Saltgruva Wieliczka.

Besøkende i Krakow tar også gjerne turen til saltgruva Wieliczka som bare er ti km unna. Fra Krakow kommer du deg dit enkelt med buss. Spør på hotellet hvilken buss du skal ta og hvor du kan ta den fra.

Wieliczka er en av verdens eldste og mest kjente saltgruver, med sin underjordiske labyrint av tunneler og rom, og det er også en av de mest populære turistattraksjoner i Polen. Det ble startet gruvedrift i Wieliczka allerede i middelalderen og det var kontinuerlig virksomhet her helt til 2007. Salt har en helbredende effekt, og allerede på 1800-tallet ble et behandlingssenter anlagt i gruva. Dette er verdens dypeste kurbad. I 1978 kom Wieliczka på UNESCO`s verdensarvliste, som en av de 12 første. 

Ønsker du å besøke saltgruva må du ha bein til å gå de mange trappetrinnene ned i gruva. Selve gruva er over tre hundre meter dyp og gangene er tilsammen mer enn tre hundre kilometer lange. Det er bare de tre øverste nivåer i gruva som kan besøkes av turister. Da er du omlag 190 meter under bakken og har sett 3,5 kilometer av gruva. Du slipper å gå opp, da blir du fraktet med heis. Men vær forberedt på at det blir veldig trangt i den lille heisen. Du kommer ikke ned i gruva uten guide, naturlig nok, det er mange veier å gå seg bort i der nede.

Ufattelig å forestille seg hvor langt ned det var når vi tittet over kanten av trappa. Bare ned til første nivå er det 400 trappetrinn. 

Det tar ikke langt tid før vi skjønner at dette er noe helt spesielt. Vi blir fortalte, av en informativ og morsom kvinnelig guide, at nesten alt vi ser her nede er håndlaget i salt. Enda mere imponerende blir det når vi får vite at dette har arbeiderne laget på fritida, etter lange og slitsomme arbeidsdager i gruva. Mye viser oss historien om arbeidet i gruva, men det er også konger, knelende munker, kirkerom, alter, relieffere, en pave og mye mer. Gruvearbeiderne må ha vært veldig kunstnerisk anlagt. Saltet, som er klippesalt, er hardere enn marmor, og det gjør klimaet her nede helt spesielt. Temperaturen er konstant på rundt 12 grader.

Når salt ble tatt ut ble det dannet metangass som sammen med luft kunne eksplodere, derfor var det viktig å brenne denne gassen. De som hadde dette arbeidet ble kalt gassbrennere, og dette måtte gjøres før arbeidsdagen kunne begynne. Dette var et livsfarlig arbeid og mange mistet livet. Arbeidet i gruva var selvfølgelig også farlig for de andre, i de første årene omkom hele 10 prosent i løpet av året. I tillegg ble mange også skadet for livet.

En saltbrenner er hugget ut av veggen.

Hester ble bruk i arbeidet i gruvene, og når disse ble tatt med ned i gruva så de aldri dagslys igjen. Vi ble fortalt at klimaet her nede gjorde at disse hestene ikke ble blinde når de ble gamle, noe som i følge guiden, ikke er uvanlig ellers. 

Kong Kasimir III, født i 1310. Han var konge i Polen fra 1333 til sin død i 1370.

Etter å ha gått de første 54 avsatsene rett ned i gruva gikk det fortsatt nedover. Det er laget fine trapper som var trygge å gå i for oss turister.

Det kunne være veldig farlig for gruvearbeiderne å ferdes i trapper
uthugget i salt. Disse kunne nok bli veldig glatte. 

Dette forestiller vann som renner ned i et kar.

Kontorarbeid måtte også gjøres i gruva.

Gruvearbeiderne hadde nok et religiøs behov her nede, langt under jorda. Derfor laget de flere titalls kirkerom rundt omkring i gruva. Hver dag før arbeidet begynte holdt arbeiderne messe i et av kirkerommene.

Når du er nede på drøyt hundre meter kommer du til gruvens største attraksjon, St. Kingas kapell. Denne er også bare kalt Saltkatedralen. Kapellet er utrolig rikt utsmykket og det er nesten ikke til å tro at alt som er her er i salt, til og med lysekronene med sine saltprismer. Det holdes fortsatt messer i kapellet ved store høytider, og det er også mulig å gifte seg her. Kapellet er 54 meter langt, 17 meter bredt og 12 meter høyt, og har plass for 500 personer. Jeg har vært i gruva tre ganger, og siste gang var det faktisk norske ungdommer som sang her nede. Rommet har en fantastisk akustikk. 

