Dag 8. Fra Sarria til Portomarin

Sov godt, men jeg hadde litt jobb med å få Steinar til å slutte å snorke. Avstanden mellom sengene var for stor til at jeg bare kunne riste i han, så jeg måtte utav senga. Men etterhvert så lurte jeg på om det var han som forstyrret. Det er nemlig mange som gir av seg forskjellige lyder på en slik sovesal!

Frokosten var restene av maten vi kjøpte i går. Enda var det litt igjen og det satte vi igjen i tilfelle noen andre trengte en matbit før de tok fatt på dagens etappe. 

Det startet litt opp og nedover, før det gikk bare jevnt oppover. Og det var fantastisk vakkert her.

Dette gamle kastanjetreet hadde et skilt som på fire språk ba deg om å respektere treet og ikke mishandle det!

 

Vi passerer merket som forteller oss at vi nå har 10 mil igjen til Santiago.

Caminoen gikk gjennom mange små, idylliske landsbyer. Vi hadde ikke drukket kaffe på morgenen og det kjentes i hele kroppen. Det var iallefall det vi unnskyldte oss med. Det gikk litt tregt. Kaffe må jo til for å våkne helt. Så etter litt over en mil tok vi vår andre kaffestopp for dagen. Vi stoppet på herberget Casa Morgade i Morgade, og det var vi ikke alene om.

 

 Jeg hadde notert at dette herberget hadde god frokost. Men vi hadde mest behov for kaffe, så det ble med det. Og toalettbesøk!

Det vakre landskapet fortsatte på vår camino. Og ganske snart begynte det å gå nedover igjen. Det var veldig så beroligende og fredelig å gå her.

 

Det er mange kyr og tørket kumøkk og se, og igjen priser vi oss lykkelig for at det er tørt. 

Etter nok en halv mil kjente vi at det var tid for ny næring i kroppen. Der vi stoppet hadde de heldigvis den kjempegode grønnsakssuppen som var så typisk for Galicia. Og til den ble det et glass øl. Det er noe iallefall ikke jeg brukte å drikke mens vi går. Fordi jeg ikke er den helt store øldrikkeren, men også fordi øl har en tendens til å komme snart i retur, og når en er på caminoen er det jo ikke alltid lett å finne et egnet sted. Men akkurat nå var det forfriskende! Forøvrig så var dette med toalettbesøk aldri et stort problem.

På bordet ved siden av oss satt det fire stykker som vi hadde møtt på av og til uten at vi hadde pratet. Det viste seg at de hadde møttes underveis og hadde gått sammen en stund. Det var ei fra Danmark, en fra Usa, ei fra Finland og ei fra Norge. Dette var faktisk den første norske vi møtte, bortsett fra at vi i forbifarten hadde sagt buen camino til noen norske i Columbrianos.

Disse vandreskoene hadde nok sett sine beste dager, der de sto fastspikret på denne planken.

Etter 23 km kom vi til Portomarin, og det viste seg at vi holdt koken. Vi hadde vært på veien i litt over 5 timer, og det er omtrent samme tempo som de andre dagene. 

Det var bratt ned til den gigantiske brua som krysser Rio Miño. Først på 1960 ble elva demmet opp her, og er blitt til en liten innsjø. Før denne tid var byen plaget med flom. Byen ble flyttet opp på høyden over elva og det er en lang bratt steintrapp opp. 

Portomarin er en trivelig by å overnatte i. Vi lette litt og fant fram til Ferramenteiro. Dette herberget er fra 2006 og er i privat drift. Det har 130 sengplasser i en og samme sal, bare delt opp med en gardin mellom visse antalle senger. I vår del var det 14 køysenger. Stedet har fine, veldig reine sanitæranlegg og gratis bruk av egen internett. En kan også leie pc. Det var lite pilegrimmer her, så det ble en fin rolig opplevelse å være her. Og det var helt i orden å betale 10 euro for å bo her.

Stempelet viser hvordan den store trappa ser ut fra denne vinkelen.

Selv om vi holdt tempoet oppe så føltes det tungt i dag. Kunne det være fordi vi ikke spise pilegrimsmeny i går? Kanskje brødmat har for lite næringsinnhold. Eller kan det bare være at vi rett og slett er slitne? 

Vi tok en hvil og jeg oppdaget at jeg hadde fått en skikkelig stor vassblemme på den ene stortåa. Hvor kom den fra? Hadde ikke kjent noe som helst på forhånd. Og den ble ikke problematisk resten av caminoen heller. Men det tok lang tid før tåa så ut som før igjen!

