Vi hadde en fantastisk kveld på Museet Kystens Arv og utendørsspelet "Den Siste Viking". Neste morgen våknet vi til en veldig spesiell dag i familien. Mannen i familien hadde runddag, hele 70 år, og det var dette om var den egentlige årsaken til at vi tok denne turen rundt i Trøndelag akkurat nå. Det var ikke noe ønske om å være hjemme og feire på annen måte.
Første stopp denne dagen var Rein kirke i Rissa. Denne ble oppført i 1932 og er en tro kopi av en gamle tømmerkirke som ble bygget her i 1649. Den gamle ble revet i 1888, året etter at forfatteren Johan Bojer ble konfirmert i den. Det var Bojer som sto bak bygginga av denne nye kirka på Rein. Med sine bøker som "Den Siste Viking" og "Vår egen stamme" hadde han blitt en suksessrik forfatter, og ville gjerne gi noe tilbake til bygda der han vokste opp. Og hva var vel bedre enn å bygge opp kirka som alle sammen savnet og som hans mor hadde vært så glad i. Dette kan vi lese på et oppslag ved kirka.
Rein kloster ligger like ved kirka. Tidlig på 1200-tallet kom 24 tyske nonner til gården Rein for å etablere et kloster på stedet. Ved parkeringa til kirka og klosteret henger et skilt som viser at også dette er et nøkkelsted langs Kystpilegrimsleia.
Rein kloster, opprinnelig Rein kongsgård, er en norsk herregård øst for Trondheimsfjorden. Kong Olav Kyrre ga rundt 1070 stedet til Skule Tostesson Kongsfostre, som ble stamfar til kong Inge Bårdsson og dennes yngre halvbror, hertug Skule Bårdsson. Sistnevnte, svigerfar til Håkon Håkonsson, opprettet et nonnekloster her rundt 1230. I dag kan du finne restene av klosterkirken her. I dette klosteret var Fru Inger til Austråt forstanderinne fra 1531 til hun døde i 1555. Da ble det kongens krongods. Siden 1700-tallet har Reinsklosteret vært i familien Hornemans eie.
Ettersom Rein Kloster var stengt denne dagen var vi litt usikker på hva vi fikk se dersom vi gikk opp dit. Da vi møtte på et skilt som viste privat vei bestemte vi for bare å snu. Den store hvite trebygningen på Reinhaugen ble bygget av Thomas Ebbesen Hornemann i 1866.
Da vi så et skilt til minnesplassen for Rissaraset kjørte vi dit.
Våren 1978 ble Rissa rammet av det største kvikkleireraset i Norge på 1900-tallet. I løpet av kort tid raste deler av en hel grend ut i innsjøen Botnen. Gård etter gård, boliger og grendehus forsvant i de tyntflytende leirmassene. Da raset var over, hadde 32 mennesker mistet alt de eide i skredet. En person mistet livet. Raset var det første som ble festet til film, og folk i hele Norge kunne se det på Tv. Jeg tar med bilde av plakaten som forteller denne historien ettersom du også kan se hvor jeg sto da jeg tok dette bilde. Det er uvirkelig at jeg sto ved det røde merket midt på bildet, og at det i dag ikke er noe tegn til den dramatiske hendelen.
Slik ser området ut i dag.
I det som betegnes som det gamle sentrum i Rissa lette vi oss fram til Strømmenbrygga. Den ligger ved kanalen ved Strømmen som var en av de gamle ferdselsknutepunktene i Rissa, og knytter innsjøen Botn med Trondheimsfjorden. Her møttes folk, enten de kom til fots, til hest eller i båt. Her vokste et livlig sentrum i Rissa naturlig fram på slutten av 1880-tallet. Her lå butikken, bakeriet, poståpneriet, telegrafen og banken, herredsstyresal og forsamlingssted. Og her bodde lensmannen, distriktslegen og dyrlegen. Et skjenkested hadde det ligget her helt siden 1600-1700-tallet. Slik var det helt til andre verdenskrig. Etter hvert ble det krav om bedre og mer plass og mye ble flyttet til det nye sentrumet i Rissa. Denne informasjonen har jeg funnet på nettsiden til "Perlene på Fosen".
