søndag 28. november 2021

Fra Grodås, ned Norangsdalen, rundt Kolsåshalvøya og tilbake til Grodås.

 Vi tok inn for en natt på Havila Hotel Raftevold i Grodås. Etter å installert oss, og slappet av litt, fikk vi lyst til å bli her i to netter. Heldigvis hadde de ledig rom. Vi trivdes veldig godt i Grodås, og en rusletur langs Hornindalsvatnet er å anbefale. Til høyre på bildet under ses hotellet vårt. 

Vi tok også veien til Anders Svor Museum som ligger i sentrum av Grodås. Museet ble åpnet i 1953 og er dedikert til bygdas store sønn, billedhuggeren Anders Svor (1864-1929).  Her er de fleste av Svor sine arbeider samlet, 450 i tallet. Museet var stengt da vi var der, men vi ruslet litt rundt i skulpturparken. 


Selveste sjøhelten Tordenskiold vokter utenfor museet. 




En av de tingene vi hadde på reiseplanen vår var en tur ned Norangsdalen. I utgangspunktet hadde vi ikke tenkt å overnatte i nærheten av, eller i Grodås. Men i ettertid er vi bare glade for at vi gjorde det. Nå hadde vi nemlig en hel dag til disposisjon, så vi hadde god tid til å se oss rundt i området. 

På vei til Nordangsdalen stoppet vi ved Horndøla bru som krysser elva Horndøla. Steinbrua er 52 meter lang, og sannsynlig bygd i perioden 1810-1813. Brua ble restaurert i 1993/94. I den ene enden av brua er det mura fast en stein som kommer fra en jettegryte. Det er to historier om Giftesteinen/Jomfrusteinen som den blir kalt. Den ene historien går på at brudefølget gikk til denne steinen og at bruden måtte krype gjennom steinen under alles påsyn. Kom hun seg gjennom var alt i orden, kom hun seg ikke gjennom var hun sannsynligvis gravid. Den andre historia går ut på at budeiene på setrene i området måtte gå gjennom steinen når de kom i mai, og deretter når de avsluttet arbeidet på seinsommeren. Dette for å se om de hadde vært løssluppen i løpet av sommeren. Dette kan vi lese på nettsiden til Nordfjord. 



Vi kjørte Fv60 i retning Hellesylt. Etter nesten 23 km, fra Grodås, tok vi av der Norangsdalen begynner. Den 18 km lange seterdalen som går ned til Øye ved Hjørundfjorden er en av de trangeste dalene i Norge, om ikke den trangeste. Det er vanlig at veien er stengt vinterstid ettersom faren for snøras er stor her. På en plakat kan vi lese at Norangsdalen fra gammel tid har vært bindeledd mellom Indre Sunnmøre og Nordfjord. Det er spor etter en gammel kjøre- og ridevei fra 1846 flere steder. Dagens vei, som ble bygd da det økte på med turister her, ble bygd i 1893-1898, og er i dag fylkesvei 655. 


Fjellene som følger dalen nedover går opp til nær 1700 meter. Mest kjent er Slogen, Sørskredtinden og Kvitegga. 


Geilskredbrua ble ødelagt av ras i 2007, men restaurert i 2011. 




Norangsdalen var viktig for å få nok mat til husdyra, og for nok melkeproduksjon, derfor hadde gårdene setrer her. Ved Stavbergvatnet ligger Stavbergsetra. 


Bygningene på Stavbergsetra er plassert inn til store steiner for å ligge mest mulig i le for snøskred. De er også bygget vegg i vegg. Nesten hver vinter går det snøras over taka. Det var på 1800-tallet at setring var på det meste i dalen. Opprinnelig bodde budeiene på setra hele sommeren, men etter at nyveien kom dro de opp på kvelden for å melke og overnattet for å ta morgenstellet. Neste morgen kjørte de melka ned til Øye, og brukte dagen til å arbeide på gården før de igjen dro opp til setra for å melke på kvelden. Det gikk nedover med seterdriften fra 1920-åra, og fra 1950 var det for det meste helt slutt. I dag beiter husdyr i dalen og setrene er mest et kulturminne. De blir brukt av bøndene for overnatting ved friluftsliv. 