Det er ufattelig at det fantastiske arbeidet i St. Kingas ble gjort av bare tre personer. Det var en far som startet arbeidet, etter han overtok hans sønn, og etter det fortsatte en nevø. Tilsammen brukte de 68 år på arbeidet. Over 20 000 tonn saltklumper ble båret ut. Dette arbeidet gjorde de, som alt annet de laget her nede, for hånd, og på fritiden etter at arbeidsdagen var slutt. Religionsutøvelse var forbudt, derfor måtte arbeidet gjøres i hemmelighet. 

Inspirert av Leonardo da Vinci`s maleri Nattverden.

Gulvet i St. Kingas, selvfølgelig også i salt.

Pave Johannes Paul II besøkte gruva to ganger, en gang som barn og som voksen. Men statuen av seg selv rakk han ikke å se før han døde. Denne er selvfølgelig laget i senere tid. 

Gruvene har flere sjøer som er så salte at Dødehavet virker som ferskvann.

Tidligere var det også guiding med båt på innsjøene i gruva. Men etter en ulykke, der syv personer mistet livet, ble det slutt på dette. 

Det finnes både serveringsted og postkontor langt nede i gruva. Og det er selvfølgelig også muligheter til å kjøpe med seg suvenirer hjem.

En dyne av salt. 

Johann Wolfgang von Goethe 1749 - 1832, tysk dikter, har også besøkt gruva.

Jòzef Klemens Pilsudski var en politiker som spilte en viktig rolle i grunnleggelsen av Polen.

Auschwitz og Birkenau.

Bare omlag 70 km fra Krakow, i byen Oświęcim, finner du Auschwitz, tyskernes største konsentrasjonsleir. Dersom du liker å kjøre buss er det enkelt å komme dit fra Krakow. Det gjør vondt langt inn i sjelen å besøke Auschwitz, men det er viktig å gjøre det allikevel. Selv om mange har hørt mye som denne leiren, får du ved å dra dit et mye større innblikk i grusomhetene som skjedde her under andre verdenskrig. Konsentrasjonsleiren var kun bygd for masseutrydding av mennesker. Valget av denne plassen var fordi det lå øde til, langt fra nærmeste bebyggelse og at det var et jernbanepunkt der.  

Leiren ble tatt i bruk sommeren 1940. De første som ble ført hit var politiske fanger, for det meste polske. Senere ble jøder sendt hit, i tillegg til sigøynere, russere, de som hadde en annen seksuell legning, i tillegg til psykisk utviklingshemmede. Det var unge, eldre, voksne og barn. De som kom til Auschwitz hadde små sjanser til å overleve.

Porten med det kjente Arbeit macht frei.

Dette kartet viser hvor jøder og andre fanger som ble fraktet til Auschwitz kom fra.

Dette bildet viser til tegningen over. Ved denne veggen sto et orkester som spilte slik at fangene stoppet opp og det ble dermed lettere for soldatene å telle dem når de passerte til og fra arbeidet. De som spilte var selvfølgelig også fanger. 

6000 volt gikk gjennom piggtråden som omkranset leiren. Av de som prøvde å rømme fra Auschwitz var det bare 10 prosent som lyktes. Noen fanger tok også sitt eget liv ved å kaste seg mot piggtrådgjerdet.  

En av de mange vaktpostene.

Auschwitz står stort sett slik som da nazistene forlot stedet i januar 1945. Da kom sovjetiske tropper de fangene som enda var i livet til unnsetning. Det finnes 30 røde mursteinsbrakker og i dag er det museum i noen av dem. 

Inderst, mellom to brakker, ble bortimot 20 000 fanger henrettet. Deretter ble kroppene brent i krematoriet.

Henrettelsesveggen.

Dette var underlaget fangene sov på de første ukene fangeleiren var i bruk. På bilde som henger på veggen ser man at de kun har et pledd over seg, at de ligger tett i tett, og dersom noen måtte opp om natta måtte de bokstavelig talt gå på medfanger. 

Til våren 1941 lå fangene tettpakket på slike stråmadrasser. Om morgenene måtte de stables sammen i et hjørne.

Interiører fra et rom for fanger fra 1941-1945. Fangene sov i køyer som hadde tre etasjer. Hver morgen måtte disse res opp etter militær standard. Vanligvis sov to fanger i hver seng. 

I hver av det jeg vil kalle båser sov ni personer. Bare på dette bilde sov altså ca 126 personer!

Disse doene, samt tilsvarende på andre siden av rommet, ble brukt av 700-1000 fanger. 

