Dag 13: Fra Caprinaca til Campagnano di Roma (vår 39. etappe på Via Francigena).

Vi spiste en helt grei frokost sammen med den unge italienske syklisten vi hadde hatt selskap av under middagen sist kveld på Bed and Breakfast Monticelli.

Med tanke på at vi også denne dagen hadde en lang dag foran oss var vi allerede på veien litt over klokka 8. Som vi avsluttet dagen før gikk vi også nå gjennom skog. Det var fantastisk fint her, og nå gikk det jevnt nedover. Ikke så mye at vi merkert det, men det er iallefall deilig at det ikke var motbakker. 

Ikke alle steder var like enkle å komme gjennom ettersom det var endel trær som hadde falt i løypa.

Vi gikk inn mot Sutri, byen fra bronsjealdren. Det første som møtte oss var ruinene av La Torre degli Arrangiati, også kalt Torre di San Paolo. Opprinnelig var dette klokketårnet til en kirke som tilhører et kloster, San Paolo. Tårnet var reist mellom 12. og 13. århundre og er et av de siste som er igjen av sporene i den gamle middelalderbyen. Sutri ble nemlig satt i brann i 1433 og i 1493 ble den fullstendig ødelagt av flom. 

Herfra deler veien seg i to og vi kunne ha gått begge veier inn til Anfiteatro romano di Sutri og Chiesa Madonna del Parto. Vi valgte å gå til høyre, gjennom skogen, men det er neppe kortere. Uansett er det ikke langt bort til amfiteateret. Etter det vi forstår må du dit for å kjøpe billetter, også til kirka. Området disse to spennende stedene ligger heter Parco Naturale Reginonale dell`Antichissima Città di Sutri og er en naturlig park i byen. Den er ikke stor, bare 7 hektar, men det er en veldig spesiell og godt beskyttet park. 

Det elliptisk formede Anfiteatro romano di Sutri er gravd ut i tuff, altså ikke bygd opp av steinblokker eller andre ting. Tuff er en porøs bergart som består av rester fra vulkanske utbrudd. Det har vært vanskelig å anslå nøyaktig alder på anfiteateret, men det ser ut som det er fra de siste tiårene av det første århundre f.Kr. og de første årene av det første århundre e.Kr. Det ble oppdaget igjen i første halvdel av det nittende århundre, under en utgraving av lokalbefolkninga mellom 1835 og 1838. Amfiet er ca 49 x 40 meter, har to innganger, og på innsiden er det ti åpninger til en overbygd gang rundt nederste del av amfiet. Sitteplassene oppover sidene, og mye av teateret forøvrig, er i dårlig forfatning, men det går an å se for seg stedet i bruk, selv om det er vanskelig å forstå at det skal ha hatt plass til over 9000 personer.

Vi ønsket selvfølgelig å besøke Chiesa della Madonna del Parto som også ligger i parken. For å komme dit går vi forbi gravkamre som, i likhet med amfiteateret, er gravd ut i tuff. Mange italienere valgte å lage sine graver i slik stein fordi den er lett å bearbeide samtidig som at den er kompakt, men porøs. 

Chiesa della Madonna del Parto er bare åpen på spesielle tider, og en blir ledsaget av en ansatt. Her får en ikke gå alene. Selv om det er vanskelig å nøyaktig stadfeste hvor gammel den lille kirken er så antas den å være fra 13. til 14. århundre. Også kirken er helt utgravd i tuffstein. Skjelden har vi sett noe så spesiellt når det gjelder kirke. Den er dekorert med vakre fresker langs veggene i det lange, smale kirkerommet.

Inngangen til Chiesa della Madonna del Parto.

Vi møtte også den engelske sykkelisten her og vi var sammen inne i Chiesa della Madonna del Parto.

På vei inn i selve kirkerommet ser vi på midten av bilde fesker av en rekke med pilegrimer på vei til helligdommen. 

Kirkens alter.

Det hadde vært en veldig fin opplevelse å besøke amfiteateret og den spesielle kirken. Men vi måtte videre.

Stor plantasje med hasselnøtt trær. 

I Monterosi spiste vi lunch. Herfra må vi krysse SS2, men vi gikk trygt over brua som er på tilslutningsveien over det store veikrysset inn på og ut av motorveien. Det var etter dette at vi gjorde dagens feilgåing, en feil som føltes som en av de verste vi gjorde på hele turen. I et veikryss med to alternativer bestemte vi oss for å gå den korteste, og det var den som sto i vår guidebok. Vi valgte altså bort den offisielle pilegrimsveien som herfra er 14,5 km til Campagnano di Roma. Vi har inntrykk av at det stort sett er alternative veier vår guidebok følger. Enda en gang var boka skrevet på en måte som gjorde det vanskelig for oss å forstå. Vi gikk på en vei langs motorveien og da vi kom til en bru begynte problemene og vi begynte å rote. Da vi befant oss på påkjørselsveien til SS2, og vi kom inn på selve motorveien, forsto vi at dette måtte være feil. Vi prøvde veldig å finne riktig vei, men til slutt bestemte vi oss for å snu. Det var vel ikke den ekstra strekningen vi måtte gå som gjorde oss motløse, men heller det at vi visste at vi enda hadde en veldig lang vei igjen til Formello hvor vi hadde bestilt overnatting. 

