Dag 20: Fra San Pedro de Rozados til Salamanca.

Så var vi kommet til den siste dagen på vår vandring. Det var bare å komme seg ut av soveposen og pakke sekken for siste gang på denne turen. Da vi kom ut fikk vi nesten sjokk, det var iskaldt! Noen sa det bare var et par grader! Vi hadde fått forståelse av at det fra klokka halv åtte ville bli servert frokost på puben vi var i går, men da vi kom dit var ingenting åpent. Etter å ha ventet en stund sammen med nederlandske Robbert ble vi enige om å bare begynne å gå.

Vi slo følge med Robbert. Om det var den kalde morgenen som gjorde det vet jeg ikke, men det var fantastisk vakkert da sola sto opp!

Etter tre kvarters vandring kom i til et lite sted som heter Morille hvor vi hadde håpet å få kjøpt frokost. Det var tydelig at det kvelden før hadde vært fest her. Om det var derfor alt var steng, eller fordi det var for tidlig en søndags morgen, vet vi ikke. Til og med stedets herberge hadde hengelås på porten. Da var det bare å vandre videre. Vi fikk greie oss med frukt og nøtter som var nødprovianten vi hadde i sekken. Problemet var mere litt lite vann, men det var fortsatt kjølig så vi håpet det gikk bra. Robbert ble hengende litt igjen her, så herfra gikk vi alene videre. 

Vi hadde vel gått en mils vei da vi så Salamanca i det fjerne. Men vi visste at det enda ville være nærmere halvannen mil igjen. Blir alltid like forundret over hvordan landskapet får ting til å se nærmere ut enn det egentlig er. Caminoen er gjerne svingete og landskapet er kupert. Også i dag er det slik, og det gikk forøvrig jevnt nedover hele denne dagen. 

Dagens første måltid ble ikke inntatt før etter tre times vandring. Vi hadde da kommet til Miranda de Azan som lå noen få hundre meter fra caminoen. Det var godt å få sette seg ned på den lokale puben denne formiddagen. Lokalet var så godt som fullt og på tvskjermen viste de som vanlig tyrefekting. 

En stund etter Miranda de Azan går veien litt oppover til en høyde før det går nedover igjen. Høyst oppe står et stort gult kors. Under den spanske uavhengighetskrigen var det akkurat her general Arthur Wellesley (hertugen av Wellington) møtte general Pakenham, for å gi han ordre for å gå mot Miranda de Azan (der vi nettopp hadde stoppet for å spise). Denne ordren startet den 22. juli 1812 slaget om Los Arapiles, eller om Salamanca som slaget heter i Storbritania. Dette ble et stort tilbakeslag for Salamanca og byen fikk den vestlige bydelen fullstendig ødelagt. Wellington vant dette slaget mens den franske hæren led sitt største nederlag siden 1798. 

Caminoen inn til Salamanca fører oss over grønne områder. Når vi kommer til bebyggelse går vi gjennom et parkområde og langs elva Arroyo del Zurguen. Det er nå blitt så varmt at vi letter på tøyet. Mens vi gjør det kommer et par gående mot oss. Vi kommer i snakk,og da vi forteller at vi nå er på slutten av vår vandring fra Sevilla blir de tydelig imponert. 

Så er vi ved den gamle romerske broa, Puente Romano i Salamanca. Så greide vi det denne gangen også! Herfra er det bare å gå den siste biten opp til Catedral de Salamanca. 

Ved katedralen slo vi av endomondoen for siste gang. Med hvert skritt vi har gått på caminoen, alternative veier og omveier pga vann, viste endomondoen nå 540 km. Vi har slått den på hver morgen når vi har gått ut av døra og slått den av når vi har kommet til der vi skal bo neste natt. 54 mil er det lengste vi har gått noen gang. 