De er ikke store, husa på Stavbergsetra. Stedet blir tatt vare på for framtiden med støtte fra Kulturminnefondet. 




Et samspill mellom naturen selv og beitende husdyr gjør at Norangsdalen har et rikt biologisk mangfold. 


Under ser vi eksempel på at Nordangsdalen er en av Norges smaleste dalføre, der veien svinger seg rundt fjellsiden. 


I 1908 kom et stort jord- og steinras fra fjellet Keipen. Det store raset, også kalt Storesvora, fylte opp dalbotnen med stein. Heldigvis var det ikke folk eller budskap i området da dette skjedde, derfor gikk det ikke liv. Elva Lygna ble sperret av raset og setrene til gårdene Norang og Skylstad ble lagt under vann. Slik ble Lygnstøylvatnet til. 

På bunnen av Lygnstøylvatnet ligger deler av den nye veien som ble ferdig noen få år før raset gikk. I vannet finnes også stabbesteiner og bruer, i tillegg til tufter etter minst 11 sel og utløer. Disse kan sees fra fylkesvegen. Det finnes også steingarder og rydningsrøyser på setervollen, og gamle trær. Lygnstøylvatnet er blitt et populært sted å dykke, men stedet er et kulturminne og det må tas ekstra hensyn. Både til hvor en kan dykke og hvordan en skal oppføre seg. Det står å lese på et skilt ved vannet. 




Nederst i Nordangsdalen ligger Hotel Union Øye. Dette historiske hotellet er fra 1891. I følge nettsiden til hotellet er de 30 rommene oppkalt etter kjente personer som har bodd der, som Keiser Wilhelm II, Kong Oscar II, Dronning Maud, Kong Haakon, Karen Blixen, Knut Hamsun og Edvard Grieg. Dette hotellet har nok priser som er godt over det vi kan tenke oss å bruke på å sove en natt, så vi kjører bare videre.


Norangsdalen slutter ved Øye som ligger ved Nordangfjorden, en fjordarm av Hjørundfjorden. Ved forrige århundreskifte ankret store skip med turister opp her i Øye. Hestekjerrer fraktet mang en gjest på den gamle veien gjennom Norangsdalen og til Hellesylt hvor turistskipene plukket dem opp igjen. 

Vi tok en fotopause ved Indre Urke. Utsikten derfra er nydelig, både utover og innover fjorden. 



Vi ankom Leknes Ferjekai, og mens vi ventet på ferja benyttet jeg sjansen til å ta enda noen bilder av flotte motiver. 


Fra ferja mellom Leknes ferjekai og Sæbø, midt ute i Hjørundfjorden. 



Det skal gå en ferje fra Sæbø og utover til Standal, noe vi vurderte å ta. Men ifølge matrosen vi snakket med på ferja vi nettopp hadde tatt så gikk den ganske så sjelden. For å kjøre langs Hjørundfjorden måtte vi først kjøre nesten helt inn til Ørsta, for så å kjøre ut til fjorden igjen. Der Fv 655 møter veien Follestaddalen tok vi av til høyre og kjørte til Standal. 

Veien fra Standal fører oss langs Hjørundfjorden og rundt hele Kolsåshalvøya. I det vi kommer til Ørsta er vi skrubbsultne og stopper på en utmerket indisk restaurant. 




Fra Ørsta tok vi raskeste vei, E39, videre til hotellet på Grodås. 

Dagens kjørerute. 


Forrige etappe                Neste etappe

mandag 22. november 2021

Fra Balestrand, over Gaularfjell, Jølstravatnet og Lovatnet til Grodås.

  Balestrand ligger på en liten odde i Sognefjorden, der fjorden går over i en fjordarm, Esefjorden. Balestrand har ca. 800 innbyggere og omtales som ei kunstnerisk bygd. Fra Veganeset Camping, hvor vi bodde i to døgn, er det 10 km hit, rundt Esefjorden. 

Vi parkerte i nærheten av havna og ser fort noe som fanger interessen. "Fyrtårn for reisende" står ved gjestehavna. Skulptøren Geir Hjetland er mester for denne. 

Vi ble litt overrasket da vi så en "stavkirke" like ved Midtnes Hotel. Jeg tenkte fort at dette ikke er en ekte stavkirke, og er det noe jeg ikke liker så er det ting som prøver å være noe det ikke er. Så interessen var ikke videre stor. Ikke før jeg begynte å lese om kirken og hvordan den ble til. Da forsto jeg at denne kunne det være verd å sette seg inn i historien til allikevel. 

St. Olaf Church, som riktig nok er en etterligning av de norske stavkirkene, sto ferdig i 1897 og ble reist av Knut Kvikne etter til minne om hans hustru. Som navnet tilsier så er dette altså en engelsk kirke, og dermed underlagt biskopen i Gibraltar. Dette fordi biskopen der er overhode for alle anglikanske kirker på det europeiske fastlandet. I sommermånedene kommer det engelske prester hit for å holde gudstjenester. Historien er den at Margaret Sophia Green Kvikne kom fra England til Norge som fjellklatrer, slik mange andre engelske turister gjorde utover 1800-tallet. Hun ble gift med Knut Kvikne som var eier av Kviknes Hotel. Margaret Sophia var prestedatter og det er fortalt at hun aldri fant seg til rette i den norske kirka som hadde et luthersk ritual. Derfor var det hennes siste ønske, før hun døde av tuberkulose i 1894, at det skulle reises ei engelsk kirke her. Dette kan vi lese på visitbalestrand.no. 

St. Olaf Church.






Til høyre for inngangen henger portrettet av Margaret Sophia Green Kvikne.







Gamle Kviknes Hotel sin historie går helt tilbake til 1752. Selv om hotellet i dag er et moderne hotell så har det greid å bevare sin sveitsiske stil etter flere ombygginger og utvidelser. Dette kan vi lese på deres nettside. Der står det også at her har mange prominente gjester bodd. Keiser Wilhelm II av Tyskland var ofte gjest i Balestrand. I tillegg er kongelige, keisere, presidenter, statsministre, filmstjerner og kunstnere fra mange land å finne på gjestelista. Vi derimot trivdes veldig på godt på Veganeset Camping som ligger rett over Esefjorden. 


Steinar slapper av med utsikt over Sognefjorden. 



Fotoramma ved Kviknes Hotel er satt opp av "Kunstbygda Balestrand" til minne om den tidligere kunstnerkolonien (1837 - 1937). Ramma fanger inn et kjent motiv i det inspirerende landskapet. Her ble en del av den norske kunsthistoria skapt.


"Det gylne hus" i Balestrand inneholder galleri og pilegrimssenter. Det siste visste vi ikke før i ettertid, noe som er synd ettersom vi betegner oss som pilegrimer etter våre mange pilegrimsvandringer rundt om i Europa. Det er kunstnerne Bjørg Frøisok Bjøberg og Arthur Adamson som holder til i huset. 

Morgenen etter at vi besøkte Balestrand fortsatte vår reise i Vestland. Nå står Gaularfjellet for tur, enda en Nasjonal turistveg. Veien fører oss langs verna vassdrag, fosser og stille fjorder. 

Skiltet står rett ved Veganeset Camping. 



Vi kjørte Fv13 langs Vetlefjorden, en fjordarm på nordsiden av Sognefjorden. 


Innerst i fjordarmen ligger bygda Vetlefjord. I Store norske leksikon står det at under oljekrisen i 1975 - 1978 var dette opplagsplass for oljetankere. 


Ved Vetlefjord forlater vi Sognefjorden som vi har holdt oss langs fra vi kom ned til Årdalstangen. Ferden går innover dalen før det går bratt oppover. Den siste biten før "Utsikten" har åtte hårnålsvinger. Herfra og til Mel er det vinterstengt, normalt fra desember til slutten av april. 

Som på andre Nasjonale turistveger finner vi også på denne kunstneriske innslag. Fra "Utsikten", som ble åpnet i 2016, er det, som navnet tilsier, et fantastisk utsyn over fjell og dype dalføre der den ligger på kanten av fjellet på 700 meter over havet. 



På Veidekke sine nettsider kan vi lese at dette prosjektet var et utfordrende betongarbeid. Det er nemlig de som har bygget "Utsikten" som er en sammenhengende trekant med oppbrettede hjørner. 


De oppbrettede hjørnene, som Veidekke kaller det, ser både breie og ikke direkte elegante ut før du tar bilde av dem fra siden. Det kan vi se på de to neste bildene. De viser to og to hjørner sett forfra og fra siden.  





Toalettanlegget, som her ligger under en av "hjørnene". 




Rett rundt svingen etter Utsikten ligger Nystølsvatnet. Vi tar en liten tur nedover til ei lita steinbu vi ser ligge der. 


I det vi nærmer oss andre enden av Nystølsvatnet ligger Nystølen seter. Den eldste delen av husene her er fra 1760-årene. Gamlebua er brukt som utleiehytte. 





Opplevelsene langs de Nasjonale turistvegene er gjerne mange. Den neste stoppen vi gjør her er ved Likholefossen. Her går en stålbro over fossen som er en av mange fosser i det verna Gaularvassdraget. Opprinnelsen til navnet på fossen kommer av de øverste gårdene i dalføret som ikke klarte å frakte sine døde til kirka i løpet av en dag. Likkista ble da oppbevart under steinheller ved fossen underveis. 






Der Fv13 forlater Fylingsvatnet, som også er en del av Gaularvassdraget, ligger Bellsfossen. Den er også kalt Føllingsfossen. I 1925 ble det her satt opp en bygdemølle. Tretten år senere ble det kraftutbygging her. Møllen forsvant i en brann i 1942. 


I det vi kommer til Viksdalsvatnet deler den Nasjonale turistvegen seg i to. En del tar av her og går til Sande, mens vi følger veien vi er på videre. Mellom Lauvavatnet og Haukadalsvatnet beundrer vi Vallestadfossen som er en av de mest kjente fossene i Gaularvassdraget. Den vakre trappefossen har et fall på 90 meter. 
 

Ved Moskog er det slutt på den Nasjonale turistvegen. Før vi kjørte videre bestemte vi oss for å kjøre de ca 10 km til Førde, bare slik at vi hadde vært der. Det ble bare så vi hadde vært der også, vi stoppet ikke. Da vi var tilbake til Moskog kjørte vi mot Vassenden, og videre den planlagte veien på sørsiden av Jølstravatnet. Omtrent midt på vannet ligger Astruptunet. Tidligere var dette en husmannsplass under gården Sandalstrand. Stedet var dessverre stengt, men det var mulig å rusle rundt blant de gamle husene. Astruptunet var hjemmet til Engel og kunstneren Nikolai Astrup (1880 - 1928). Astrup kjøpte Astruptunet i 1912 og flyttet fast hit året etter. Dette kan vi lese på nettsiden til Sogn og Fjordane Kunstmuseum som Astruptunet er en del av. Engel bodde her til hun døde i 1966. Året før hadde Jølster kommune kjøpt stedet, inkludert både innbo og kunstverk som tilhørte Astruptunet. Avtalen var at innredninga av husa skulle være så nær som mulig slik det var da Nikolai Astrup levde. Engel Astrup, som giftet seg med Nikolai da hun bare var 15 år, var selv tekstilkunstner. De fikk 8 barn i løpet av 15 år, disse var i alderen 2 til 17 år da faren døde. 





Hagen på Astruptunet er laget i terrasser oppover lia. Nikolai Astrup forma landskapet og skapte en kunstnerhage som det ikke skal finnes maken til. Den var både en pryd- og nyttehage, i tillegg til at den inneholdt eksotiske planter. Hagen skal ha vært Astrup sitt største og kjæreste kunstverk, et arbeid han brukte 16 år på. Etter at stedet har forfalt, både hagen og husa, har det i de siste årene pågått et arbeid som skal sikre stedet for framtiden, et både stort og dyrt arbeid som fortsatt pågår. 



Etter besøket på Astruptunet var det tid for litt mat. Kan det inntas i flottere omgivelser enn her ved Jølstravatnet?


Vi kom til Kjøsnesfjorden som som er en del av Jølstravatnet. Her er veien lagt på bro og steinfylling over Kjøsnessundet. 

Kjøsnessundet.



Som jeg tidligere har fortalt prøver vi å kjøre nye veier underveis. Nå skal det sies at vi kanskje har kjørt deler av denne turen vi er på nå for mange, mange år siden. Når vi nå, etter å ha kjørt over Kjøsnessundet, kommer inn på Rv5 skal vi derimot kjøre litt over 20 km på samme vei som i fjor. 

I sentrum av Byrkjelo stoppet vi ved Gloppen Skulpturpark. Det er rart at vi ikke husker at vi så denne da vi kjørte her for ett år siden. Midt i sentrum har kunstneren Stig Eikaas etablert skulpturparken, i tillegg til et atelier. Vi har tidligere sett den omstridte statuen av Gjest Baardsen som Eikaas har laget i Sogndalsfjøra (Sogndal). Vi anbefaler gjerne et stopp her. 







Fra Byrkjelo tar vi av Fv60 nordover og like etter er vi igjen på ny vei for oss. Vi kjører over Utvikfjellet og før vi begynner den svingete veien ned til Utvik har vi fantastisk utsikt over Innvikfjorden som er en del av Nordfjord. Veien vår videre er den du ser til høyre på bilde under. 


Vi kjørte langs Innvikfjorden, og helt innerst ligger Loen. Her har vi helt sikkert vært en gang før for over 40 år siden. Vi stopper ikke, men valgte å ta en avstikker innover Lodalen og Lovatnet, med vakker utsikt mot Josterdalsbreen. Flottere enn dette som møter oss her er vanskelig å finne. Men det har vi nok sagt mange ganger før denne sommeren! 


På øvre side av veien langs Lovatnet ligger Breng seter. Dette var tidligere en egen gård som ble omtalt helt tilbake til 1340. Senere ble dette seter for gården Sæten. Fram til 1950 var det tradisjonell stølsdrift her. Stedet forfalt fram til 1970-åra, men med stor innsats fra eierne og offentlig støtte ble Breng seter berget. Breng benyttes igjen som seter og turister stopper stadig vekk. Dette kan vi lese på nettsiden til Visit Nordfjord. 



Veien langs Lovatnet er smal, men det er mange møteplasser. Vi snudde i Bødalen der veien inn mot Bødalsbreen starter. 



Fra Loen følger vi nordsiden av Innvikfjorden. Vi passerer tettstedet Stryn og kjører videre til Grodås. Her ble vi i to døgn. En av årsakene var at vi trivdes så godt her, en annen at vi håpet at regnet som var meldt ville gi seg litt før vi kjørte videre. Vi hadde nemlig tenkt oss gjennom et vakkert dalføre på veien herfra, og vi ville ha så godt vær som mulig. 



Havila Hotel Raftevold ligger vakkert til helt nede ved Hornindalsvatnet. Vi var også ved denne innsjøen, som er Europas dypeste med sine 514 meter på det dypeste, året før. Men da helt på den andre siden, mot Nordfjordeid.  



Hornindalsvatnet sett fra hagen til Havila Hotel Raftevold.


Dagens rute.