Dag 2: Gatelangs i Ohrid, Nord-Makedonia.

Ohrid ligger vakkert til ved Ohridsjøen, og vi skal bo her, helt nede ved sjøfronten i fem netter. Mens vi er her skal vi ha flere utflukter, men også ha god tid til å nyte denne koselige byen. 

Utsikten i begge retninger på strandpromenaden rett nedenfor hotellet vårt. Jeg nevner at bildene i dette innlegget er tatt over flere dager, så været kan være litt forskjellig.

Første dagen i Ohrid tok den lokale guiden oss med på byvandring. Men først vil jeg fortelle litt om Ohrid, som er betegnet som Makedonias stolthet. I følge Vitus Reiser, og det som lokket oss akkurat hit, så møter vi her en sjelden kombinasjon av skjønnhet og eventyr, en by spekket med historiske kirker og gamle steinhus langs en av Europas vakreste innsjøer. Ohridsjøen er rammet inn av høye fjell opp til 2.800 m.o.h, mens sjøen ligger på 695 m.o.h. Senere i ferien skal vi både på busstur rundt sjøen og oppleve sjøen i båt. 

Ohrid med litt over 50 000 innbyggere, er liten, og vi bor rett ved den gamle historiske bydelen som ligger nydelig til på en bakketopp ut mot sjøen. Allerede i 1979 ble Ohrid og Ohridsjøen innlemmet i UNESCOs verdensarv, både når det gjelder kulturell og naturmessig verdi. 

Ohrid ble grunnlagt på 600-tallet, og ifølge nettsiden til UNESCO har byen en av de eldste menneskelige bosetningene i Europa, og er bygget hovedsakelig mellom 700- og 1800-tallet. Den har det eldste slaviske klosteret, St. Pantelejmon, og mer enn 800 bysantiske ikoner som dateres fra det 11. til slutten av det 14. århundre. I Ohrid skal det i gamle dager ha vært en kirke for hver dag i året, noe som har gjort byen kjent som "Jerusalem på Balkan". Fullt så mange kan byen ikke skryte av i dag, ifølge reiseselskapet. 

Så til byvandringa, og guiden tar oss med opp til bymuren og en port inn til området til Kong Samuels festning. Med sine voller og murer dekker festningen hele Ohrid-høyden som stiger 100 meter over innsjøen, og er en av de største middelalderske festningskonstruksjonene i Makedonia. 

Vi går til den middelalderske ortodokse kirken, Saint Mary Perybleptos. Den er bygget i 1294/95. 

Det er ikke lov å ta bilder inne i Saint Mary Perybleptos, men i forrommet fikk vi lov. Selve kirkerommet er ikke stort, og er dekket av fantastiske fresker. Men jeg kan altså bare vise deg bilder fra forrommet. 

Utsikten i to retninger utenfor kirken Saint Mary Perybleptos.

Rett ovenfor Saint Mary Perybleptos ligger Ikon Galleri. 

Vi vandrer nedover fra høyden. 

Ikke langt unna Saint Mary Perybleptos ligger et over to tusen år gammelt gresk amfiteater. Dette skal være det eneste av sitt slag i Makedonia. Amfiet var ment for skuespill og musikk for de som elsket teaterkunst. Rett etter den romerske erobringen av regionen i 148 f.Kr. ble teateret gjort om til slik romerne ville ha det. Bygningene ble omgjort til arena for gladiatorkamper og kamper med ville dyr. Det var også et sted for henrettelser av kristne. Det ble utvidet og fikk plass til fem tusen tilskuere. 

Det antas at da kristendommen kom til Ohrid ble alle hedenske bygninger i byen ødelagt. Mest sannsynlig ble teateret ødelagt og materialet brukt til bl.a. å bygge kirker. I 1935 ble det utført arkeologiske utgravninger, og teateret ble delvis avdekket. I løpet av 1999 var hele anlegget synlig. Fra 2001 er det blitt arrangert bl.a. teater og musikalske forestillinger her. Dette kan vi lese på nettsiden av Institutt for vern av kultur- og museumsminner, Ohrid. 