Vi hadde hatt en helt fantastisk reise. Når jeg nå ser på bildene i ettertid synes jeg at landskapet bare ble vakrere for hver dag vi gikk. Jeg føler at det er helt riktig det pilegrimen jeg traff på flyet da vi gikk ombord i Trondheim sa. Denne turen bør gåes i april, da er blomstringa på det vakreste. Når det gjelder Via de la Plata så går mesteparten av dagsetappene uten bebyggelse og en må ha med mat og drikke i sekken for de fleste dagene. Det er i tillegg lite rasteplasser og det kan være vanskelig å finne gode steder å sette seg ned underveis. Etappene er forholdsvis lange, dette gjør at de fleste pilegrimer stopper på de samme stedene. Da blir en gjerne godt kjent med hverandre og det blir et fint sosialt fellesskap. Er du ute etter det åndelige på din pilegrimsreise er denne veien kanskje ikke det første valget du bør ta. Med fravær av bebyggelse er det jo heller ikke kirker. Men kanskje hadde det vært muligheter til å overvære messer på noen av stedene vi stoppet for dagen. Vi synes også at det har vært lite muligheter til å få vaske klær, og hadde vi kunnet gjøre det hadde det sikkert vært vanskelig å få det tørt før neste dag. Selv om sola skinte kunne det være forholdsvis kjølig, vi gikk jo i høyden. På tre uker, når vi teller timer, hadde vi bare et par dager med regn. Det regnet mest på natta, og det var mange elvefar som skulle passeres, og disse var ofte oversvømt. Ellers var det mye vann på veien, derfor var vi særlig den siste uken konstant bløt på føttene. Men ingenting av dette gjorde noe som helst! Jeg hadde gjort det hele opp igjen, hadde det bare ikke vært for at det er så mange andre pilegrimsveier å velge for senere turer. 

Vi har aldri følt oss så skitne som vi var da vi ankom Salamanca. Da vi kom til hotellet var det bare å putte skoene og alt brukt tøy i tette plastposer og knyte igjen. Det ble ryddet i ryggsekkene og alt pakket nederst. Bortsett fra skoene som gikk i søpla. Det luktet ikke godt av dem kan du si! Vi visste at Steinar og Randi var like om hjørnet og ville ta med rene klær som vi hadde sendt med dem hjem da vi skiltes i Sevilla tre uker tidligere. 

Da var det bare å finne Hostal Concejo som vi hadde bestilt hjemmefra. Vi forsto at det lå sentralt, men at det skulle være bare 60 meter fra Plaza Mayor var en overraskelse. Altså midt i smørøyet for det meste i Salamanca. I tillegg var det billig å bo her. Hostal Concejo ligger veldig rolig til, ved siden av en liten, fin park. Stedet har ikke frokost, men den kjøper du veldig billig på Mercado Provenzal, rett over parken. 

Utsikt fra rommet vårt. Rett over parken, midt på bilde ser du Mercado Provenzal hvor du kan kjøpe en veldig billig frokost. 

Parken utenfor hotellet. 

Mercado Provenzal som ikke bare har billig frokost, men også andre ting til en veldig god pris. 

Forrige etappe                     

Dag 19: Fra Valverde de Valdelacasa til San Pedro de Rozados.

Med det samme vi kom ut denne dagen kjente vi hvor kaldt det var. Valverde de Valdelacasa ligger på 800 moh og i løpet av natta hadde det kommet snø på fjellene i nærheten. Vi hadde ikke funnet butikk kvelden før og håpet at den lokalen puben ville være åpen slik at vi fikk kjøpt frokost. Det var den ikke. Da var det bare å starte å gå på tom mage.  

Kroppen kjente utrolig tung ut uten frokost og det var hele 12 km før vi var i Fuenterroble de Salvatierra. Først gikk vi oss på herberget Albergue parroquial Santa Maria der det står et pilegrimsmerke fra Trondheim utenfor. Vi gikk innom for å hilse på og ble tilbudt kaffe. Men vi takket høflig nei, nå ville vi bare finne et sted å spise frokost. Før vi gikk videre fikk vi også handlet mat for å ta med videre til senere på dagen. 

Pilegrimsmerke fra Trondheim som står på muren utenfor Albergue parroquial Santa Maria.

Her lager de to nyttige ting på en gang! Fuglekasser på rekke og rad over en lengre distanse, i tillegg er de malt med gule piler som viser at vi følger riktig vei på Via de la Plata.

