Planlegging og reisen til Sevilla i Spania.

Det er merkelig hvordan tilfeldigheter fører oss til reiser vi kanskje ellers ikke ville ha gjort. Etter at vi gjorde vår første pilegrimstur i 2012, langs de siste 30 milene av El Camino Frances, fra Astorga til Santiago de Compostella, har den ene turen ført til den neste. Høsten 2015 var turen kommet til Camino Portugues, og allerede da jeg var på vei inn i flyet på Værnes spurte jeg en mann som gikk foran meg med en ryggsekk som oste av pilegrimstur om han skulle på en slik reise. Joda, det skulle han, men jeg tror han sa at han skulle gå i Tyskland denne gangen. Vi kom i snakk og etterhvert forsto jeg at en av de fineste turene han visste om var på Via de la Plata (Sølvveien) i Spania. Men den burde gjøres i april ettersom det da var tid for den vakreste blomstringa. Jeg hadde knapt hørt om denne ruten, men der og da visste jeg at den måtte det bli. Derfor satt vi allerede på flyet til Malaga 2. april 2016. 

Hele Via de la Plata, fra Sevilla til Santiago de Compostella er på 1000 km (100 mil). Planer om så lang tur hadde vi aldri, men håpet å komme til Salamana som ville bli en tur på ca 500 km (50 mil). Det er langt, men vi hadde gått like langt før, da vi gikk første del av El Camino Frances, fra Roncesvalles til Astorga i 2014. Og skulle det bli problemer var det bare å hoppe av og finne seg en fin plass å være til flyet vårt gikk tilbake til Norge om en måned. 

Det var fjerde gang vi pakket sekken for pilegrimstur og vi følte at nå hadde vi det meste klart. Noen få justeringer måtte til, for en finner ut hver gang hva en behøver og ikke. Alt som vi har bruk for den neste måneden må ned i sekken, og alt sammen bør ikke overstige 10 % av din kroppsvekt. 

Da vi hadde gått El Camino Frances hadde det vært mange herberger å velge i, og du kan lese mye om ruten på forhånd så du vet ganske mye om hva som venter deg. Men denne gangen var det lite jeg fant som jeg kunne orientere meg etter. Derfor bestemte vi oss for å forhåndbestille rom på Booking.com. Det hadde vi også gjort da vi gikk Camino Portugues, men kjente i ettertid at vi da savnet herbergene og det sosiale sammen med andre pilegrimer på kveldstid. Glad ble jeg da jeg oppdaget at Booking hadde flere herberger som kunne bestilles på forhånd, og til og med tomannsrom. Men vi sørger alltid for at vi kunne avbestille i siste liten dersom vi måtte forandre planer. Derfor var de fleste overnattinger, med sengetøy, i boks før vi dro hjemmefra. Men tok med soveposer allikevel for de nettene vi manglet overnatting. 

I min sekk, som er en 48 liter Osprey Exos (greit at den ikke er større enn at vi får den med som håndbagasje på flyet) hadde jeg omtrent dette (Steinar tilnærmet likedan): 

Sovepose: Bergans, Super Light 195 R.

3 truser.

2 BH.

2 par tynne, gode ankelsokker, kjøpt på sportsbutikk.
2 par tynne nylonssokker for å ha innerst mot føttene (har fått dette rådet fra ansatt i militæret som bruker det på øvinger, men aner ikke om det virker).

1 par Ullmax ullsokker.

Skjorte i bomull med lang arm.
Ullbukse og ullskjorte.
2 shorts.
2 t-skjorter med kort arm som puster godt.

Tynn fleecejakke.

Bukse: Fjellreven, trekking Älv.

Jakke: Bergans microlight Jacket 142. Lett, tynn og kan rulles sammen og puttes i sin egen lomme. 

Regntrekk, Stormberg.
Lett sommerkjole til fritiden.

Sko: Salomon speedcross 3 (samme par som jeg gikk med i Portugal/Spania høsten før).

Ecco-sandaler (kun til kveldsbruk).

Mobil (som også brukes for å ta biler med).

Ladere (også en ekstralader).

Lykt, en liten en som er grei å bruke når en bor på herberger og må på toalettet om natta. 

Solbriller.
Vannflaske (vi bruker en vanlig kjøpt vannflaske).
Notisbok og penn der jeg, i tillegg til å skrive i underveis, har notert ting før avreise.
Antibac.
Våtservietter (også imtimservietter).
Microhåndkle, tørker fort og veier lite.
En liten veske med fire rom, til fordeling av småtøy. Jeg brukte den som håndveske på kvelden.
Plastikkposer for fordeling av klær. For å holde orden, og for å holde tøy tørt dersom mye nedbør.
Toalettsaker: Brukte de små boksene/flaskene som en kan få kjøpt for å ta med inn på fly.
Solkrem.
Midjeveske for å ha telefonen og andre småting i.
Litt compeed, som vi ikke brukte ettersom vi har erfart at sportstape er mye bedre.
Litt vanlig plaster.
Gerlachs Gehwol footcream for å forebygge gnagsår. Gnagsår er jeg ikke plaget med, men får fort blemmer. Disse tørker fint inn dersom jeg smører på en god klatt av denne kremen og dekker med sportstape. Helt supert!

Vi fant ingen god guidebok før avreise, men tok ut diverse utskrifter om ruta fra nettet. Den femte dagen på veien fant vi derimot denne boka i en hylle på et herberge, der det lå div. ting som en bare kunne forsynes seg gratis av. Steinar la igjen en krimbok dersom det skulle dukke opp noen som kunne norsk og som ønsket noe å lese på.

Sekkene var pakket, og da jeg veide den på flyplassen veide den 7 kg. Helt innafor, selv om det var litt mere enn 10 % av min kropsvekt. Norwegian tok oss trygt til Malaga og hvem andre enn våre gode privatsjåfører i Spania møtte oss på flyplassen? Steinars kusine, Randi og hennes Steinar er trofaste venner som har kjørt oss til utgangspunktet, eller hentet oss ved vandringens slutt, på alle våre pilegrimsturer. De er helt enestående, og det har nesten begynt å bli en vane ;) De er fastboende i Fuengirola, like sør for Malaga, og nå skulle vi tilbringe en natt hos dem før de kjørte oss til Sevilla.

Utsikt fra verandaen til Randi og Steinar i Fuengirola

 Det var hyggelig å endelig få besøke Randi og Steinar i Spania. Begge har stort hjerterom, og er utrolig gjestfrie. De vet ikke hva godt de kan gjøre for deg, og vi er så heldige å få oppleve dette gang på gang. Så for dem var det ikke bare å sette seg i bilen og kjøre oss direkte til Sevilla morgenen etter at vi kom til Spania. Nei da, vi måtte ta turen langs kysten nedover om Gibraltar, så vi fikk se oss litt om. En stor opplevelse, særlig for meg.

Vi nærmer oss Gibraltar

La Linea de la Concepcion i Spania, med Gibraltar i bakgrunnen. 

Hjemtur og hjemkomst

Vår første pilegrimsvandring var definitivt over. Mens vi var i Santiago de Compostella kjøpte vi billett med tog tilbake til Madrid. Toget gikk like før tre på ettermiddagen, og turen tok bortimot 6 timer. Det var en grei måte å reise på.

 

Før avreise hjemmefra hadde vi bestilt rom på samme hotell i Madrid som vi bodde på da vi var på vei til Santiago, Best Western Villa de Barajas. Ettersom hotellet hadde gratis flyplasstransport valgte vi å bytte tog og reise inn til flyplassen for å bli hentet der. Da vi ringte opp hotellet for å få de til å hente oss viste det seg at vi hadde bestilt til feil dag. Vi var først ventet dagen etter. Men etter litt fra og til ble vi likevel hentet, og de hadde rom til oss. Vi var litt spente på om vi måtte betale for rommet vi hadde bestilt til dagen etter, og ikke avbestilt i tide, men det slapp vi. Det ble ikke mange timene med søvn, for før kl. fire var vi oppe igjen for å starte hjemreisen.

Det ble en veldig slitsom hjemreise. Etter at vi hadde stått i innsjekkingskø i lengre tid fikk vi beskjed om at flyet til Amsterdam var kansellert. Så var det å stille seg i en ny kø, og der skulle alle få tildelt nye billetter. Tilsammen sto vi i kø fra kl. 04.15 til 09.00, altså nesten 5 timer. Køen rørte seg nesten ikke. Vi forstår at det er vanskelig å finne ledige billetter til folk som skal hit og dit rundt om i hele verden, men ting kunne kanskje vært gjort mer komfortabelt for de reisende. Til og begynne med delte de ut flasker med vann, men det ble det fort slutt på. Og alle hadde jo vært oppe lenge allerede og begynte å bli sultne. Det var ikke muligheter til å kjøpe mat der, heller ingen stol å sitte på. Må ha vært et mareritt for barn og eldre. Pga forsinkelsene kom vi for seint til Trondheim slik at vi kunne komme oss helt hjem til Frøya den dagen. Derfor ble det en ekstra hotellovernatting der. 

Helt til slutt vil jeg bare tilføye at det var en ganske stor nedtur å komme hjem igjen. Tilbake til hverdagen, med det som den har å by på. Jeg var enda inne i den rolige vandremodusen, og flere bemerket at jeg var blitt så rolig. Jeg som alltid er i bevegelse.

Hver gang jeg er ute og går så kommer pilegrimsturen fram i tankene mine. Holder helsa så skal vi helt sikkert tilbake til Spania og caminoen, og da starter vi nok i Frankrike.

Biltur til Finisterre

For mange er pilegrimsturen først over når de går videre fra Santiago de Compostella til Finisterre. Mens andre tar bussen dit. Personlig hadde jeg ikke ønske om å reise dit, syntes det var godt og bare roe ned i Santiago før den planlagte hjemreisen. Mens Steinar nok hadde gått dit hadde han fått velge. Randi og Steinar hadde bil med seg og da de inviterte oss på biltur til Finisterre kunne vi alikevel ikke si nei til det. Det ble en veldig fin dag.

Vi tok noen stopp på veien. I Concello de Muros var det tid til litt mat. 

Vi kjørte nå langt kysten og like etter Concello de Muros stoppet vi ved fyret i Concello de Carnota.

Finisterre nærmer seg, og selve klippen er helt til venstre på bilde.

Like før klippen er byen Finisterra.

Vi tok en liten stopp i Finisterra før vi kjørte helt til målet. Og hvem andre enn mor og sønn, som vi hadde møtt underveis på vår vandring, så vi der, hånd i hånd som vanlig. 

Da vi kom helt ut til klippene på Finisterre så kjente vi bare at det var helt riktig å ta turen hit. Så tusen takk Randi og Steinar for at dere foreslo dette. Dette var virkelig slutten, herfra kom du ikke lenger. Neste gang må det kanskje bli til fots fra Santiago de Compostella.

Også her ute på den ytterste klippe får du tilbudt ting å kjøpe. 

Fyret på Finisterre.

Noen har laget kunst i bronse av en vandrestøvel.

Steinar skuer utover Atlanterhavet, fra det som var sagt å være Europas vestligste punkt. Det sies nå at dette ikke er korrekt. 13 år senere besøkte vi det som er det riktige vestligste punktet, Cabo da Roca i Portugal. 

Litt fra Santiago de Compostella

Før vi gikk til pilegrimsmessen hadde vi flyttet over til hotellet vi forhåndsbestilte underveis, Carris Casa de La Troya. Et moderne hotell bare 100 meter fra katedralen.

Foto: Randi Kringen.

Vårt rom vendte ut mot gata der pilegrimmene går sine siste skritt før de kommer til målet. Det var veldig følelsesladet å stå å se på de som nesten var fremme, å tenke på all slitet de hadde hatt og alle de fantastiske, og sikkert for noen lite fantastiske minner de skulle ha med seg videre i livet. 

Da vi kom tilbake til hotellet etter messen satt sannelig Randi og Steinar utenfor å ventet på oss. Vi hadde fortalt dem hvilket hotell vi skulle bo på her i Santiago da vi møtte dem i Palas de Re. Nå hadde de sjekket inn på samme hotell. Trivelig :)

Når vi er på tur liker vi alltid å oppsøke de lokale fiske- og kjøttmarkeder. Det er jo ikke så mye nytt og se på de forskjellige markedene, men det hører liksom med. Særlig Steinar liker å se på alt som har kommet opp fra havet!