For omtrent 30 år siden arrangerte jeg et slektsstevne her på Fosen. Min farmor kom nemlig fra plassen Heia, som lå under Søraunet i Stjørna. Mener å huske at dette var innerst i Sørfjorden i Husbysjøen. Hun kom til Frøya da hun giftet seg med bestefar. og jeg er den som er så heldig å bo der de bodde og stiftet familie. Under slektsstevnet hadde vi anledning til å besøke hennes fars gravsted på Husby kirkegård. Jeg kjente meg igjen straks jeg kom inn på den fine kirkegården, men oldefars grav fant jeg ikke. Det kan jo hende at den etter så mange år er blitt slettet. Da vi kom hit hadde vi lett lenge etter et sted å spise lunch, men hadde ikke funnet det. Så vi satte oss like godt ned på en av de fine benkene utenfor kirkegården.
Veien fra Husbysjøen til Råkvåg er ikke lang.
Vi tok en liten pause i Råkvåg før vi fortsatte videre. Da kjørte vi nesten parallelt med hva vi kjørte fra Mosvik til Vanvikan dagen før, bare lengre nord. På bilde under forlater vi veien langs Verrasundet og kommer til Beistadfjorden. Nå kjører vi på andre siden av fjorden enn dagen før, mens vi enda var på Inderøy.
Vi kommer til Beistadsundbrua. Der møter vi Fv 17 og
Kystriksveien som vi hadde kjørt tidligere denne sommeren.
Vi kjører Kystriksveien i omtrent 20 minutter og forlater den ved Osenkrysset. Da tar vi av på Fv 715 og kjører videre til Nordmeland Gårdshotell i Steinsdalen. Tilfeldig hadde vi funnet dette stedet på nettet da vi lette etter et sted der vi to kunne feire mannens 70-årsdag.
Det var enda tidlig på dagen og vi hadde god tid før vi skulle spise middag. Derfor tok vi turen til Bessaker for å gå Vettantrappa. Med
Vegatrappa som vi hadde friskt i minnet fra tidligere denne sommeren var vi spent på hvordan denne trappe ville være.
Det første som møter oss i trappa er et glass som er til å kaste sneiper, snusputer og tyggis i. Vi har ingenting av dette å bidra med, men et godt påfunn er det.
Etter en stund kommer vi til et liten tjern der bl.a. modell av et hus er utplassert.
Som Vegatrappa er Vettantrappa laget av tre, med gelender på begge sider. Men i motsetning til den første som er bratt hele veien er denne stort sett er motsatt. Den største utfordringa er i grunnen de veldig å lave trinnene, men når en tar to og to trinn i gangen går det veldig så greit.
Etter 951 trinn er vi oppe ved Vettan. Fra de 146 m.o.h. er det en fantastisk utsikt i alle retninger. Vete betyr Varde, og varder var det gamle signalsystemet som varslet om ufred og fare for moblisering. Vardene skulle være synlig fra den ene toppen til den neste, og store bål sto klare for å tennes hvis man så fiender komme. Første gang Vettan er nevnt som sted for varde er i Håkon den godes tid (konge i Norge 935-961), Vardene var i bruk i over tusen år, helt til 1850-tallet. På grunn av den fantastiske utsikten over leia og båttrafikken ble Vettan under 1. verdenskrig benyttet som forlegning for den norske nøytralitetsvakten. Under 2. verdenskrig hadde tyske styrker vaktpost på her. I år 2000 ble Vettan kåret til Roan kommune sitt tusenårssted. Denne informasjonen finner på en plakat ved starten av trappa.
På den nevnte plakaten står det også at det fra toppen er god utsikt over skjærgården i nordre del til Åfjord kommune, sørover skipsleia mot Hitra og Frøya, i vest mot Halten fyr og nordover mot Vikna.
Du kan ta andre turstier fra Vettan, men vi valgte å gå trappa ned igjen.
Bessaker.
Vi er på vei tilbake til Nordmeland Gårdshotell og er her kommet til innerst i Sørjerdfjorden.
Straumholbrua som går over Osenstraumen ble åpnet av kong Olav V i 1979. Den er en del av Nordfosen vegmiljø, som i 2009 ble fredet av Riksantikvaren.
Tilbake på Nordmeland Gårdshotell er det snart tid for bursdagsmiddag. Det skulle vise seg og bli en veldig så trivelig kveld. Det var avslappende å sitte der og bare vente på den ene gode retten etter den andre, fem tilsammen, og i tillegg nyte en god flaske vin. 70-årsjubilanten var godt fornøyd da vi som eneste gjester på hotellet den natta gikk til ro.
Surdeigstoast med laksekrem til forett.
Neste rett var speket bjørn, fra skadebjørn som var skutt i nærmiljøet etter at den hadde drept 44 sauer.
Hovedretten var biff som var så god at jeg glemte å ta bilde av den.
Ostefat.
Måltidet ble avsluttet med en god multekrem.
Dagens etappe.