Etter ca 25 km har du muligheten til å gå to veier. Vi hadde tenkt å ta veien til høyre, men nå hadde vi fått beskjed om at New Zealandske Janet og nederlandske Robbert skulle stoppe i San Pedro de Rozados denne dagen, og skulle vi dit måtte vi ta veien til venstre over fjellet Pica de la Duena. Vi hadde så lyst til å treffe dem igjen. Formen føltes veldig bra nå etter at vi hadde spist frokost i Fuenterroble de Salvatierra, og det var fint gåvær. Uansett ville det bli en lang dag. Valget falt på San Pedro de Rozados og da var det bare å ta fatt på veien opp til den høyeste fjelltoppen siden starten i Sevilla, opp til hele 1140 moh. Der oppe var det en vindmøllepark, og blant vindmøllene stor et kors, Cruz de Santiago. 

Cruz de Santiago.

På toppen av Pico de la Duena blåste det friskt. Utsikten herfra var fantastisk og vi kunne se vår vei videre. Men først måtte vi bratt nedover igjen, og underveis fant vi en lun plass hvor vi kunne spise vår medbrakte lunch. 

Det føltes veldig langt igjen å gå på den forholdsvis flate strekningen etter at vi kom ned fra fjellet. Da var det godt da vi endelig så husene i San Pedro de Rozados. Vi hadde aldri tidligere gått så langt som det ble denne dagen, over 42 km. Det er langt nok for en dagsetappe!

Vi ble gående litt rådvill rundt i San Pedro de Rozados for å finne herberge. Til slutt spurte vi noen jenter som satt i et busskur om de kunne hjelpe oss. De viste villig vei til en pub og der satt Janet og Robbert. Det ble et gledelig gjensyn! Puben hadde utleie av rom, men der var ingenting ledig. De hadde også et herberge og Janet viste oss veien dit. Hun advarte oss med at Albergue Mari Carmen ikke var særlig bra og det var vi enige i. Toalettene og dusjene var dårlige, enten så manglet det lys eller så var det ikke lås, og det manglet toalettpapir. Varmt vann var det også dårlig med. Puben hadde en god restaurant der vi senere på kvelden spiste en treretters meny i hyggelig lag med Janet og Robert, nederlandske Diana og Ferry, som vi sist hadde møtt i Jarilla, samt noen andre pilegrimer. Nå var det med blandede følelser vi tenkte på at vi kun hadde en dag igjen på Via de la plata. 

Forrige etappe                            Neste etappe

Dag 18: Fra Banos de Montemayor til Valverde de Valdelacasa.

Ettersom vi var helt alene på Emedos Hostel var det stille og rolig der. Vi hadde bestilt frokost, men da vi sto opp hadde vi ikke hørt noen som var der for å lage den, så vi tenkte at den kunne vi se langt etter. Men da vi sto opp var bordet dekket for to og alt gjort i stand. Ettersom rommet vårt lå vegg i vegg med kjøkkenet, og rett over gangen for spiserommet må vertinnen ha vært veldig så stille. Og borte vekk var hun igjen.

Tåka lå tett da vi begynte å gå, og det var lett regn. Det fortsatte å gå oppover som det hadde gjort dagen før. 

Dagen før hadde vi gått forbi spesielle merkesteiner, som viste avstander med jevne mellomrom, og det var flere av dem. Den nest siste på bilde under sto i det vi kom inn til Banos de Montemayo i går. Den viser at det herfra er 569 igjen til Santiago de Compostella. De fleste av våre venner fra caminoen skal gå helt dit og har dermed bare kommet omtrent halvveis på veien. Vi derimot skal stoppe i Salamanca og har dermed bare noen få dager igjen å gå. Det er blandede følelser i forhold til det. Vi har gått langt og alle milene kjennes selvfølgelig i kroppen. Vi går i høyden og det er kjølig. I tillegg er vi konstant bløte på føttene. Selv om vi gjerne skulle ha fortsatt lengre er det gjerne blitt slik at uansett om vi skal gå 30 eller 50 mil så er det nok når vi har gått det. Det er som vi er innstilt på det på forhånd. Og nå gleder oss veldig til å møte de som har gjort det til en tradisjon å møte oss ett eller flere steder på våre pilegrimsturer, Steinars søskenbarn Randi og hennes Steinar. De skal kjøre helt fra sitt bosted sør i Spania, Fuengirola til Salamanca, og er nok der omtrent samtidig som oss.