Historien til kirken St. Clement og klosteret Panteleimon-Plaoshnik strekker seg tilbake til kristendommens begynnelse i Ohrid. De første arkeologiske utgravingene pågikk fra oktober 1942 til mai i 1945. Det ble funnet rester av St. Clements kirken og graven til St. Clement av Ohrid. Klosteret i Plaoshnik viser St. Clements liv og arbeid. Dette var ikke bare helgenens mest elskede hjem, men også hans siste hvilested. St. Clement var født ca 830. Klosteret antas å ha blitt bygget da St. Clement kom til Ohrid i 893. Han åpnet også det første slaviske universitetet, og derfra ble den gamle slaviske kulturen spredd. I løpet av 916 ble han alvorlig syk og døde. På slutten av det 15. århundre ble kirken revet av osmanerne og en moské ble bygget på stedet. 

Det er flere bygninger her, som Plaoshnik-museumet, Clements bibliotek, Ikongalleri og herberger. Siden klosteret er det mest hellige av alle kirkene i Makeonia samles tusenvis av makedonske ortodokse kristne seg på Plaoshnik under store religiøse høytider, som påske og jul. Dette kan vi lese på nettsiden til Explore Ohrid. 

Vi fortsetter nedover åssiden. Målet nå er kirken St. John av Kaneo, som ikke ligger så langt unna kirken Saint Clement.

St. John av Kaneo ligger på en klippe ut i Ohridsjøen. Kirken er selve symbolet på Ohrid, og er nok det mest fotograferte i byen. 

Kirken St. John av Kaneo er dedikert til apostelen Johannes. De eldste opptegnelsene av kirken er ikke funnet, men det antas at den er blitt bygget på slutten av 1200-tallet. Helt sikkert er det iallefall at den er fra før 1447. De eldste freskene i kirka er datert til rundt 1290. Heller ikke i denne kirken er det lov å fotografere. 

Vi tok oss ned trappene fra klippen, til innsjøen, og området på vestsiden av Ohrid som kalles Kaneo. 

Det er bygget en tresti mellom bergveggen og innsjøen. Den heter Ønskebroen på norsk og går inn til sentrum. Her er det flere steder du kan stoppe opp for å bade. 

Vi ser oss tilbake på stien vi har gått. 

Mange hus her i Ohrid er bygget slik at de blir bredere oppover etasjene. Dette fordi gatene er trange, og det blir bedre plass i høyden med denne byggeskikken. 

Byvandringa endte med felles lunch. Under ser du hva vi fikk denne dagen. Alltid noe grønt til å begynne med. Deretter kom rettene i tur og orden. 

Etter lunchen hadde vi resten av dagen til egen disposisjon. 

Bytorget i Ohrid er et hyggelig sted med kafeer og restauranter rundt. Særlig fint er det her på kvelden når mørket kommer og lys blir tent. 

På torget i Ohrid står en rekke statuer. Monumentet av St. Cyril og St. Methodius er reist for å hedre de to bysantinske helgen-brødrene som var kjent for å ha skapt det glagolittiske alfabetet og la grunnlaget for slavisk lesning. 

En annen statue er av St. Clement, som jeg har skrevet om lengre oppe i innlegget. Han var en misjonær i det niende århundre og elev av St Cyril og St. Methodios. Som biskop fikk Clement i 886 en utnevnelse til å undervise i Kutmichivitsa, en region sørvest i Makedonia. Der opprettet han separate skoler for voksne og for barn. St. Clemens arbeidet som lærer til 893, til han kom og grunnla klosteret Panteleimon-Plaoshnik her i Ohrid. 

Den hellige Naum ble født rundt 830 og døde i 910. St. Naum og St Clements ble de eldste disiplene til Methodios og hans bror St Cyril, og de ble brødrenes nærmeste medarbeidere og fortrolige. Da Methodios gikk i kloster fulgte Naum etter. Dette kan vi lese på nettsiden til Den katolske kirke. Senere under vårt opphold i Nord-Makedonia skal vi besøke St. Naum sitt kloster. 

Memorial Epiphany står like ved innsjøen. Monumentet er til minne om den årlige feiringa av Hellig tre konger, Vodici, som hedrer Jesu Kristi dåp av døperen Johannes i Jordan-elven. Under seremonien kastes et kors i Ohridjøen, og unge menn dykker ned i det iskalde vannet for å hente det (dette skjer 19. januar). Det symboliserer helliggjørelsen av vannet. Statuen viser en svømmer som strekker seg etter korset. 

Statuene av tre menn under her har jeg ikke funnet mer om.

Veien tilbake til hotellet.

Vi rusler tilbake til hotellet. 

Neste dag var vi på en heldags tur med buss rundt Ohridsjøen. Vi fikk også lukte på Albania. Dette skriver jeg om i neste innlegg. 

