søndag 29. september 2019

1. etappe av Gran Senda de Málaga: Fra Benalmádena til Mijas (etappe 33 av den offentlige ruten).

Gran Senda de Malaga er en vandrerute rundt i Malaga-provinsen. Den er 745 km lang, inndelt i 35 etapper (i 3 varianter) og går gjennom 9 regioner og 57 kommuner. Gran Senda de Malaga har benevnelsen GR-249 og har koblinger til eksisterende gåruter i provinsen. Den forener Camino Mozárabe (GR 245) og er en del av det nasjonale og europeiske nettverket av ruter. Den forbinder oss også blant annet med store europeiske ruter (GR-92 E-12) som krysser Middelhavsbukta og som ender i Hellas. 

Gran Senda de Malaga er ikke bare en vandrerute i fantastisk natur, den kan også kombineres med sportsaktiviteter som rafting, kanopadling, terrengsykling, klatring eller juving. Hele ruten går innom 4 naturparker, 2 naturreservater og 3 andre naturområder. Du går også innom historiske kulturarver og tradisjoner, som f.eks. opplevelser av god mat og drikke (vingårder bl.a.). 

Hele Gran Senda de Malaga. 



Selve Gran Senda de Malaga har sin start i Malaga og går vestover langs kysten til den kommer til Nerja. Da fortsetter den inn i landet. Du velger selvfølgelig selv hvor du starter og hvilke etapper du velger. Om vi noen gang kommer oss gjennom alle 35 etappene er vel tvilsomt, mange av dem er antagelig altfor krevende, og for meg med høydeskrekk sikkert også skremmende. Vi tar det som det kommer.

Vi valgte å begynne denne vandreruta som går rundt i Andalucia i nærheten av Benalmadena hvor vi bor når vi er i Spania. Vår første etappe ble den som er etappe 33 på den offentlige Gran Senda de Malaga. Den starter i Mijas og går egentlig til Benalmadena Pueblo. Vi gjorde derimot en liten vri og gikk motsatt vei, i tillegg til at vi valgte å starte på toppen av Monte Calamorro og tok derfor taubanen fra Arroya de la Miel i Benalmadena opp til fjellet. Da ville vi komme inn på riktig etappe etter 3-4 km. På denne måten ville vi også spare oss for å starte dagen med en ganske så bratt motbakke i flere kilometere. Det skulle allikevel bli en mye mer problematisk tur enn vi tenkte. Vi visste at det var mye opp og ned, så det var vi forberedt på. Men så gikk vi feil, en tung omvei, i tillegg til at jeg fikk store problemer med å ta meg fram helsemessig.



Første mål denne dagen var telemastene som her kan sees. 





Stien besto av veldig fin dolomittisk sand.



Her, ved denne røde og hvite masten, fortsetter etappen til høyre. Vi ønsket derimot å gå opp til klyngen med flere telemaster som vi hadde peilet oss inn på, så vi tar til venstre. Tur-retur ble det halvannen kilometer. 


Disse telemastene kan sees fra store deler langs kysten nedenfor. Her oppe traff vi en gjeng danske turister og en enslig svenske. Det ble nesten som et skandinavisk møte.


Fra mastene kunne vi se tilbake på det vi hadde lagt bak oss.

Vi hadde kommet fra baksiden og langs toppen til venstre midt på bilde. Det hadde vært mye opp og ned så langt. 



Vi gikk tilbake til krysset ved masten. Herfra ble det et kort stykke med asfalt, før et nytt skilt viste oss at stien tok av til høyre. 



Det var tid for dagens lunch. 


Straks etter dette bilde gikk vi feil. I stedet for å ta av til høyre oppover tok vi etter hvert retning nedover. Det ble mye nedover før vi igjen måtte ta oss oppover. 



På ville veier, men foran oss ser vi Mijas på andre siden av dalen. 



Mens vi gikk feil hadde vi gått nedover med utsikt mot havet, mens det riktige hadde vært opp i fjellet, etter det vi forstår. Til slutt havnet vi helt nede ved veien A-368, en av veiene fra kysten opp til Mijas. Derfra tok vi ganske straks en vei i motbakke som etter omtrent 2,5 km havnet ved et kalkuttak. Kort tid etter kom vi til et veiskille, og der så vi den offentlige veien igjen.


Ved veiskillet fant vi også et skilt som viste at vi enda hadde ganske langt igjen. I tillegg var klokka noe over halv fem og vi begynte å tenke på når mørket ville komme. Dette var i februar, men ettersom det er lengre lyst her enn hjemme, tenkte vi at vi nok skulle rekke å nå fram i tide.  


Lettet over å ha funnet igjen den rette ruta. Det var bare å gå på.



Nå har vi kalkuttaket vi gikk forbi under oss. 



Naturen var vakker rundt oss. I tillegg var det endelig lettere å gå, terrenget hadde flatet ut. Men nå begynte et annet problem. Jeg hadde begynt å få vondt i et kne, en gryende smerte som kom hver gang veien gikk litt oppover, eller nedover. 



Vi kom inn i et område der det hadde rast en god del fra den bratte skråninga over oss.



Flott utsikt ned mot kysten. 




Vi hadde enda en godt stykke vei igjen. 

Så var vi endelig ved skiltet som viste at det var tid for å begynne nedstigninga til Mijas. Det var bare 1,3, km ifølge skiltet. I utgangspunktet en enkel strekning, men det skulle vise seg å bli ganske så utfordrende. Stien var bratt, det var mye stein, grus og klipper, og høydeskrekken min slo flere steder godt inn. Men det største problemet ble det vonde kneet. Nå var ikke smerten gryende lengre, den var nesten uutholdelig. Det var så godt som umulig å gå nedover når du nesten ikke greier å trø på foten. Vi brukte 1 time på 1,3 km, det sier vel sitt. 