Tilbake på den offentlige pilegrimsveien gikk vi på små veier mellom åkrer.

Bakken opp til Campagnano di Roma kjentes kjempetungt. Det merkes i kroppen at det er tredje etappen på rad som er så langt som 37 km. Selv om vi har hatt en fridag etter den første av dem så røyner det på. I tillegg har Steinar begynt å få vondt i en legg. 

Oppe i byen, som først ble nevnt i 1076, gikk vi mot Ciesa di San Giovanni Battista, kirken som ble bygget i første halvdel av 1500. I ettertid har vi forstått at kirken er en av de vakreste monumentene i landet for alle kunst- og historieelskere. Det visste vi ikke da vi passerte den.

Jeg var så sliten! Vi bestemte oss for å ta en kopp kaffe her og finne ut hvordan vi skulle gjøre det videre herfra. Vi hadde over 8 km igjen av dagens etappe enda, og akkurat nå greide jeg nesten ikke å tenke på å gå videre. Underveis hit hadde verten som ventet på oss i Formello vært i kontakt med oss og vi hadde lovet å ta kontakt med han når vi kom hit til Campagnano di Roma slik at han fikk vite når vi ville være komme til Formello. Vi bestemte oss for å gjøre noe som vi aldri har gjort før på våre vandringer på forskjellige pilegrimsruter, vi ville ta kjøretøy en del av veien. Men det var ikke et alternativ å gjøre noe annet enn å ta samme veien tilbake hit for å starte herfra neste dag. Vi kontaktet verten og sa at vi ville bestille en taxi og at vi derfor ville komme tidligere enn antatt. Han tilbød seg å hente oss.

Her, å utsiden av porten der Corso Vittorio Emanuele slutter, gata som går gjennom store deler av byen, ventet vi på skyss til Formello. 

Sjelden har vi opplevd en vert som har vært så ivrig etter å være til hjelp. Han snakket engelsk og det var trivelig å endelig forstå et menneske, en som hadde mye å snakke om. Da han oppdaget at det manglet vaskemiddel til vaskemaskina, i tillegg til kaffekapsler, dro han straks ut for å kjøpe. Han kjørte etterpå Steinar til butikken slik at vi kunne handle litt. Han tilbød seg også å kjøre oss til en restaurant om kvelden, men da han skjønte at vi var for slitne til å dra ut bestilte han en pizza for oss som vi fikk levert på døra. Residenza Vecchi Mola Chigi er en fin og veldig godt utstyrt leilighet, med to soverom og to bad. Her hadde det vært plass til flere enn oss to. Helt billig var det ikke, men verd hver en euro. 

Forrige etappe                                           Neste etappe

Dag 12: Fra Viterbo til Capranica (vår 38. etappe på Via Francigena).

Ut fra Viterbo hadde vi to valg og vi ble ikke helt enige om hvilken vei vi skulle gå. Vi visste nemlig at det også i dag ville bli en lang dag og valget falt på den korteste. Men så var det å finne den da! Vi startet med å gå til Piazza San Lorenzo der katedralen og Palazzo dei Papi ligger. Vi gikk ned fra høyden på høyre side av palasset og nedover Via S. Clemente. Da vi kom til Via Sant'Antonio forsto vi ikke vår guidebok, den som vi ikke er så veldig fornøyd med. Vi tok Via Sant'Antonio til venstre, men da det hadde gått jevnt oppover og vi kom til en byport skjønte vi at dette neppe kunne være riktig. Vi var på vei opp i byen igjen. Tilbake til der vi gikk feil kom vi oss ned til Via San Paolo og begynte å gå til venstre på gangveien langs den trafikkerte veien. Men dette føltes heller ikke riktig, så vi snudde igjen. Vi hadde nå kommet fram til at vi lette etter en vei som heter Strada Freddano, og den begynner på andre siden av Via San San Paolo og går rett fram deretter. I ettertid har vi funnet ut at den offisielle Via Francigena går på Via Vico Squarano og ligger midt mellom Via San Paolo og Strada Freddano, altså også på andre siden av Via San Paolo.

Etter en liten stund går Strada Freddano til venstre, men vi gikk rett fram. Husker ikke helt, men antar det var merket der.

Vi krysset motorveien SS 675 og i vår guidebok, som også følger dette alternativet, står det at vi skal gå om Terme dei Papi, spabadet til pavene som holdt til i Viterbo på 1200-tallet. Vi kom aldri dit, men i ettertid ser vi at vi var ganske nær. Derimot passerte vi et minnesmerke over martyren Santi Ilario e Velentino.

