Dag 4: Landsbylunch i Vevcani, Nord-Makedonia.

Den fjerde dagen i Nord-Makedonia tok reiseselskapet oss med på busstur til landsbyen Vevcani. Avgang var kl. 10.45, så vi hadde tid til å gå en tur inn til sentrum av Ohrid. Vi bodde jo så sentralt. 

Vevcani ligger i underkant av 30 km nordvest for Ohrid, et steinkast fra grensa til Albania. I følge reiseselskapet vårt, Vitus Reiser, er landsbyen kjent for gode, gedigne gamle murerhåndverk, noe som kan sees på husene. Bekker, med veldig reint vann, renner ned fra fjellene gjør landsbyen idyllisk. 

Vevcani er en gammel landsby som har en rik historie. Den skal ha blitt grunnlagt omkring det syvende århundre. I januar hvert år er det et stort karneval her, og det kommer folk fra hele Balkan for å være med på festen. Dette er et av de eldste karnevalene i Europa. Vår lokale guide under hele oppholdet i Nord-Makedonia, fortalte at det er så kaldt her om vinteren at det MÅ drikkes. Sagt med et smil, selvfølgelig. Den tredje, og siste dagen med karneval brennes alle maskene. 

I september 1991, da Makedonia ble uavhengig fra Jugoslavia, prøvde Vevcani å bli en egen stat. Dette ble aldri godkjent, men myndighetene ga til slutt etter for krav om autonomi. Dermed ble Vevcani skilt fra den større Struga kommune, og de dannet sin egen autonome kommune. Det offisielle navnet ble Republikk Vevcani. Selv om den ble oppløst i 1994 så lever konseptet videre som en symbolsk mikronasjon. Fra begynnelsen av 2000-tallet har de eget flagg og pass. Dette passet må man ha ved festivaler osv. De selges også som suvenirer. De har også egne bilskilter pga av sitt forsøk på å bli uavhengig. Alt dette er mest for moro skyld, men det gjør det interessant for turister. De har også egne penger, men Makedonske denarer er den offisielle valutaen. 

Det første stedet vi tar en stopp i Vevcani er kirken St. Nicholas. Den ble bygget fra 1834 til 1864, og ble innviet i 1876. Her er håndmalte veggmalerier og fresker. 

Guiden tok oss med til det som er den viktigste delen av landsbyens kultur og historie, nemlig elven. Dvs. elven ser vi også gjennom bygatene, men nå skal vi inn i skogen. På vei dit ser vi at elvene også blir brukt som kjøleskap. 

Det er mange stier og broer inne i skogen på nordvestlige side av byen. Dette er i skråninga av Jablanica-fjellet, i en høyde av 950 meter. Vevcani-kildene er et beskyttet område, og det er mange som har ønsket vann herfra, særlig på 1980-tallet da den jugoslaviske regjeringen ønsket å lede kildevann til nye villaer som ble bygget av den kommunistiske eliten ved Ohridsjøen. Dette var også årsaken til at Vivcani ville løsrive seg og bli egen stat. I samsvar med naturvernloven vedtok myndighetene i Makedonia å gjøre Vevcani-kildene verneverdige i 2012. De regnes som en naturlig sjeldenhet i Makedonia. Hovedkilden, som ligger i en hule, tørker gjerne opp i løpet av sommerperioden, men tolv meter nedenfor dukker vannet opp i flere permanente kilder, som er bundet sammen under bakken. Dette kan vi lese på et skilt på stedet.

Underveis på vår vandring i skogen passerer vi også St. Kyriaki-kapellet. Dette er en makedonsk-ortodoks kirke som ble etablert på 1900-tallet, og som ble flyttet hit for å unngå osmanske myndigheter. 

Med sine mange fosser er det flere møller i Vevcani. I det vi er ferdig med stiene inne i skogen går vi forbi den eldste av møllene som er omtrent 300 år gammel. 

Det er mange små landsbyer rundt Vevcani, og herfra, i høyden, kan vi se flere av dem. Disse byene er muslimske, mens i Vevcani er de aller fleste kristne. 

Midt på bildet under sees kirken St. Nicholas som vi besøkte rett etter at vi kom til Vevcani.

Det er tid for lunch og vi vandrer ned gjennom landsbyen. Underveis får vi en skikkelig regnskur som heldigvis gir den seg fort. Underveis ser vi eksempler på det reiseselskapet fortalte, at Vevcani er kjent for sine gamle murerhåndverk.

