Tredje, og siste, utfluktsdag i Georgia gikk innover og oppover i Kaukasusfjellene. Etter å ha kjørt motorveien ut av Tbilisi kjører bussen på den berømte georgiske Hærveien gjennom et fantastisk fjellandskap. Hærveien er navnet på den 212 km lange hovedruta gjennom Kaukasus, fra Tbilisi i Georgia til Vladikavkaz i Russland. Den var også brukt av handelsmenn gjennom tidene, og russerne brukte den da de okkuperte Georgia. Veien har ikke hatt så stor betydning de siste årene, særlig fordi grenseovergangen mellom landene har hatt store forsinkelser, i tillegg til at det har vært mange jordskred her.
Dagens første stopp er festningen Ananuri som ligger ved vannreservoaret Zhinvali. Den smaragdgrønne overflaten av reservoaret er på 11,5 kvadratkilometer og er 75 m på det dypeste. Det leverer drikkevann til omtrent halvparten av befolkninga i Tbilisi. Ved parkeringa er det toalettmuligheter, og lokalbefolkninga har selvfølgelig boder der de tilbyr sine varer til alle som stopper.
Det er utrolig vakkert når vi går ned mot festningen Ananuri, med utsikt mot vannreservoaret. Festningen stammer fra 13-tallet, og er et av Georgias best bevarte historiske og kulturelle landemerker. Festningen består av to kirker, vakttårn og forsvarsmurer. Festningen er foreslått på UNESCOs verdensarvliste, men er enda ikke kommet med.
Etter å ha gått gjennom porten i muren ser vi at det foregår filmopptak der. I bakgrunnen på de to neste ser bildene du den eldste av to kirker som ligger innenfor muren, Jomfrukirken, som stammer fra første halvdel av 1700-tallet.
Den største kirken, den ortodokse Maria himmelfartkirke, ble bygget i 1689. Før vi går inn i kirka tar vi en tur til baksiden av den.
Bak kirken er det flott utsikt over vannreservoaret Zhinvali.
Langs muren som omkranser festningen Ananuri.
Inne i Maria himmelfartkirke er det en del fresker, men de fleste ble ødelagt av en brann på 1800-tallet.
Kaukasus består av fjellkjedene Store og Lille Kaukasus, som også regnes som grensen mellom Europa og Asia. Det er i Store Kaukasus vi oppholder oss mens vi er i Georgia. Vi fortsetter Hærveien på vår tur, og etter hvert begynner stigninga som svinger seg oppover fjellet. Det blir etter hvert langt og bratt ned til dalbotnen, og det er best å ikke tenke på at autovernet ikke alltid så like sikkert ut. Heldigvis hadde vi en god georgisk sjåfør, så særlig redd var vi ikke.
Vi nærmer oss Gudauri, et skianlegg her i Kaukasusfjellene. Vi er nå 120 km fra hovedstaden Tbilisi, hvor vi bor under oppholdet i Georgia. Gudauri ligger på 2 200 moh, og vi stiger fortsatt oppover. I Gudauri ligger snøen i omtrent fem måneder i året, så det er et perfekt sted for folk som liker vintersport. Det var veldig trist da norske medier, to måneder etter at vi kjørte forbi, meldte at det var funnet 12 døde mennesker her. De døde var indiske ansatte på en restaurant her i skianlegget.
Den svingete veien gjennom Gudauri byr på ruvende fjellkjeder på begge sider, Utsikten er fantastisk.
Bussen passerer et russisk-georgiske vennskapsmonument. Russerne bygget halvsirkelen i betong i 1983 for å feire 200-årsjubileet for fred mellom Russland og Georgia (1783-1983). Hadde vi kjørt selv hadde vi helt sikkert stoppet her. Men slik er det, er du på en organisert tur er det ikke du som bestemmer hvor stoppene er. Men du verden, av og til er det godt å la andre bestemme og bare følge strømmen. Du får iallefall oppleve mer enn nok allikevel. Og enkelte reiser hadde du ikke tatt alene heller.
 |
| Vi ser tilbake på vennskapsmonumentet. |
Oppe ved Jvari-passet, som ligger på 2395 moh., er det gjetere som passer på sauer i store mengder. Jvari-passet er det høyeste punktet på denne historiske veien som går mellom Tbilisi i Georgia og Vladikavkaz i Russland.
