taro. 

Da vi kom til brua som skulle ta oss over elva stoppet vi og tok en kaffe før vi gikk over brua og dermed var i Fornovo di Taro. Der ble vi i villrede hvor vi skulle gå, vi fant ingen merker. Vi tok sjansen og gikk langs nedsiden av landsbyen, på Via Armando Diazmot til vi kom til SR 62. Så fulgte vi denne veien til vi tok av til venstre, på SP 39. Før Fornovo di Taro hadde det vært opphold og terrenget hadde vært flatt. Nå hadde vi igjen tatt på regntrekkene, og det var bare å belage seg på en tøff dag videre opp i Appenninene. Fornovo di Taro ligger på omtrent 150 m.o.h. og ganske snart var vi på godt over det dobbelte. Så gikk det nedover igjen, før vi startet på det som visstnok skal være den tyngste strekningen på Via Francigena. På de neste vel 11 km gikk det fra 200 til vel 800 m.o.h. Det var jevn stigning, med brattest på slutten, så det var ikke mye hvile å få. Dersom du ser på satelittbilde over Italia i forrige innlegg ser du Appenninene strekke seg tvers over hele Italia i nord og langs hele støvelen nedover.

I Sivizzano spiste vi lunch. Vi var bløte under regntrekket, og det var mange lokale personer i det lille rommet, som surret av fluer. Men det var godt å sette seg ned, selv om vi ikke ble lengre enn nødvendig. Det var ikke godt å igjen ta på seg regntrekket som nå også følte fuktig på innsiden. Et par kilometer etter Sivizzano forlot vi SP 39 og tok til høyre.

I det vi kom til den lille husklyngen i Bardone snudde jeg meg og tok et bilde tilbake den veien vi hadde kommet.

I Bardone ligger Pieve di Santa Maria. Kirken er veldig gammel, muligens tilbake til det sjette århundre. Den ble endret i det niende, ellevte og trettende århundre. mens slik den står i dag er den fra sekstende til syttende århundre. Det sies at kirken er et av de mest stemningsfulle stedene på Via Francigena. Dessverre var kirken stengt da vi gikk forbi, slik som mye annet kan være stengt midt på dagen.

Reliff av en pilegrim fra middelalderen. Reliffet ble satt opp i år 2000. 

Det gikk jevnt oppover, og fra Bardone ble terrenget enda brattere.

Gata vi gikk gjennom i Terenzo hadde nummerskilt med en pilegrim på, noe som gjorde at vi på en måte følte oss velkommen.

Fra Terenzo kom tåka sigende. I to kilometer gikk det fortsatt oppover før det i halvannen kilometer gikk nedover.

Stien besto nå av små og større steiner, og vi måtte være forsiktig så vi ikke trødde over. Sleipt var det også noen steder for nå regnet det enda mere.

Da vi var i nærheten av Castello di Casola fikk vi et lite innblikk i hvor fin utsikt vi gikk glipp av i og med at været var som det var. Siden planlegginga av turen hjemme hadde jeg vært veldig opptatt av at det måtte bli klarvær da vi var i Store St. Bernard-Pass slik at vi fikk se alpene på sitt vakreste. Vi hadde fulgt med på yr.no i lang tid før avreise for å se utviklingen. Været i fjellkjeden Appenninene hadde jeg ikke ofret en tanke. Når vi tenkte på hvor fint vær det hadde vært siden vi startet å gå for 19 dager siden var vi maksimalt uheldige nå. 

Terrenget gikk fort oppover igjen og nå nådde vi dagens høyeste punkt, rundt 900 m.o.h. Straks gikk det bratt ned noen hundre meter, før vi tok oss opp til Cassio, dagens mål.

Vi kom inn i Cassio langs Strada Roma og jo lengre inn i den lille tettstedet vi kom jo tettere ble tåka. Vi var bløte inn til skinnet. Overnatting i Cassio var det eneste stedet vi ikke hadde overnatting klar på forhånd. Jeg hadde prøvd å reservere seng på Ostello di Cassio ved å sende mail til dem, men fikk aldri svar. Vertinna på vårt overnattingsted i Fiorenzuola d´Arda for tre dager siden hadde derimot ringt Ostello di Cassio for oss, så nå skulle alt være i orden. Men hvor skulle vi finne dette stedet? Nå var tåka så tett at vi nesten ikke så huset rett ved siden av der vi sto. Vi så ingen å spørre, ingen var ute i dette været. Da vi endelig fikk spurt noen fikk vi beskjed om at vi skulle finne et rødt hus lengre nede i veien. Vi så ikke huset før vi sto rett utenfor det.