Den fjerde dagen av ferien vår skulle vi også på en utflukt, til landsbyen Vevcani. Men før bussen kjører har vi tid til å ta en tur inn til sentrum av Ohrid igjen. Fra bytorget går St. Clemmets gate hvor det er butikker på begge sider. 

Vi nærmer oss Ali Pasha-moskeén.

Rett bak hotellet vårt ligger Saint Nicholas-kirken. Dette er en av de mest betydningsfulle historiske kirkene i byen, kjent for sitt rike religiøse og kulturelle arv. Selv om det finnes flere kirker viet til St. Nicholas i Ohrid-regionen er denne som ligger i gamlebyen den mest viktige og spesielle. 

Vi hadde en flott dag i Vevcani, selv om vi også fikk oppleve styrtregn. Besøket ble avsluttet med lunch. Tilbake til Ohrid var det enda tidlig ettermiddag, så vi var enda ikke ferdig med Ohrid sentrum. 

Enda et eksempel på at husene, på grunn av smale gater, blir utvidet oppover i høyden. Byen har også hengende gatelys som er lik disse husene. 

Den ortodokse kirken St. Sophia ble bygget på grunnmuren av en tidligere kristen kirke fra 400-tallet e.Kr. Den ble jevnet med jorden tidlig på 600-tallet. Kirken ble gjenoppbygd, og den nåværende bygningen har sin opprinnelse tilbake til slutten av 800-tallet. Etter den osmanske erobringen ble den omgjort til moské i 1466, og alle freskene ble malt over. St. Sophia ble tilbakeført til sine kristne røtter under første verdenskrig. På 1950- og begynnelsen av 1960-tallet, da restaureringa av Ohrid-katedralen ble påbegynt, ble den største samlingen av freskomalerier innen ortodoks makedonsk, bysantinsk og europeisk kunst fra 1100-tallet, oppdaget. St. Sophia er Makedonias største kirke. 

Etter enda en felles middag er det bare å rusle tilbake til hotellet.

Dag 1: Vi reiser til Ohrid i Nord-Makedonia

Dag 3: Busstur rundt Ohridsjøen

Dag 1: Vi reiser til Ohrid i Nord-Makedonia.

Det har blitt en tradisjon å ta en søster/svoger-tur to ganger i året, med reiseselskap. Og hver gang vi har reist på en slik tur har vi hatt neste tur klar. Denne våren var det Nord-Makedonia som sto for tur, enda et nytt og spennende land for oss fem i reisefølget. Turen gikk fra Oslo Lufthavn som gjorde at vi måtte overnatte på Gardemoen før flyet gikk tidlig neste morgen. Det er alltid spennende å møte opp på flyplassen og gjette om vi greier å se hvem vi skal tilbringe de neste dagene med. Vi er ganske gode på det. Vi skulle fly til Pristina, hovedstaden i Kosovo, Dette velger reiseselskapet å gjøre fordi det er billigere å fly dit enn til flyplassen i Skopje, hovedstaden i Nord-Makedonia. 

Flyturen gikk fint, og på flyplassen møtte den lokale guiden som skulle være sammen med oss under hele oppholdet i Nord-Makedonia opp. En veldig hyggelig og pliktoppfyllende kar, med godt humør. 

Bussen som ventet på oss tok oss sørover over Kosovo-høysletta. Etter knapt en times tid ankom vi grenseovergangen Elez Han. 

Før vi kjører videre vil jeg ta med litt om Nord-Makedonia som var en del av Jugoslavia til landet ble selvstendig i 1991. Nord-Makedonia er et fjelland og grenser mot Kosovo og Serbia i nord, Albania i vest, Hellas i sør og Bulgaria i øst. Landet hadde et innbyggertall på 1,8 millioner i 2024, og er det nest billigste landet i Europa, etter Moldova. Det er også et av de fattigste landene i Europa, men det fikk vi som turister ikke se noe til. Nord-Makedonia har siden 2020 vært medlem av NATO. 

Før grenseovergangen hadde vi kjørt ned fra Kosovo-høysletta, nå gikk det oppover igjen til høysletta i Nord-Makedonia. Denne utgjør mesteparten av landets areal og er omgitt av fjellkjeder. I nordvest Sar-fjellene og i øst Osogovo-fjellene. 

Rett før vi nærmer oss Skopje svinger vi av vestover. Vi ser fort at det er et grønt land, og underveis ser vi små tettsteder. Guiden forteller at alle små steder har sin egen moske, og vi ser minareter stikke opp overalt. 