 

Dette bilde minner meg om en opplevelse underveis. Se nederste bilde fra Cacabelos, dag 3 :)

Vaktel.

 Som nevnt i innlegget fra dag 10, på strekningen fra Palas de Rei til Castañeda skulle jeg komme tilbake til en eldre dame som vi da gikk forbi og som vi hadde sett av og til på turen. Første gang vi la merke til henne var i Samos på dag 6. La først merke til en mann utenfor klosteret vi bodde på, og som etterhvert oppholdt seg sammen med en eldre dame. Vi tenkte da at han gikk caminoen og at hun kanskje bodde i Samos og hadde kommet for å hilse på. Så viste det seg at det var mor og sønn som gikk caminoen sammen! De hadde visstnok allerede i Samos gått en stund, men det kan jeg ikke bekrefte. Mor hadde hatt en drøm lenge om å gå caminoen og nå gikk altså sønnen den, bokstavlig talt, hånd i hånd med henne! Veldig rørende, og de fikk stor oppmerksomhet overalt! Jeg har tidligere fortalt om familier med små barn vi møtte, og dette viser at også eldre kan oppleve denne fantastiske reisen. Nå hadde altså mor og sønn kommet fram til Santiago og vi fikk lov å ta bilde av dem.

Vegg i vegg med hotellet vårt var det en trivelig restaurant som vi besøkte flere ganger, Bierzo Enxebre. Det var hyggelig å sitte der, både inne og ute. Og når vi bestilte noe å drikke fikk vi alltid med litt tapas. 

Vi har også besøkt Santiago de Compostela senere, i 2015 og her finner du to innlegg fra det besøket:
http://elinsreiseblogg.blogspot.no/2016/02/santiago-de-compostela-i-spania.html

http://elinsreiseblogg.blogspot.no/2016/02/dag-11-fra-picarana-til-santiago-de.html

Santiago de Compostela, Katedralen

Jeg sa i forrige innlegg at vi ikke var pilegrimer lenger. Men det var for så vidt ikke helt riktig. Ved å motta pilegrimsdiplomet får en velsignelse ved første pilegrimsmesse etter registreringa. Og det ville vi selvfølgelig ha med oss. Men det var slutt på vandringen.

Den 13. dagen vi var i Spania var det vår tur til å overvære messen i den mektige katedralen. Vi hadde ikke stresset for å komme fram for å få registrert oss på pilegrimskontoret dagen før. Så vi kunne ta en rolig morgen med deilig frokost på hotellet, før messen begynte.

 Det var selvfølgelig helt fullt i katedralen, så det var bare å se seg om etter en plass å trenge seg ned. Og akkurat da var jeg ikke beskjeden. Jeg mente at dersom de trakk seg sammen på den fremste benken skulle jeg nok få plass. Og det fikk jeg! Steinar derimot ble stående langs veggen. 

Før messen begynte øvde en nonne oss på sang som skulle synges etter hvert. Hun hadde en nydelig stemme og det var en stor opplevelse å sitte der. 

Hver pilegrim som hadde registrert seg siden kl. 12 dagen før og til messa begynte ble lest opp med nasjonalitet og hvor de hadde startet turen. Så langt vi kunne høre var det bare vi to fra Norge som ble lest opp denne dagen.

Her følger noen bilder fra den flotte katedralen i  Santiago de Compostela. Jeg brukte bare telefonen til å ta bilder underveis, selvfølgelig for å spare vekt. Den tar veldig fine bilder utendørs, men dessverre ikke like fine inne. Derfor er ikke kvaliteten på bildene særlig gode.

Gamlebyen i Santiago de Compostella er på UNESCOs verdensarvliste, og dermed også katedralen. Like innenfor inngangen til katedralen står denne høye statuen med St. James på toppen. I over 800 år har pilegrimer plassert hånden og kysset pannen til ansiktet nederst. Men nå var det sperringer rundt, og det var ikke mulig. 

Botafumeiro, et 80 kg tungt røkelseskar som henger fra taket i en kjempelang bane er mye større enn det kan se ut til her. Minst seks menn er med å sørge for at dette kommer i bevegelse. 

Under alteret står dette sølvskrinet der relikviene etter apostelen Jakob er oppbevart.

Mer fra Santiago de Compostela kan du se her.