Bilde av Ostello di Cassio tatt morgenen etter, da tåka hadde lettet litt. Rommet vårt var innenfor de tre gluggene i øverste etasje.

Vi var slitne etter 30 km på veien, for det meste oppoverbakker, og vi var bløte inn til skinnet. I tillegg hadde vi gått mye på asfalt. Mannen som tok imot oss viste oss straks opp til tredje etasje hvor vi fikk et dobbeltrom og eget bad. Vi syntes rommene var litt merklige, bl.a. var det et malt kjøleskap som inneholdt håndduker og sengetøy der. Bordet var dekket med servise og bestikk, men når jeg dro fingrene over var de veldig støvete. Det var lenge siden dette hadde blitt dekt på. På badet var alt du trengte, slik som deoderant, såper, shampo og tannkrem. Det var bare tannkost som manglet. Det så ut som noen hadde forlatt stedet for lenge siden og aldri kommet tilbake. Men sengetøy og badet, og rommet forøvrig, var reint. Senere har jeg sett bilder fra fellesrom på Ostello di Cassio, og disse så veldig moderne og fine ut.

Fire slike små glugger, på gulvplanet, var vinduene på rommet. Foran var det pyntet med plastblomster i blomsterkasser. 

I trappa opp til rommet vårt hang det klær overalt. I ettertid mener jeg å ha lest at dette var klær som trengende vandrere kunne forsyne seg av. 

Verten henviste oss til en restaurant rett oppe i veien da vi spurte hvor vi kunne få tak i noe å spise. Til vår glede traff vi der Rita fra Sveits som vi hadde truffet noen ganger tidligere, sist i Fiorenzuola d`Arda. Hun bodde på fellesrom på Ostello di Cassio og fortalte at det var to andre pilegrimer der, en til fots og ei ung dame på sykkel. Vi spiste en hyggelig middag sammen før vi tok tidlig kveld. På rommet vårt hadde vi prøvd å henge opp de våte klærne så godt vi kunne og håpet at de ville tørke til dagen etter.

Steinar og Rita i hyggelig prat. 

Forrige etappe                                          Neste etappe

Dag 18: Fra Fidenza til nærheten av Felegara.

I ti dager hadde vi gått over Posletta og der hadde vi lagt bak oss omtrent 260 km. Det har nesten ikke vært en bakke på disse kilometerne. Fra i dag ble det en forandring på dette, nå blir det opp og ned før vi i morgen går inn i fjellkjeden Appenninene. Under ser du et bilde jeg fant på nettet, kilde oppgitt som Vivatorino, som viser den grønne, flate Posletta mellom Alpene på tvers og Appenninene langs "støvelen" (den røde sirkelen har ikke noe med vår vandring å gjøre). Det neste bilde viser vår vandring fra Alpene i den øverste fjellkjeden og over sletta til vi nå var i Fidenza. Jeg kjente ikke så godt til Appenninene fra før. Jeg visste ikke at fjellkjeden går langs hele den italienske halvøya, at halvøya har fått sitt navn etter fjellkjeden, den er nemlig også kalt Appenninerhalvøya. 

Sånn omtrent ved 1. startet vi vår vandring i Alpene. Ved 2. var der vi gikk over Appenninene.
Den røde sirkelen har ingenting med vår vandring å gjøre. 

Denne dagen fant vi ikke merkene da vi startet å gå i Fidenza, ikke før vi kom til Medesano etter 20 km. Det vil si, vi fant noen merker beregnet på sykler, så vi fulgte dem. Det gikk greit, selv uten merkene hadde vi ingen problemer. Til og begynne med var det mye trafikk, da vi kom til Borghetto etter 7 km ble det mindre, før det ble lite trafikk helt til Medesano. Hele dagen gikk vi på asfalt. 