Etter Jvari-passet skal vi ta oss nedover i dalen igjen. Her har det siden 2021 blitt bygget en 9 kilometer lang tunnel for å forbedre denne strekningen, som på vinteren kan være farlig. Da truer særlig snøskred, mens det om våren er fare for steinskred. Vanligvis går det greit å åpne veien, men av og til kan den være stengt i dager. Her bygde tyske soldater under andre verdenskrig, på ordre fra Josef Stalin, noen spesielle tunneler over jorda for å utvikle veinettet. Tunnelene var ikke brede nok til at to lastebiler kunne passere hverandre, så det ble byttet på å kjøre gjennom dem. Også vi ble stående en stund i påvente av at motgående trafikk skulle passere. Vi har møtt mange trailere underveis denne dagen, biler som frakter varer mellom Russland, Tyrkia og Armenia.
Vi ser snødekte fjell.
Fra bussvinduet har vi utsikt mot Kanobi, kjent fra 1398, som ligger i en kløft mellom fjellene. Det lille stedet, som ligger på 2040 moh har rundt 85 innbyggere. Her er det varmt om sommeren og veldig kaldt, med mye snø, om vinteren. Da kan det være vanskelig å bo her, ettersom veien kan bli ufremkommelig, som nevnt over. Informasjonen er fra nettsiden til Georgian Holidays.
Målet for turen i dag er Kazbegi som ligger på 1740 moh oppe i Kaukasusfjellene. Den lille landsbyen heter egentlig Stepantsminda, det har den hett siden 2006, men blir fortsatt som oftest kalt Kazbegi. Her bodde det eneboermunker i klippehuler i fjellene. Vi er nå helt nord i Georgia. Reiseselskapet ba oss ta på varme klær denne dagen. Været kan skifte fort her i høyden og det er kaldt. Jeg kan vel ta med at dersom vi hadde kjørt omlag 10 km videre på E 117 hadde vi kommet til Darialpasset som er grensa til Russland.
Vi skal, i mindre kjøretøy, ta oss opp fra parkeringa i Kazbegi til Tsminda Sameba, treenighetskirken som ligger på 2170 moh. her i Store Kaukasus. Du kan så vidt se kirken på bildet under her. Det er bratt og svingete opp til kirken, stigningen er på 12 prosent.
Treenighetskirken, og dens vakre beliggenhet, er symbol på Georgias gamle kultur og er derfor et av de mest brukte motivene i landets turistbrosjyrer.
Fra parkeringa oppe ved kirken tar vi oss til fots opp til Tsminda Sameba, og for enkelte kan det kjennes litt vanskeligere å puste i denne høyden. Vi hørte noen nevne dette også, men for folk flest er det nok ikke et problem.
Tsminda Sameba, og klokketårnet ved siden av, er begge fra 1300-tallet, men klokketårnet ble bygget noe senere enn kirka. Den øde beliggenheten her i Kaukasusfjellene gjorde at dyre religiøse relikvier fra Mtskheta, som St. Nino-korset, ble brakt hit for oppbevaring. Kirken forble et populært turistmål også under sovjettiden da alle religiøse tjenester var forbudt. Munkene som holder til her oppe bor i et eget hus til høyre med det samme en kommer gangveien opp til kirken. Det er ikke lov å ta bilder inne i kirka.
Når du ser ned på Kazbegi ser du at den lille byen ligger omringet av fjell. I følge informasjon vi har fått fra reiseselskapet er kirkens beliggenhet blant de mest spektakulære i hele verden. Det hadde regnet litt på turen opp, og det var synd at noen av de høyeste fjelltoppene lå inne i skyer. I klart vær kan en også få et glimt av det 5047 meter høye Kazbegi-fjellet. Men du verden, det kunne ha vært verre, utsikten var fantastisk.
Før bussen tar oss hjemover igjen skal vi spise lunch i Kazbegi. Den skal vi også denne dagen spise i et privat hjem. Og som vanlig er det tradisjonell georgisk mat vi blir servert.
På vei tilbake til Tbilisi passerer vi vannreservoaret Zhinvali hvor vi hadde hatt en stopp ved festningen Ananuri tidligere på dagen. Her nærmer vi oss demningen som ligger på sørsiden av dammen.
Vi tar et toalettstopp, og der det er naturlig at turister stopper er det også folk som vil selge deg ting.
Tilbake i hovedstaden er det tid for middag, som denne kvelden ikke er i regi av reiseselskapet. Vi har en dag igjen i Georgias hovedstad før vi drar videre. Et nytt land, Armenia, står for tur. Siste dagen i Tbilisi har vi til egen disposisjon. Den skal vi utnytte godt og få med oss det vi enda ikke har fått sett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar