Dag 3: Fra San Miniato til Gambassi Terme (vår 29. etappe på Via Francigena).

Det er en ting du må huske på når du planlegger denne etappen. Det er ikke muligheter til å kjøpe mat de første 22 kilometerne. Det er heller ikke mange sjanser til å fylle på vann. Så her må en sørge for å ha noe i sekken. 

Temperaturen hadde allerede nådd femten grader da vi startet dagen klokka ni. Piazza della Repubblica hadde blitt gjort om til et stort blomstermarked siden gårsdagen. I ettertid har jeg lest at her, i det historiske sentrumet av San Miniato, har det nå i ca. 25 år, hver første søndag etter påske, blitt holdt et slikt marked. Og vi var så heldig å være her på akkurat denne dagen. Nydelig var det i disse vakre omgivelsene. Det viser seg at dette ikke bare er et vanlig blomstermarked, men en viktig begivenhet som hyller våren. Dette året var det 11 utstillere som kunne gi råd og tips til alle som ønsket å kjøpe blomster for å pynte sine balkonger og hager. I tillegg til blomster var her et godt utvalg av urter. En drøm for hageinteresserte som oss!

Vi gikk ganske snart forbi Santuario del Santissimo Crocifisso. Kirken ble bestilt av biskop Poggi av San Miniato og bygd av innbyggerne for å oppbevare et trekors. I følge legenden så ble korset etterlatt her i San Miniato av to reisende. Kirken ble påbegynt i 1705 og sto ferdig 13 år senere. 

På Piazza Buonaparte ligger en liten kirke fra 1524, Oratorio dei Santi Sebastiano e Rocco. Steinar hadde gått videre, mens jeg tenkte bare å titte inn ettersom døra sto åpen. Jeg ble helt fasinert over veggmaleriene der inne, så jeg ble der lengre enn jeg hadde tenkt. Så lenge at Steinar kom tilbake for å se etter meg. Det er også nyere malerier der, av lokale kunstnere. 

I et bitte lite rom ved siden av alteret av sandstein hang en prestekjole. 

I det lille rommet var også tauet til kirkeklokken. 

Vi snudde oss tilbake mot San Miniato og øverst på åsen til venstre ser vi Torre di Federico II. 

Plutselig fikk jeg øye på et velkjent pilegrimsmerke på en stolpe. Dette er det offisielle pilegrimsmerke som benyttes på den norske pilegrimsleden fra Oslo til Trondheim. Så vidt vi har forstått er det noen i Pilegrimsfellesskapet St. Jakob i Norge som har klistret opp slike noen steder på sin vandring her.

Så omtenksomt det er å sette opp førstehjelpskrin for pilegrimer langs ruta. Da vi åpnet kassen lå det bare en enkel plastbeholder med noe flytende inni der. Hva den kunne brukes til aner vi vi ikke. 

På innsiden av døra hang en plakat, på italiensk, med forskjellige telefonnummer. Det var til både til politi, Røde kors, til jaktpresidenten og skogskorpset. Det var også telefonnummer til veterinær og til flere leger. Nederst på arket står det en advarsel om et kortisonbasert middel som kan være farlig for enkelte personer, og at det kan skape alvorlige lidelser. Det informeres også at Jaktforeningene i San Miniato kommune, som har sponset dette prosjektet, avstår ethvert ansvar for feil bruk av innholdet i denne kassen. Jeg er glad formen er fin og at vi ikke trenger hjelpemiddel av noe slag. Og denne enslige kapselen hadde vel kanskje ikke gjort nytten sin uansett. 

Endelig, etter seks dager på vandring i Toscana, så vi det velkjente landskapet som er så karakteristisk for denne regionen. Vi gikk langs en åskam med fantastisk utsikt over det bølgende landskapet på begge sider. Så langt hadde det vært mest asfalt, men etter 6,5 kilometer kom vi til grusvei.

En halvtimes tid etter det første førstehjelpskapet var det utplassert enda ett, med litt mere utstyr. 

Her har vi 312 kilometer igjen til Roma. 

10 kilometer var tilbakelagt og vi hadde sett San Miniato bak oss flere ganger. Nå var siste gangen vi fikk øye på byen vi hadde som utgangspunkt denne dagen. 

San Miniato sees midt på bilde. 

Det var et fantastisk landskap vi gikk gjennom, det som betegnes som det vakreste av Toscana. Men med det bølgende landskapet er det også ganske slitsomt. Det går mye opp og ned. 

Etter 13 kilometer, i Coiano, så vi et skilt som viste vei til muligheten for påfyll av vann. Det er en liten avstikker, ikke langt, til kirken Pieve dei Santi Pietro e Paolo a Coiano der det også er tilrettelagt slik at en kan ta en hvil. Her i Toscana er det utallige turstier å velge, men vi hadde nesten ikke sett vandrere på Via Francigena. Her satt det faktisk tre pilegrimer da vi kom og før vi gikk videre var det tilsammen 13 personer innom denne plassen, de fleste med dagstursekker. Enda var bare halvparten av dagens etappe tilbakelagt så det var bare å gå videre etter en hvil. 

Endelig var det muligheter til å få fylt opp vann. 

Landskapet rundt oss blir bare vakrere utover dagen.

Herfra gikk det mye oppover de siste 5 kilometerne denne dagen, selv om det kanskje ikke ser slik ut på bildene.

Dette skiltet viser at vi nå hadde 2 kilometer igjen til Ostello Sigerico hvor vi hadde bestilt rom. 

Det hadde ikke vært noen muligheter for å kjøpe mat siden vi forlot San Miniato. I Borgoforte benyttet vi sjansen selv om vi da nesten var ferdig med dagens etappe. 

En kilometer før Gambassi Terme ligger Pieve di Santa Maria som er datert tilbake til det 10. århundre. Kirken var nevnt av den engelske erkebiskopen Sigeric av Canterbury som passerte her som pilegrim da han gikk hjemmefra til Roma mellom årene 990 og 994. I løpet av 1184 til 1209 ble kirken restaurert mot romansk stil. Den tidligere presteboligen, som hadde stått tomt siden sist på 1990-tallet, er senere gjort om til herberget Ostello Sigerico. Det ligger på baksiden av kirka. Her ventet et dobbeltrom med egen dusj på oss, men stedet har også flere rom med 4 eller 5 senger. 

Pieve di Santa Maria.

En veldig hyggelig dame ønsket oss velkommen til Ostello Sigerico, og da hun fikk se vårt norske pilegrimspass ble hun veldig interessert. Hun tok bilde av den norske pilegrimsruta som er tegnet opp i det, og sa at hun på sine vakter ikke tidligere hadde tatt i mot nordmenn. På kvelden var vi ca. 20 stykker som hadde felles middag. Noen kunne vel være pilegrimer, men de fleste tror jeg var andre vandrere. Måltidet var egentlig ikke noe høydepunkt, men greit nok. 

Forrige etappe               Neste etappe

Dag 2: Fra Galleno til San Miniato (vår 28. etappe på Via Francigena).

Vi spiste en ganske så ordinær italiensk frokost på Affittacamere da Vitto før vi startet dagen. Vi hadde et godt opphold her, de to damene som sørget for det var veldig hyggelige og hjelpsomme.

I 12 grader startet vi dagen, og kom ganske fort inn i skogsterreng. Her hadde stien gått i oppløsning etter mye regn i det siste. Åssidene på denne delen av Via Francigena er dekket av forskjellige sorter eik, kastansjetrær og kristtorn. Etterhvert ble veien og stien bedre, vi slapp nesten asfalt denne dagen.

Det er fint å vandre når en har slik fin sti ved siden av en asfaltert vei.

Da vi høsten før gikk første del av Via Francigena hadde vi vært i Toscana i omtrent tre dager, og dette var vår andre dag i regionen denne gangen. Vi hadde enda ikke sett noe til det velkjente toscanske landskapet som bølger seg bortover. Men nå så vi et annet velkjent tegn, sypresser.

Det hadde vært endel oppoverbakker så langt, men så gikk det nedover til Ponte a Cappiano. Her hadde vi behov for toalettbesøk, og stopper vi for det kjøper vi gjerne en kopp kaffe med det samme. Ponte a Cappiano ligger ved kanalen Usciana som vi kommer over ved å gå den overbygde 1600-tallsbrua Ponte dé Medici.

Rett over brua går stien av til venstre og følger en mindre kanal som går parallelt med den andre kanalen. Dette er et tidligere sumpområde.  

Etter et par kilometer langs kanalen må du ha et våkent blikk for merket som viser at stien bøyer av til høyre. Merkesteinen kan nemlig være gjemt i gresset. Herfra gikk vi mellom åkrer til middelalderbyen Fucecchio, hvor vi stopper opp på Piazza Vittorio Veneto. Til nå hadde vi tilbakelagt omtrent halvparten av dagens etappe. 

Vi rotet endel før vi fant riktig vei ut av Fucecchio, men da vi hadde funnet retningen krysset vi snart elva Arno. Allerede her, omtrent åtte kilometer før vi er der, ser vi dagens mål, San Miniato. 

Vi passerer Arno, og midt på bilde, mot horisonten, sees San Miniato. 