Etter å ha gått 2-3 kilometer presterte vi å gå feil. Det var en gul pil som førte oss opp i en li, og det viste seg at denne gule pila ikke var veiviseren, men en eller annen som lokker oss til sin overnatting ett eller annet sted. Når det er sagt så er det nesten så vi ikke ville ha vært foruten denne omveien. Det var en fantastisk trolsk stemning på stien, men det var vått og til tider veldig moldete. Nå hadde det også startet og regne veldig.

Denne hesten kom ut fra intet. Den hadde sikkert blitt skremt av oss. Steinar fikk knipset et bilde av den i farta. 

Det var først da vi kom til et skilt og så at det sto Puerto de Bejar at vi skjønte at vi hadde gått feil. Men hvor skulle vi gå for å finne tilbake til caminoen? Igjen fikk vi bevis på hvor hjelpsomme spanjolene på landsbygda er! Dette er en liten plass med omtrent 100 innbyggere og minst fire av dem hjalp oss videre. Vi forstår hverandre ikke overhode, men det går bra alikevel. Etter at vi igjen var på riktig vei kom til og med en av de vi hadde spurt kjørende etter oss i bilen sin for å forsikre seg om at vi gikk riktig. Nå gikk det like mye nedover som vi hittil hadde gått oppover denne dagen. Da vi igjen fant caminoen hadde vi gått vel tre kilometer lengre enn vi hadde behøvd.

Jeg måtte nå ha en liten pause for å stelle litt med et par tær som jeg kjente trenger litt salve og sportstape. Mens vi satt der kom et par forbi. Det er vanligvis slik at en hilser på engelsk, men nå forsto vi at dette var nordmenn. De første vi hadde truffet på hele turen. Vi hadde gått forbi dem litt tidligere og de syntes å høre at vi snakket norsk sammen, så nå ga de seg til kjenne. Vi fikk en hyggelig prat før vi ønsket hverandre buen camino videre.

Vi stoppet i La Calzada de Bejar for en spansk omelett og en kaffe. Dette smakte så godt at vi til og med kjøpte det samme en gang til. Vertinnen syntes selvfølgelig det var veldig hyggelig.

På vei ut av La Calzada de Bejar passerte vi denne vannposten. Men det var et skilt med x over krane og vannflaske, så dette var ikke drikkevann. 

Ikke lenge før vi ville være framme i Valverde de Valdelacasa kom en mann og to damer fra et jorde og de begynte å snakke til oss. Vi forsto at de ville fortelle oss at vi måtte ta en omvei fordi det var ei dyp og stri elv som var oversvømt og vi ville få problemer med å passere. Igjen hjelpsomme spanjoler! Den ekstra strekningen om Peromingo ble ikke lengre enn et par kilometer.

Dette var den andre slangen vi så på turen. Den lå midt i veien da vi gikk mot Peromingo. Og jeg torde å stoppe å ta bilde av den!!!

Peromingo som vi besøkte etter en omvei fordi lokale fortalte oss at vi ikke kom til å komme over oversvømt elv. 

Så var vi i Valverde de Valdelacasa, en liten plass som ikke så altfor spennende ut.

Ingen overnatting var bestilt her så vi måtte prøve å finne en plass. Vi peilet oss inn på et hus som vi, av en eller annen grunn, trodde var herberge. Det var det ikke, men dama vi traff viste oss veien til et hus som hadde senger til leie, både dobbeltrom og sovesal. Da vi skulle betale forsto vi ikke hva hun mente annet enn at det skulle vi gjøre et annet sted. Vi trodde det var til henne vi skulle gjøre opp for oss, og gikk derfor tilbake der hun bodde. Da tok hun oss med til den lokale puben og vi forsto at det var bareieren som skulle ha pengene. Baren så litt enkel ut, men vi spiste en god tre-rettes middag der. En dram på huset fikk vi også.

Buksene våre var nå veldig skitne. Men det var dårlig med muligheter for vasking og tørking av klær.

Forrige etappe                           Neste etappe