Vi kom inn på en kornåker der flere nydelig glassbilder av religiøse motiver var satt opp. Stien gikk mellom kornaksene.

Vi passerte igjen motorveien, denne gangen under den. Etterhvert kom vi inn på Strada Signorino hvor vi møtte igjen den offentlige Via Francigena. Da hadde vi gått 4,1 km fra der vi begynte på Strada Freddano. Vårt mål om at den veien vi gikk skulle være kortere slo feil, den ble litt lengre, men bare litt over 1,5 km. Herfra følger vi Strada Signorino videre, men ganske snart slutter den og går over i Via Risiere. Det har så langt vært nydelig natur vi har gått i og det bare fortsetter.

Vi gikk enda en gang under motorveien, det ble noen krysninger av veier denne dagen. Nå gikk vi også langs den et par kilometer, men i trygg avstand på grusveien ved siden av veien. I et stort veikryss måtte vi under den igjen, men etter det forlot vi SS675.

Vi gikk gjennom store plantasjer med oliventrær, senere også gjennom store områder med hasseltrær. 

Vi kommer til SS2, veien vi har fulgt av og til helt fra Firenze. Den heter Via Cassia og er opprinnelig en av mange romerske veier rundt om i Europa. Via Cassia går fra Firenze til Roma. Den ble bl.a. bygget for å frakte handelsvarer. Veien i dag har tilnærmet samme trasé som for 2 000 år siden selv om den nå er en moderne vei. Men innimellom er deler av den gamle veien gravd ut og det er disse brosteinsveiene vi har gått på flere steder på Via Francigena. 

Vi gikk i et område der det var vekster som minnet om brennesle. Ikke av utseende, men de brenner godt når vi kommer borti dem. Og ettersom de er høye er det ikke til å unngå. Heldigvis varte det ikke så veldig lenger. 

Ettersom vi ikke skulle bo i Vetralla hadde vi ikke behøvd å gå ned til det historiske senteret i byen. Men da vi kom opp i byen ble vi usikker på veien videre og tok til venstre, dermed kom vi til Piazza Duomo med to fontener og Duomo di Sant`Andrea. Kirken ble påbegynt i 1711 og ble innviet ti år senere. Mens vi var her benyttet vi sjansen til å kjøpe oss noe å spise.

Før vi forlot Vetralla møtte vi tre av de andre pilegrimene, far og sønn fra Italia og den unge engelske mannen. Alle disse skulle avslutte dagen her. Vi traff ikke på de to tyske mennene som vi hadde spist middag med kvelden før, de skulle også stoppe her, men vi hadde sett dem underveis på veien hit. Dette var nok den siste gangen vi møtte alle disse ettersom vi skulle fortsette videre og etappene var lange. Vi ville nok ligge en dag foran dem herfra. Husk at du må ha med nok vann før du går fra Vetralla ettersom det ikke er mulig med påfyll før i Capranica.

Bortsett fra en brattere stigning tidligere på dagen hadde det vært ganske flatt. Det hadde også vært en liten oppoverbakke opp til Vetralla og det fortsatte oppover de neste 7 kilometrene etter byen. Vi kom til et større skogsområde og gikk langs det. Når veien gikk inn i skogen var det blant hasselnøttbusker og store eiketrær. Det er bare fantastisk å gå her, men i regnvær kan nok disse sandveiene bli ganske gjørmete.

Vi gikk forbi Torre di Orlando, ruiner av et middelaldersk kloster. Der sto noen små steiner med pilegrimsmotiv, ikke stort større enn en sko i stor størrelse.

Torre di Orlando.

Veien fortsetter mellom enda flere hasselnøttbusker. 

Vi kom til Capranica, men gikk bare inn i landsbyen det første stykke. Vi skulle ikke bo i selve byen, men like etterpå. Ettersom dagen hadde vært så lang var vi slitne og vi ville bare finne vårt bosted.  

Vi gikk på nedsiden av Capranica.

De siste 5 kilometerne til Capranica hadde det gått jevnt nedover, men nå gikk det bratt oppover gjennom skogen den korte veien til vårt bosted. Etter 37 fantastiske kilometer på veien var vi framme på Bed and Breakfast Monticelli. Her var det virkelig deilig å være. Vi spurte om en øl hver og disse ble levert på rommet vårt av en hyggelig ung mann. Disse tok vi med oss ute i hagen hvor det var helt stille og fredelig å sitte i den varme ettermiddagen. Bed and Breakfast Monticelli har også svømmebasseng, men dette var i april så det var ikke klargjort for sesongen enda. 

På kvelden laget det trivelige vertskapet middag til oss og en gjest til, en ung italiensk syklist, i et hus på gårdsplassen. Her var også et kjøkken. Det store bordet vitner om at det noen ganger kan være mere folksomt her enn det var denne kvelden. 

Forrige etappe                                Neste etappe