Utflukten i dag het Landsbylunch i Vevcani, så besøket ble avsluttet med enda et godt måltid. Også her, som ved alle andre lunch og middager på denne turen, er også drikke inkludert. Iallefall dersom du greier deg med ett glass, med eller uten alkohol. 

Tilbake i Ohrid, hvor vi har base disse dagene, er det mye igjen av dagen. Det kan vi utnytte før hele reiseselskapet møtes for dagens felles middag på kvelden. 

Dag 3: Med buss rundt Ohridsjøen i Nord-Makedonia, og besøk i Albania.

Dagen etter byvandringa i Ohrid var det planlagt busstur rundt Ohridsjøen. I følge reiseselskapet vårt blir denne turen på 90 km. Informasjon om selve innsjøen kommer jeg tilbake til i et senere innlegg. Vi starter turen med å kjøre på østsiden av sjøen. Etter å ha passert turistbyen Peshtani passerer vi etter ca. 16 km en rekonstruert bronsjealderlandsby, som ligger på påler ute i Ohridsjøen. Dette er et museum som vi skal besøke når vi skal på båttur på sjøen. 

Fra parkeringa ovenfor museet har vi også utmerket utsikt over store deler av Ohridsjøen, som er innlemmet i UNESCOs verdensarvligste. 

Grensa mellom Nord-Makedonia og Albania går ute i Ohridsjøen. Nå er vi kommet til grenseovergangen i sør, og som vanlig blir passene samlet inn og den lokale guiden ordner opp.  

Vi kom oss greit gjennom grensepasseringa og herfra kan vi se over bukta til dagens første mål, Pogradec. 

Albania var tidlig på 80-tallet totalt isolert. Ca. 40 % av innbyggerne er kristne (ikke tallfestet), resten er muslimer. Muslimene er tilbakelente og gjør ikke så mye utav seg. Landet har få moskeér. Det var mange jøder her under krigen, og disse fikk leve i fred. I 2009 ble Albania medlem av Nato. 

Den albanske byen Pogradec er, ifølge reiseselskapet, et kaotisk sammensurium av fargerike nybygde betonghus og totalt nedslitt betongbygninger fra landets stalinistiske periode (1945-1991). Her skal vi ha en lengre pause, og vi skal også ha en felles gåtur rundt i byen. Pogradec er den eneste byen i Albania som ligger langs Ohridsjøen. Bussen setter oss av ved Hotel Enkelana, som ligger helt i vannkanten. Vi må selvfølgelig ta turen ned til stranda. 

Det albanske nasjonalflagget, som de har hatt siden 7. april 1992, har en svart ørn med to hoder på rød bakgrunn. Vi ser flagget i betong på et kommunistisk monument, som guiden vår sier er monumentet som hedrer heltene i Albania. 

Vi ser de store grå bolighusene fra kommunisttiden flere steder. Mange av husene er nå malt i farger for å få et bedre utseende. 

Det er mange som prøver å selge sine produkter, både ute på fortauene, og inne. 

Vi kjører nordover langs Ohridsjøen og vi beveger oss oppover på en svingete vei som minner om Trollstigen. Vi skal oppover til 1000 m.o.h. og får en vakker utsikt over Ohridsjøen. 

Landsbyen Lin er kjent for å huse Europas eldste bosetning, som dateres tilbake over 8 500 år.

Det ble ikke lange tiden på oss i Albania, omtrent to timer. Men fint å få en smakebit allikevel. Nå samles passene inn igjen, og vi passerer grensen inn til Nord-Makedonia igjen. 

Veien nedover mot innsjøen igjen er ikke så svingete som oppover. Dagens lunch ble inntatt i Struga. Byen ligger helt nord ved Ohridsjøen, og restauranten lå nede ved elva Svarte Drim. Den elva hadde vi kjørt langs på vei til Ohrid to dager tidligere. Struga, i tillegg til Ohrid, er forresten de to byene som ligger ved Ohridsjøen. 

Struga er en populær turistby. Navnet Struga er av slavisk opprinnelse og betyr "elveleie". Det er utrolig fint her, og vi har god tid til å rusle for oss selv. Særlig fint er det ved elva, og dens utløp. 

Her renner Svarte Drim ut av Ohridsjøen.

Øvre del av Ohridsjøen. 


Struga ligger bare 15 km fra Ohrid. Tilbake dit har vi, bortsett fra felles middag på kvelden, resten av dagen til fri disposisjon.