Været var overskyet, med bare litt sol, og det føltes ikke særlig varmt egentlig.

Utsikten fra inngangen til herberget. 

Vi tok selvfølgelig en tur rundt i den hyggelige byen. På vei opp til torget passerte vi disse bygningene som inneholdt små butikker på rekke og rad fra svalgangen under buene.

Mange av de viktige bygninger, slik som kirken San Juan ble flyttet opp fra den tidligere byen. Hver stein i kirka ble merket før den ble tatt ned og satt opp igjen. 

Personlig synes jeg nok at dette var lite som minnet om en kirke.

Vi måtte tilbake for å se nærmere på denne spesielle trappa opp til byen, og ta en bilde av brua over elva. 

Dagens meny ble casserolesuppe/linsesuppe fra Galicia, laks/kylling og til dessert vaniljekrem. Vi måtte sikre oss slik at vi virkelig hadde noe å gå på dagen etter!

Forrige etappe              Neste etappe

Dag 7. Fra Samos til Sarria

Denne dagen var vi tidlig ute. Allerede kl. 7 forlot vi et av de eldste klostrene i Spania. Det hadde vært litt dårlig søvn om natta, det føltes fuktig i rommet. Dette var også en av årsakene til at overnattinga i klosteret ikke ble så god som vi håpet. Da vi forlot Samos var det yr i lufta, men etter et par km letnet det igjen.

Ettersom klosteret ikke serverte frokost tenkte vi å gå til det første tettstedet, Aguiada før vi inntok dagens første måltid. Så foruten to bananer og litt rosinger gikk vi i over 1 mil før vi spiste den dagen.

Vi storkoste oss i vår lille boble. Gikk, spiste og sov. Noe annet gjorde vi ikke, og noe annet var det ikke rom for heller ute på caminoen. Dette var bare vår 7. dag på vandring, men det var en merkelig følelse.

Vi hadde bestemt oss for at vi denne dagen skulle stoppe i Sarria. Vi hadde lest mye godt om denne byen og hadde peilet oss ut at dersom det var plass på Casa Peltra skulle vi prøve å få seng der. Herberget har bare 22 senger, men vi var tidlig ute denne dagen så det skulle være en mulighet.

På vei inn til byen, som foregikk på mye asfalt langs veien, møtte vi et ektepar, i pensjonistalder, og vi kom i prat med dem. Særlig mannen var snakkesalig. Han kunne dårlig engelsk, men det var merkelig hvor godt vi forsto hverandre alikevel. De var på sin ukentlige lørdagstur, kunne mannen fortelle. Da de hørte at vi var fra Norge begynte han og snakke om laks. Og av alle ting: Mette Marit! Det var utrolig hvor orientert han var om vår kronprinsesse! Ned fingerspråk og enkle ord kunne han berette veldig så mye om henne liv og levesett før hun ble kronprinsesse!

Det spanske ekteparet visste hvor herberget vi hadde bestemt oss for var, og etter av vi hadde delt en liten bit av caminoen sammen tok vi farvel med kvinnen som fortsatte sin vei, mens mannen ble med for å vise oss herberget. En trivelig liten bit av vår vei!

Denne dagen ble vi på veien i nærmere tre og en halv time, og distansen ble litt over 15 km. Vi var tidlig framme og på Casa Peltra var verten i full gang med forberedelsene til å ta imot dagens gjester. Vi så en ryggsekk ved inngangen, men ellers var det ingen pilegrimmer å se. Stedet hadde en liten hyggelig hage, så vi satte oss bare ned for å hvile. Verten styrte veldig på, det ble luftet og vasket.

Dette skulle vise seg å bli en av de fineste opplevelsene på hele caminoen. Herberget var i privat eie og det ble åpnet i 2010. Det kostet 10 euro å bo her, og det syntes vi virkelig det var verd. Her var egne baderom hvor det både var dusj og toalett, slik at en fikk litt mere privatliv.

De 22 sengene var fordelt på tre rom. Hele herberget var innbydende, og vi valgte oss hver vår underkøye mot et hjørne i rommet.

Det var muligheter til å kjøpe seg litt bruk av vaskemaskin. Derfor sørget vi for å ta en ekstra god klesvask denne dagen. God klestørk var det også, med ca. 17 grader. Men da vi gikk ut for å spise lunch kom en regnbyge. Jeg hastet hjem for å berge klesvasken og hvem andre enn verten møtte meg med klærne mine i hendene. Litt av en service!

Sarria er en vakker by som det var trivelig å rusle rundt i. Herberget lå rett ved trappa opp til den eldre delen av byen. Sarria er også det siste stedet hvor du kan starte på caminoen dersom du ønsker å motta pilegrimsdiplom når du kommer fram til Santiago. Herfra og inn må du altså gå hele strekningen, enten du har gått tidligere eller om du velger å starte her. Og det er derfor veldig viktig å sørge for å få stempel i passet underveis slik at det kan bevises. En skulle dermed kanskje tro at det ville være mange pilegrimmer her, men det var ikke mye folk i gatene.

 

En pilegrim hviler seg, og gule piler viser videre vei.

Vi traff igjen den unge australieren som vi første gang traff i Rabanal og som senere spanderte sjokolade på oss på Cruz de Hierro. Nå hadde vi møtt han flere ganger og jeg spurte om et bilde ettersom det kunne være at vi kanskje ikke møttes igjen. Han ga nemlig uttrykk for at han nå hadde dårlig tid og dermed skulle skynde på litt til Santiago. Da vi traff han tidligere var han veldig plaget med gnagsår, men nå så det ut som det var blitt bedre.

Denne kvelden kjøpte vi med oss mat som vi spiste i øverste etasje på herberget. Her var det innredet et lite kjøkken.

Vi fikk veldig god kjemi med et godt voksent par fra New Zealand som også koste seg der på loftet. Dette er to av de som vi tenker at det kunne vært hyggelig å fortsatt ha kontakt med. Men kanskje er en del av caminoen også det å møte mennesker, være sammen med dem en liten stund for så å gå videre i livet? Vi rakk iallefall en hyggelig prat, og det viste seg at vi hadde en del til felles. Og så måtte vi selvfølgelig smake på hverandres vin. Men de følte ikke for å gjøre det samme som oss senere på kvelden, det å overvære kveldsmessen i kirka.

Forrige etappe         Neste etappe

Dag 6. Fra Fronfria til Samos

Veldig tidlig hørte vi som vanlig at enkelte begynte å røre på seg. Luften inne i denne lukkede delen av bygningen var dårlig, selv om det var små luftekanaler i taket. Det luktet ikke akkurat godt kan du si! 

Hva som får folk til å starte dagen i fem-sekstiden forstår jeg ikke. De ser jo ikke noe av den flotte naturen i stummende mørke, og faren for å gå feil er jo også tilstede. Ok, noen går jo lengre etapper enn oss, men om de går en mil eller to mere, så er de alikevel framme tidlig på dagen. Og ettermiddagene kan fort bli lange nok alikevel. Noen tar selvfølgelig lengre pauser undervei på dagen. Dette er bare småprat med meg selv, ting jeg undres over :)

Selv spiste vi frokost og startet å gå i halv åttetiden denne dagen. Vi startet på asfalt, men ganske snart kom vi på en fin sti gjennom eikeskog. Naturen er fantastisk fin her. Det sies at landskapet i Galicia ligner norsk natur.

Etterhvert passerte vi til en ung kvinne som satt og matet to små barn. Jeg var litt usikker på om de virkelig gikk caminoen, der de satt med ikke annet utstyr enn en kjølebag. Men jo, det gjorde de. Alene? Neida, mannen holdt på å pakke sammen telt og utstyr der borte, fikk jeg til svar. Jeg spurte om lov til å ta bilde, ettersom det er morsomt å vise at det å være på caminoen ikke bare er for de unge og spreke. Her er det også rom for barn. Og gamle, noe jeg skal vise dere senere.

Vi passerte små idylliske landsbyer med typiske galisiske hus. Og det var tydelig at vi var på landet, for det var enormt mye kuskit på veien. Bra det var tørt og fint føre, for hadde det vært regn hadde det nok ikke vært så trivelig å gå i møkka. Men kyr må til skal de få laget den gode osten som er fra dette området.

Det gikk fort nedover. og på 9 km hadde vi lagt bak oss 628 meters høydeforskjell. Vi var da kommet til Triacastela. Her hadde vi igjen to valg. Vi hadde lest på forhånd at et besøk i klosteret i Samos var verd de ekstra 7 km dersom vi valgte den veien. Og det gjorde vi selvfølgelig. Men før vi gikk videre bestemte vi oss for å ta en matbit. Brødet vi får i dette området er bare så godt, særlig når vi har olivenolje og salt over! Og kaffe! Men i slike omgivelser ville vel hva som helst ha smakt fortreffelig :)

Vi fortsetter å gå nedover dalen, og her er det så vakkert!

Etter over 4 timer på veien, og vi hadde passert 20 km, kunne vi se benediktinerklosteret i Samos.

Det var dette klosteret som var herberget for natten. Det ble en stund å vente før det åpnet. Så vi tok en tur rundt i Samos, noe som er ganske fort gjort. Og vi tok en liten matbit.

  

Lang rekke med ryggsekker i kø før herberget åpner. 

 Mens vi ventet satte vi oss på en benk i det fine været. Der satt det en ung jente som også gikk caminoen, mens hennes venninne danset lett ballett rundt. Det ble en fin og avslappende stund.

I klosteret var det ingen fast pris for å bo, her gir du en donasjon etter hva du følte for. Herberget var så godt som bare ett rom, et hvelv med 66 senger. Du kom nesten rett inn i sovesalen, bare avbrutt med et lite rom fra gata hvor skoene skulle settes. Fra dette rommet og inn var det glassdør og glassvinduer. Det viste seg at denne overnatting skulle bli vår dårligste på hele caminoen. Men det er selvfølgelig vår mening, andre kan ha oppfattet stedet anderledes.

Sengene sto tett i tett og mange av køysengene sto helt sammen. Jeg var glad jeg hadde Steinar ved min side, for å si det slik! Hadde ikke likt å ligge tett i tett med en fremmed. Og når sengene også står sammen etter hverandre er det ikke langt mellom føttene til den ene og hode til en annen. Trekkene var nok rene, men de så gamle og slitte ut og det gjorde også teppene som en kunne ta over seg dersom det ble kaldt. Toaletter og dusj var i tilstøtende rom. Med toaletter ved den ene veggen og dusjene rett over. Det sto alltid folk i kø i den smale passasjen, enten for å gjøre det ene eller det andre.

Vi var heldige å få soveplass helt mot veggen så slapp vi iallefall å ha andres føtter ved hodet.

Vi deltok på munkenes kveldsmesse. De som ville være med ble hentet og ført til kapellet, og på veien så vi ned på det flotte hageanlegget de hadde. Det var ikke lov å ta bilde, så denne plakaten får prøve å vise noe av det. Jeg ser at andre skriver at en kan sette seg ned i hagen, men det fikk vi ikke inntrykk av at vi kunne, heller ingen andre gjorde det. Synd, det hadde gjort seg for en sliten pilegrim.

Vi spiste en veldig god dagens middag på en restaurant like ved klosteret. Grønnsakssuppe som dagen før, men enda bedre/kjøttboller og pomme frites. Og til dessert vaniljepudding til meg og en enkel appelsin til Steinar. Før vi tok kveld kom det liten en regnbyge.

Forrige etappe                 Neste etappe

Dag 5. Fra La Portela de Valcarce til Fronfria

Steinar sov bare et par timer denne natta, til tross for at vi hadde rommet for oss selv. Tror han så gjerne for jeg hørte han ikke snorke! Dette hadde vært en veldig fin plass å bo, men tvn sto altfor høyt på i frokostsalen. Ganske snart var vi klar til å ta sekken på ryggen igjen. Det er forunderlig hvor fort kroppen leger seg etter en slitsom dag. Og motivasjonen var like stor til å starte hver eneste dag! Vi stoppet tidlig for en kaffe, i Ruitelan, men mest for å få bruke toalettet. På bilde under kan du se motorveien som går på de høye søylene.

Vi stopper gjerne opp ved kirker, bare for å se og for å få stempel i passet. Likeså kan vi stikke innom kirkegårder. Etter å ha reist mye og sett mange forskjellige måter å begrave sine døde på forundres jeg alltid over slike hull som er klare til bruk. Det er bare å sette kista inn og sette på døra.  

Landskapet er vakkert og det var virkelig fint å gå her. Vi passerte små landsbyer hele veien, og det hadde gått i litt motbakke siden vi startet. Men etter ca 7 km begynte det virkelig å gå oppover. Vi var da på omtrent 675 m.o.h og vi skulle opp til O Cebreiro som ligger på 1296 m. Strekningen er på under 9 km så det er bratt. Men det er nå slutt på asfalten og det er iallefall positivt!

Steinar ser oppover fjellet vi skal passere. 

 Vi la ivei oppover i vårt hurtige tempo. Jeg havnet nok litt etter Steinar, men det var mange jeg kunne ønske buen camino når jeg passerte dem. En godt voksen dame spurte hvorfor jeg gikk så fort, og jeg fortalte at dette var vårt tempo. Hun kunne fortelle meg at dette ville jeg ikke greie stort lenger og at jeg måtte slakke ned. Og det merket jeg fort at hun nok hadde rett i! Det ble derfor mange som også gikk forbi oss etterhvert. 

Det var godt å sette seg ned og se utover landskapet vi hadde gått.

 
Etterhvert passerte vi merket som er grensa mellom provinsene León og Galicia. Merket var tagget med grafitti og på toppen var det plassert et par vandresko. Jeg håpet eieren ikke har gitt opp etter de tunge bakkene, men bare skiftet til andre sko, og jeg håpet også at personen evt. hadde gått de andre skoene godt inn på forhånd!  

Vi hadde nå passert halvveis av vår vandring på caminoen og vi syntes det hadde gått veldig så greit hittil. Det var nesten så det var litt vemodig å tenke på.

Ganske snart etter at vi kom inn i Galicia nådde vi O Cebreiro. Vi hadde gått 15 km denne dagen og vi hadde brukt 3,5 timer. Fra toppen så vi oss tilbake til León provinsen og det vi har forlatt.

 

Det første som møtte oss i O Cebreiro var et skilt over pilegrimsturer i Europa som førte til Santiago. Skuffende var det å se at den norske pilegrimsveien stoppet på Hamar. Vi ville gjerne ha sett den helt til Trondheim.

 I O Cebreiro tok vi en god og velfortjent pause. Vi måtte selvfølgelig inn i kirka for å tenne lys under den Hellige Maria.

Det var tydelig at O Cebreiro var en populær landsby å stoppe opp i. Vi vurderte å slå oss ned for natta her, men følte at vi enda hadde for mye energi til å stoppe opp, selv etter den tunge oppstigningen.

Mat ville vi derimot ha og vi slo oss ned en plass der vi bl.a. kunne få litt lokal ost. Vi hadde nemlig forstått at i dette området laget de kjempegode oster. Personalet virket derimot ikke særlig blide og altfor hyggelige, og vi måtte purre på, og vente lenge før vi fikk det vi hadde bestilt.

Da vi forlot O Cebreiro måtte vi ha tatt feil vei. Vi havnet på hovedveien og vi antar at vi bare hadde fulgt etter noen sykkelpilegrimmer. Dermed var vi igjen på asfaltert vei. Det var varmt og etter bare vel 3 km tok vi en kaffepause.

Fra O Cebreiro gikk det endel opp og bratt ned, veien slynget seg, og vi hadde flott utsikt. Vi tok etterhvert av fra asfalten og kom inn i skogen. Da vi passerte pilegrimsmonumentet ved Alto de San Roque var vi igjen på det høyeste.

 

Det ble nesten seks og en halv time effektiv gåing denne dagen, og en distanse på nesten 27 km før vi stoppet for dagen. Det ble litt lengre enn vi tenkte, og det hadde jo i tillegg vært en anstrengende dag. Men vi var forbløffende bra i føttene! Og det at jeg hadde lest om at maten skulle være så god på herberget A. Rebolira i Fonfria lokket oss dit.

Det viste seg at det var temmelig fullt på A. Rebolira, men vi ble vist inn til en liten nybygd del hvor det var seks køysenger og en enkelseng. Det var også en etasje over oss. Vi fikk en køyseng innerst i rommet. Her var det mulighet til å kjøpe seg tid på nettet, overnatting kostet 8 og frokost 3 euro.
 

Vi fikk vasket klær og det var fint å sitte ute mens vi ventet på at middagen skulle serveres. Den var felles, og maten ble laget i samme rom som vi spiste. Det ble veldig sosialt, men også utrolig mye støy under måltidet. Først fikk vi en grønnsakssuppe, så kjøtt servert med erter og sopp. Til slutt en ferdig tertekake med fyrstekakelignende fyll, et stort stykke som ble for mye for meg. Men det var kjempegodt, og suppa og kaka var iallefall typisk fra Galicia. 

Vi satt ved bordet sammen med bl.a. to eldre, sprudlende og hyggelige franske menn. De kunne ikke et ord engelsk, men vi hadde en hyggelig samtale alikevel :) Bortsett fra Steinars fransk fra gymnastiden var det bare fingerspråket som fungerte.

Forrige etappe             Neste etappe