Oppover gaten inn til Costa Mezzana var det pyntet til bryllup og vi så gjester som var på vei til vielsen. Vi kunne godt ha tenkt oss å se innom kirka, men da vi så folk som antagelig ventet på seremonien ved kirkedøra gikk vi bare videre. 

Det var oppe på dagens høyeste punkt vi fant merkene beregnet på sykler. Vi hadde nå gått i litt over 13 km. Vi fulgte disse merkene og tok derfor til venstre her. Etterpå ser vi at den offentlige veien, eller iallefall en alternativ rute, tar til høyre og går om et sted som heter Cella. Uansett hvilken vei vi tar tror jeg ikke lengden herfra til Medesano er så forskjellig. Nå var det veldig mange syklister å se, hele sykkelklubber på trening, med drakter fulle av reklamer.

En bonde gjør klart jordet etter årets avling. Ved siden av vokser vinstokker. 

 I Medesano fant vi igjen de pilegrimsmerkene vi alltid prøver å følge. Herfra gikk vi videre langs SP 357 og etter kort tid kjente vi en veldig sterke lukt som vi mente måtte være en grisefarm. En stor gård lå langs veien og et skilt viste oss at her laget de parmesan, så lukta kom nok av kyr.

 Et par kilometer etter at vi forlot Medesano ble merkene forvirrende igjen. Vi så et merke som viste oss opp en vei som het Via La Pira. Vi fant ikke utav det og gikk tilbake til hovedveien. Vi syntes trafikken var for stor så vi gikk ut på et jorde og fulgte det istedet, men ganske snart måtte vi tilbake til veien. Vi skulle nok ha lett bedre da vi var på Via La Pira. Da vi kom til Felegara var vi lettet og glad. Så var det å finne hotellet vårt, men først ville vi spise lunch her.

Det er ikke alltid like enkelt å finne overnatting som passer til dagsetappene våre. Som oftest er vi heldige, men denne dagen hadde vi bommet på beliggenhet fra pilegrimsveien. Hotel Sulu ligger i Sant'Andrea Bagni over 2 km fra pilegrimsveien, i feil retning for videre vandring. Når det i tillegg er mest motbakker dit kan det være ganske demotiverende. På kvelden ble det lyn og torden, og det regnet kraftig.

Forrige etappe                                  Neste etappe

Dag 17: Fra Fiorenzuola d´Arda til Fidenza.

Vi er kommet til 17. dagen på vår vandring fra Alpene nord i Italia. Vi startet på 2473 m.o.h., nå er vi på rundt 70. Først gikk det stort sett rett nedover i to dager, så et par dager med mye opp og ned, før terrenget flatet mere ut. Den åttende dagen kom vi inn på Posletta, og derfra har det bare vært flat mark. Vi var nå kommet til den siste dagen på Posletta og har sett fjellkjeden Appenninene i det fjerne et par dager allerede. Da blir det oppover igjen. 

Etter å ha forlatt Agriturismo Arte Contadina kom vi igjen til maisåkrer. Her hadde ikke planene kommet så langt enda, og de var friske. Bonden her prøver iallefall så godt 

han kan med å vanne åkeren, store tromler med vannslanger var plassert ut langs plantefeltet. 

Det var "gater" der tromlene med vannslanger kunne kjøres inn. 

Like friske som maisen var ikke solsikkene vi gikk forbi. 

Vi hadde notert at vi ville se cistercienserklosteret Abbazia di Chiaravalle della Colombo som ble innviet i 1136. I vår guidebok sto det at det var en kort alternativ vei dit. Men vi fulgte merkene og kom rett dit.

Utenfor klosteret står en mektig statue over falne og ofre i alle kriger, Monumento Ai Caduti Ed Alle Vittime Di Tutte Le Guerre.

Abbazia di Chiaravalle della Colombo er et av de best bevarte av de cistercianske klostrene, og det eldste i av sitt slag i Podalen. Klosteret ligger i et område der det opp gjennom tidene har vært mange kamper, og stedet har en vond historie. I 1214 var det første store militæret slaget. I 1248 ble flere munker drept, klosteret ble plyndret og brent ned. Alvorlige problemer fortsatte og i 1769 forlot munkene klosteret etter å ha blitt undertrykket av hertugen av Parma, men åtte år senere var de igjen tilbake. Men problemene fortsatte for munkene. I 1810 satte Napoleon en stopper for klosteret. I 1937 var derimot klosteret i virksomhet igjen, og i 1976 ble det statlig eiendom og det langvarige restaureringsarbeidet fortsatte slik at det ble like flott som før. Klosteret er godt besøkt, og det tilbys produkter som munkene lager her, likører, urtete, forskjellige naturlige legemidler av urter, aromaer og honning.