Det var endel oliventrær å se denne dagen, og vinstokker som hadde overraskende lite blader enda.

Midt på bilde, mot horisonten, ser vi San Miniato. 

Vi gikk gjennom San Miniato Basso og San Miniato er kommet enda nærmere, høyt oppe foran oss. De siste tre kilometrene opp dit var tunge å gå nå på slutten av dagen. Ettersom dette bare var vår andre dag på veien denne gangen var ikke formen like bra enda som den skulle bli senere på turen. I tillegg var det full sol og temperaturen hadde steget til godt over 20 grader.

Vårt bosted i San Miniato var Hotel San Miniato. Det ligger i et tidligere kloster. 

Vi stusset litt da vi her hadde kommet til hotellet, vi fant ingen inngang. Så viste det seg at dette var baksiden. 

Fra vinduet vårt på hotellet så vi ned på området av siste del av dagens etappe.  

San Miniato er en Slow City, der målet er å være en by der livskvaliteten skal være god, det kulturelle mangfoldet og særpreget, i tillegg til de lokale verdiene, skal være bevart. Selv om dette er en by som er besøkt av mange turister er det lite som synes av det. En flott by!

San Miniato, som ligger i krysset mellom Pisa, Firenze, Lucca og Siena, er en eldgammel by og allerede kjent av etruskerne og romerne. I middelalderen ble den en av de viktigste byene i Toscana. Dersom en ser byen fra fugleperspektiv ser man at den ligger på toppen av tre åsrygger, og strekker seg utover på hver rygg som en smal, lang, tarm. Vårt hotell ligger ytterst på den ene "tarmen". Når en har, mer eller mindre, strevet seg opp til San Miniato kommer en til Piazza del Popolo. Der ligger Chiesa di San Domenico som ble innviet i 1074. Et kloster ble bygget i tilknytning til kirken i det 14. århundre. Kirken har fresker og malerier fra 14. til 18. århundre. 

Chiesa di San Domenico.

I Italia er det ikke alltid like enkelt å finne stempel til pilegrimspasset, iallefall ikke i kirker. Men dersom en tar seg tid, er litt frampå og våger å spørre, får en gjerne hjelp. Men det er ofte slik at de som vil hjelpe må lete både lenge og vel etter et stempel! Her fikk vi stempel i Chiesa di San Domenico, og som mange andre steder måtte vi her innom et rom i kirka som ikke alle andre kommer inn i. 

På jakt etter stempel i pilegrimspasset.

I et innhuk på et hushjørne i byen fant vi dette.

Vi ønsket å ta oss opp til katedralen og gikk om Piazza della Repubblica.  

På Piazza della Repubblica ligger presteseminaret Seminario Vescovile. Det var på tiden da San Miniato ble sete for biskopen at det ble bestemt at det skulle bygges et seminar for utdanning av prester. Det ble bestemt å bygge et lite hus i 1650, mens det i årene etter ble gjort større til det i 1713 ble fullført og innviet. Fronten har fresker med religiøse motiver datert tilbake til 1705.

Fra Piazza della Repubblica går det to trapper opp til Piazza del Duomo og Cattedrale di San Miniato, eller Cattedrale di Santa Maria Assunta e di San Genesio som den egentlig heter. Kirken ble bygget i det 12. århundre, men den ble ombygd gjennom århundrene. I 1622 ble den gjort til katedral etter at byen ble bispesete. Det er området her, rundt katedralen og Seminario Vescovile, som er den eldste delen av San Miniato.

22. juli 1944 ble 55 mennesker drept i San Miniato-katedralen da amerikanske soldater, ved et uhell, traff kirken med en granat. Kirken var fullsatt med lokale innbyggere.

Bygget på bilde under ligger rett ved katedralen på Piazza del Duomo. Jeg har glemt hva dette var, og har ikke greid å finne utav det i ettertid heller.

På en høyde over San Miniato ligger Torre di Federico II, og vi tok bakken opp dit. Her er en fantastisk utsikt over områdene rundt byen. Tårnet ble bygget av Fredrik II på 1200-tallet. I 1944 ødela nazistene tårnet for å hindre at de allierte brukte det som utsiktstårn. Torre di Federico II ble restaurert igjen i 1958. Den dagen vi var i San Miniato var det stor aktivitet av barn i gatene, og her oppe ved tårnet var det fullt av familier som hadde piknik. Det virket som det var en feiring av etter eller annet. 

Utsikt fra området rundt Torre di Frederico II. 

San Miniato er kjent for sine hvite trøfler og hvert år, i november, arrangeres det trøffelfestival. Vi ville selvfølgelig smake på denne delikatessen, og spiste det på både pasta og pizza. 

Forrige etappe         Neste etappe