Fra byen Tetovo, som ligger ved foten av Sar-fjellet, kjører vi nedover Tetovo-dalen. Guiden forteller at vi nå kommer til å kjøre en veistrekning som går rett fram, ikke en eneste sving, i en halvtimes tid. I tillegg er landskapet her kjedelig, så dersom noen har behov for litt søvn så er dette rette tidspunkt. I andre enden av denne strekningen ligger byen Gostivar. Herfra følger vi elva Vardar som har sitt utløp fra Sarfjellene her i Nord-Makedonia, og som etter hvert går gjennom Skopje. Elva har sitt utløp ved Thessaloniki i Hellas. Ikke lenge etter Gostivar tar bussen av fra E65, som den har kjørt siden Skopje, og vi kjører videre på en svingete bygdevei. 

Vi kjører gjennom Mavrovo nasjonalpark, en av de største av Nord-Makedonias fire slike parker. Her er tette skoger, innsjøer og dype kløfter. I følge reiseselskapet så har vi her utsikt over enestående natur i et av Europas vakreste fjellandskap. Etter hvert går veien sørover gjennom Vardar-dalen og vi kommer til Mavrovo-sjøen som ligger 1220 m.o.h. Innsjøen har et areal på 13,7 km2 og er en av de største kunstige sjøene i landet. Dette er et populært turistmål.

Vi passerer en ortodoks kirke, og en av Mavrovo-sjøens demninger. 

Bussen tar av vestover fra demningen, og vi følger elva Mavrovo før vi igjen kjører sørover. Like før dette har elva munnet ut i en ny elv, nemlig Radika. Etter å ha vært på veien i omtrent tre timer er det tid for lunch. 

Lunchen på House of the Mijaks var det første av mange gode måltider vi fikk på denne turen. Ved reisens slutt var vi alle fem i vårt reisefølge enige om at dette var den turen med best mat av våre fire reiser med reiseselskapet. Frokost, lunch og middag, inkl. drikke, var allerede betalt da vi bestilte reisen et halvt år i forveien. Drikken besto av et glass vin/øl eller alkoholfritt til lunch og middag. 

Etter lunch skulle vi besøke St. Johannes Bigorski-klosteret som ligger i åssiden ovenfor restauranten. I det vi tar beina fatt oppover den svingete veien ser vi ned på restauranten og fjellene bak. Vi kan se at det ligger snø på de høyeste toppene. 

House of the Mijaks.

St. Johannes Bigorski-klosteret er, ifølge hjemmesiden deres. et makedonsk ortodoks kloster som er viet til Døperen Johannes, derav navnet. Det heter seg at klosteret ble bygget i 1020 og at osmanerne ødela det på 1600-tallet. Det ble restaurert i 1743 av munken Ilarion, som også bygde flere rom for munker. Deretter ble det ytterligere utvidet mellom 1812 og 1825. I 2009 ble det meste av den gamle klosterbygningen ødelagt av en brann, men den nye delen og kirken ble reddet. 

Jeg tar deg med på en vandring mellom bygningene i klosteret hvor det i dag bor 30 munker. Tidligere bodde munkene i små hytter rundt om i naturen. 

Det er ikke lov å ta bilder inne i selve kirken, men vi fikk lov til å ta bilder i forrommet på vei inn i kirka. 

Jeg dristet meg også til å ta et bilde i det jeg gikk inn i det nydelige kirkerommet. Kirken er fullt av ikoner i valnøttre, skåret ut for hånd. 

Bussen ventet på oss ved restauranten etter besøket i St. Johannes Bigorski-klosteret. Nå er det strake veien til Ohrid hvor vi skal bo i fem netter. 

Underveis kjører vi langs elva Radika som vi har fulgt ganske lenge nå. Etter en liten stund kjører vi mot den lille byen Debar, mens vi har nydelig utsikt over Debar-sjøen. 

I andre enden av Debar-sjøen kjører vi veldig nært grensa til Albania, et land vi skal besøke senere i ferien. Debar-sjøen går over i elva Svarte Drim. Den har sin kilde i Ohridsjøen, som vi er på vei til. Fra Debar-sjøen fortsetter Svarte Drim over grensa til Albania. 

Tidlig på kvelden ankommer vi Ohrid, hvor vi sjekker inn på hotellet. Senere på kvelden var det felles middag. Etterpå ble det en liten tur ut for å se på omgivelsene. 

Dagens kjørerute fra flyplassen i Pristina, Kosovo, og til Ohrid i Nord-Makedonia. 

Dag 2: Gatelangs i Ohrid, Nord-Makedonia