En av grunnene til at klosteret er kjent i hele Italia er den berømte blomsterfestivalen "Infiorata del Corpus Domini" som blir holdt her i mai-juni. Da er midtgangen i kirken dekt av et blomsterteppe. Men nå er det september, så det fikk ikke vi med oss. Pilegrimer tilbys både seng og kjøkken her, og det er gratis å overnatte. Men en liten donasjon er vel kanskje på sin plass. Vi hadde derimot bare gått 5 km enda denne dagen, så her kunne vi ikke stoppe. 

Langs klosterhagen.

Utsikt mot klosterhagen.

Klosteret Abbazia di Chiaravalle della Colombo, og kirken der, var bare helt fantastisk. 

Her inne var vi så heldig å få med oss en liten musikalsk opplevelse. En mann satt nemlig å øvde på gregoriansk sang. Helt nydelig var det!

Etter å ha forlatt Abbazia di Chiaravalle della Colombo kunne vi se tilbake på klosteret i enden av solsikkeåkeren. 

Ganske snart gikk vi over brua som passerer den store Autostrada del Sole A1 (Solens motorvei) som har tre filer hver vei. Motorveien forbinder Milano med Napoli via Bologna, Firenze og Roma, tilsammen 756,6 km. 

Etter nærmere 12 km på vandring denne dagen, midt ute på åkerlandskapet, kom vi til et hus der det er satt opp skilt som viser avstander til en mengde steder. Vi ser at det er 641 km igjen til Roma. Vi, som denne gangen har tenkt å stoppe i Lucca, har 226 km igjen. Stedet heter Punto Ristoro, vi så et skilt om kaffe og et som ønsket pilegrimer velkommen. Etter å ha gått forbi angret vi på at vi ikke hadde sett om det var åpent. Fint om vi kunne ha støttet folk som satser slik. 

Før vi kom til dagens mål, Fidenza, gikk vi igjen over den store motorveien A1. Vi kom først til jernbanestasjonen i byen, og før vi visste ordet av det så vi hotellet vi hadde reservert rom på, Hotel Astoria. De 22 kilometrene var tunge denne dagen. Alle milene siden vi startet kjentes i kroppen, det var varmt og det hadde vært mye asfalt. Og som vanlig var vi ikke flinke nok til å ta pauser. Morgenen hadde startet med en grei temperatur, men etter at vi kom til Fidenza så vi 31 grader. Heldigvis var det overskyet så vi slapp den stekende solen.   

Fidenza er en by med mye kunst og kultur. Katedralen i byen, Duomo di San Donnino, er et godt eksempel på romansk kunst som går tilbake til slutten av 11. og begynnelsen av det 12. århundre. Selv i tidlig kristne tider ble det nevnt en liten kirke her som bevarte den døde kroppen til Fidenza`s høye beskytter, San Donnino. Han hadde lidd martyrdøden her i år 296. Etter nesten ni hundre år ble levningene gravd opp før det ble bygget en katedral på samme sted, en katedral som ble dedikert til helgenen. På grunn av dette ble kirken i middelalderen et viktig stoppested for pilegrimer på vei til Roma. 

Fasaden av katedralen består av relieffer og statuer som skildrer budskap dedikert til pilegrimer og religiøse som besøker stedet. De viser bl.a. pilegrimer, både til fots og til hest. De neste bildene har forskjellige farger fordi de ble tatt på ulike tidspunkt på dagen.

Relieffet til høyre forestiller de tre vise menn, Kaspar, Baltaza og Melkior på pilegrimsferd.

To slike løver vokter på hver side av hovedinngangen til katedralen. 

Helgenen San Donnino med sitt eget hode etter at han ble halshugget.
I følge legenden reiste han seg nemlig opp etter henrettelsen og begravde selv sitt hode. 

Levningene av helgenen San Donnino i krypten til katedralen i Fidenza.

Forrige etappe                               Neste etappe