Interiøret fra et av rommene der fangene vasket seg i 1941-45. Ved første øyekast kan de kanskje se ganske så ok ut, men når en vet hvor mange som skulle dele på disse så forstår en at det var altfor lite. Før disse ble installert i brakkene brukte fangene en provisorisk feltlatrine. 

Du har lest om Auschwitz og vet om det grusomme som skjedde her. Men jeg vil si at du antagelig ikke har forstått helt ut hvor forferdelig det var før du kommer hit og ser alt med egne øyner. I store rom er det fylt opp med eiendeler til de som ble drept. Folk hadde pakket med seg ting hjemmefra som de trodde de ville få bruk for. Dette ble selvfølgelig tatt fra dem straks de kom innenfor portene. Og alt det vi så er bare en liten del av dette. Krykker og proteser, kjøkkenutstyr, kofferter og vesker, haugevis med sko, barberkoster, kammer, klesbørster, klær, briller og mye, mye mer.  Alt dette tok tyskerne vare på slik at det kunne bli brukt i Det tredje riket. 

Hår som ble klippet av fangene. Dette ble brukt i spinneriet for å lage tekstiler av.

Vi kan også se bilder av utallige fanger som ble drept. Når du står å ser på disse, midt i omgivelsene der de kjempet for å overleve, men hvor de alikevel ble drept, blir de levende personer, ikke bare noe du har lest om. Det gjør vondt helt inni sjela å se alt dette, men sterkest av alt gjorde små barneklær, helt ned til babystørrelser. Og leker. Jeg synes som jeg ser mødrene kjærlig sitte å sy og strikke dette, for så å oppleve at barna ble revet ut av armene deres etter ankomsten hit, eller da de ble sendt i gasskamrene sammen med sine mødre. 

Fangene ble bedt om å kle av seg for det de trodde skulle bli en fellesdusj i store rom. Istedet ble gassen Zyklon sluppet inn og de var sjanseløse.

Gasskammer. 

Bokser av Zyklon B, som opprinnelig var en insektgift. På et år brukte Auschwitc over 20 tonn av dette giftstoffet for å drepe i gasskammerne. 

Etter å ha blitt gasset i hjel, eller skutt, ble likene fraktet til krematorier, som dette på bilde under.

Rett ved krematoriet som du ser på bilde over ble kommandør Rudolf Höss hengt i denne galgen 16. april 1947, med ansiktet mot kontoret sitt og leiren forøvrig.

3 km fra Auschwitz, i nærheten av Brzezinka, ble en annen leir bygget i oktober 1941. Auschwitz II, eller Birkenau som den også heter. Den ble bygget etter at Auschwitz ble for liten. På et område på 140 hektar ble det bygget fangebrakker, i tillegg til latriner, kjøkken og forvaltningsbygg. De første fangene her var russiske krigsfanger, men etter hvert kom også jødiske fanger hit. Fra våren 1942 var dette en ren utryddelsesleir. I 1944 bodde det 90 000 fanger i denne leiren. Både Auschwitz og Birkenau er oppført på UNESCO`verdensarvliste. 

Togskinner går rett gjennom det som blir kalt Dødens port.

Fangene ble fraktet som dyr i slike vogner. 

Umiddelbart etter at de kom inn i leiren sto en lege og bestemte hvem som skulle dø og hvem som skulle få leve. Fangene ble delt i to grupper, en for kvinner og barn, og en for menn. Hele 70-75 prosent av de som kom innenfor porten ble sendt rett i gasskammeret. Tilsammen ble en million jøder drept i Birkenau, i tillegg til 75.00 polakker og 20 000 sigøynere.

De 300 trebrakkene som huset fanger ble brent ned av nazistene før de rømte leiren. Nå står bare en rekke skorsteiner fra disse igjen. Gasskamrene og krematoriene ble også ødelagt, slik at alle spor etter det som hendte her skulle slettes. 

Disse brakken som fortsatt står igjen var opprinnelig bygd for å huse 52 hester. De ble brukt som oppholdsted for omtrent tusen fanger. 

På rekke og rad ligger minnesteiner på mange forskjellige språk. Den norske, som den eneste, var omkranset av friske blomster. Det viser vel at det nettopp har vært nordmenn her, kanskje en av alle de norske skoleklassene som hvert år besøker stedet.

Et annet minnested er en dyp dam som inneholder aske etter ofrer for de umenneskelige handlingene som fant sted her. Også her er det minnesteiner på flere språk. 

Før vi forlot Birkenau fikk jeg øye på denne enslige planten som hadde sådd sitt frø mellom alle steinene etter sprengte krematorier og gasskamrer. Som et levende bevis på at livet går videre, tross alt det grusomme.