Det er om å passe seg godt, særlig for løse steiner. 





Helt på toppen av bilde ser vi mastene vi hadde vært innom. Det var omtrent 14 km siden, med mange opp- og nedoverbakker.





Det er enda langt ned til Mijas rett under oss. Fuengirola ved kysten. 



Når vi tidligere har vært i Mijas har vi sett en liten hvit kirke langt oppe i den grønne skogkledde fjellsiden. Ermita del Calvario Mijas ble påbegynt i 1710 og ble tidlig brukt som åndelig tilfluktssted for karmelittmunkene. Kirken er sjelden åpen, bare på fredager i fastetiden, i tillegg til første fredagen i mars. 


Etter 20,5 km var vi endelig framme i Mijas, bare en halv time før mørket kom. 


Den offentlige ruten starter altså i Mijas, under tallet 20 på vårt etappekart. Mellom tallene 3 og 4 tar den ruten sørover ned til Benalmadena Pueblo. Det var også samme sted (mellom 3 og 4) vi kom inn på ruten fra vår start på Monte Calamorro, ved tallet 1. Mellom 7 og 8 gikk vi feil og kom ikke på rett vei igjen før ved 14. Den rette veien skulle ha gått i en nesten tilsvarende "kurve" mellom disse tre tallene oppover i fjellet i stedet.


fredag 27. september 2019

2. etappe av Gran Senda de Málaga: Benalmádena Pueblo - Alhaurín de la Torre (etappe 34 av den offentlige ruten).

Vi startet dagen tidlig med å ta bussen opp til Benalmadena Pueblo. Det tar i underkant av 30 minutter fra kysten som er vårt bosted i Spania. Vi gikk av på busstoppen i det vi passerer tyrefekterarenaen og en treningsbane på vei inn til Puebloen. Så måtte vi finne stedet der det på Googlemaps står Sendero Inicio, og etter litt leting sto vi ved stedet som tok oss bort fra tettbebyggelsen, inn i naturen og Gran Senda de Malaga.  

Inn stien til venstre for søppeldunken begynner dagens etappe av Gran Senda de Malaga.



Det begynte straks å gå oppover og det skulle bli ganske så bratt de nesten fem kilometerne. 



Det var fint å gå her med utsikt rett mot fjellet Calamorro. Vi gikk gjennom Taj del Quejigal-juvet.



Utsikt ned mot Benalmadena. 



Det skulle vise seg at det kom til å blåse ganske så godt etter hvert så det var bare å ta på fleecejakkene. Lengre oppe på toppen kunne det nok ha vært greit med en vindjakke også. 


Det var mye stein det meste av turen, både store og små. Blankslitte berg var det også en del av, i tillegg til at det var flere steder der det var mye finkornet sand. 


Etter 3-4 kilometer kom vi til skiltet der etappe 33 går til Mijas, mens stien til høyre går mot Monte Calamorro, fjellet ovenfor Arroya de la Miel. Det var her vi gikk på vår vår 1. etappe. Så når vi nå går mot Monte Calamorro så har vi gått her tidligere, bare motsatt vei. 


Kalkuttak.




Her var det en strekning der jeg fikk kjenne på høydeskrekken min. Det føltes både bratt, og langt ned. 



De store motbakkene var unnagjort. Så er vi ved Puerto de las Ovejas, vi har vært ved dette veiskillet før. Det var da vi gikk den bratte veien fra kysten der vi bor og til toppen av Calamorrofjellet på 769 moh. Det går også an å ta taubane til toppen, Teleferico Benalmadena. Vi var nå litt nedenfor det høyeste punktet. Veien fortsetter videre over Calamorrofjellet.


Her oppe er det flott utsikt ned på Benalmadena Costa. 


En kilometer etter siste skilting er det et nytt skille som viser oss flere retninger. Vi ser at vi har 6,8 kilometer igjen til Alhaurín de la Torre, som vil si at vi er kommet over halvveis. Og med det bratteste unnagjort skal nok dette gå bra. 


Oppe på fjellet gikk vi forbi skiltet til et herberge.






Da vi fikk øye på Alhaurín de la Torre lang der nede forsto vi at det kom til å bli en bratt nedstigning. Det kan være vel så tøft som motbakker, særlig for knærne. 


Vi hadde møtt endel folk i fjellet denne dagen, og jo nærmere Alhaurín de la Torre vi kom jo flere ble det. Det var tydelig at det var mange fra den byen som brukte søndagen på tur. 


Vi har startet på turen ned til Alhaurín de la Torre gjennom Arroyo de Zambrano-kløften. Her er det virkelig om å se seg godt for på den steinete stien. Steinar greide i løpet av dagen både å slå høyre fot i en stein, i tillegg til å tråkke over. Foten ble både blå og hoven, men det gikk heldigvis bra.



Klokka hadde passert 13 og vi begynte å bli sultne. Derfor tok vi en pause i en steinrøys. Akkurat her var det lite andre alternativer. 




I dette skille går rett vei til venstre. 



Så var dagens etappe på noe over 12 kilometer unnagjort. Vi hadde brukt 3,5 timer på dette som hadde vært en veldig fin dag. Herfra var det halvannen kilometer ned til sentrum i Alhaurín de la Torre. 



Vi fant et sted der vi kunne kjøpe oss en øl og kaffe før vi tok bussen hjemover. Først til Malaga og videre til Benalmadena. 


Dagens rute.