Dag 4: Fra El Cuervo til Las Cabezas de San Juan.

Vi hadde forlatt de gule pilene dagen før, men allikevel funnet fram til riktig sted. Nå måtte vi prøve å finne igjen merkene. Hotellverten pekte ut retningen for oss, så da var det bare å labbe i vei langs veien Av. Lebrija. 

Det var ikke mye vekst på vinstokkene enda.

Det skulle gå halvannen time før vi fant det første tegnet på at vi var på riktig vei. Plutselig dukket den gule pilen opp, uten at vi visste hvor Via Augusta kom fra. Vi greide å følge pilene bare en kilometer avgårde, så var de borte for oss igjen. Vi var kommet til Lebrija og ettersom vi vet at pilegrimsveiene gjerne går om kirker vi passerer, bestemte vi oss for å gå ned til sentrum av landsbyen for å finne hovedkirka. 

Vi fant Iglesia de Santa Maria de la Oliva, men ingen merker var å se. Kirka ble bygget i løpet av andre halvdel av det 13. århundre, i Alfonso X (Den vise) sin tid. Mellom 1475 og 1800-tallet ble den både forbedret og gjort større. 

Vi gikk også innom kulturhuset for å spørre om de viste veien videre, antagelig fordi vi et øyeblikk trodde turistinformasjonen lå her. Det gjorde den ikke, og selv om en ung mann var veldig så hjelpsom så ble vi ikke klokere.

Lebrija var et ganske fint sted, og nå var klokka blitt så mye at vi bestemte oss for å spise lunch her. Det var ganske lurt, for mannen som serverte oss fortalte oss iallefall hvor vi skulle gå for å finne veien videre. 

Denne musikeren fant vi på vei ut av Lebrija.

Vi gikk forbi et vann, Balsa de Melendo, og fant faktisk etterhvert en gul pil, for så å miste dem igjen like fort. 

Før vi visste ordet av det gikk vi oss fast ved en bekk. Vi kom ikke over et gjerde vi hadde gått langs, og veien stoppet her. Dvs. det var traktorspor langs en åker, vi var nemlig midt inni et område der det var åkrer i alle retninger. Så vi bestemte oss for å gå der traktor hadde kjørt. 

Etter å ha peilet oss inn på en liten forhøyning i terrenget, der vi trodde det gikk en vei, sto vi plutselig ved en brei kanal, Canal del Bajo Guadalquivier. Vi skulle flere ganger på Via Augusta gå i nærheten av slike kanaler som er en del av et system av kanaler som går ut fra elva Guadalquivier. Men her sto vi nå og ante ikke hvordan vi skulle komme oss over! Det var ikke noe alternativ å snu for å gå tilbake, så vi bestemte oss for å prøve å ta oss fram langs kanalen og håpe at vi kom til en bru. Det viste seg at det var tett i tett med høye brennesler der, så det var bare å ta på seg lang bukse for beskyttelse. 

Etter bare noe hundre meter fikk vi øye på ei bru og var overlykkelig over at vi kunne komme over. Men da vi kom fram oppdaget vi at et par gule piler på andre side av brua pekte i vår retning. Vi var altså allerede på riktig side av kanalen, men hadde havnet på feil side av kanalen etter at vi sist mistet merkene. Herfra var veien fin å gå, og vi var lettet over at vi enda en gang hadde funnet riktig vei. Det hadde vært nok rot denne dagen. 

Vi begynte å bli slitne og var glade da vi så Las Cabezas de San Juan i det fjerne. Men enda en gang skulle vi oppleve at avstanden er mye lengre enn det ser ut til. Når landskapet bukter seg går kilometerne fort unna. Denne gangen hadde vi omtrent fem igjen. 

Det har ikke vært en pilegrim å se siden vi forlot Cadiz, men i dag møtte vi et par tyske som syklet. Vi var ganske slitne da vi var framme i Las Cabezas de San Juan. Det var nærmere 30 grader i dag også, og vi hadde gått langt. Leilighet hos Apartamentos Hostal las Cabezas, som vi hadde forhåndsbestilt, viste seg å ligge på landsbyens torg, Plaza Mártires del Pueblo. Rundt tredje etasje var det en terrasse hvor det var godt å sitte i det varme været. 

Fra leiligheta kunne vi se ut på Plaza Mártires del Pueblo og oppover i byen. 

Nede på bakkenivå ser torget slik ut.

Iglesia de San Roque ble bygget mellom 1955 og 1967, på tuftene av et kapell fra det 17. århundre. I bakgrunnen sees huset hvor vår leilighet var. 

Som så mange andre byer i Andalucia er El Cuervo til Las Cabezas de San Juan lagt til en plass der det er en bakketopp. Vi tar veien fra Plaza Mártires del Pueblo og opp mot Iglesia de San Juan Bautista, kirka som vi hadde sett øverst på toppen helt siden første gang vi fikk øye på byen flere kilometer unna. 

På vei oppover bakken kommer vi til Plaza de la Constitución. Dette torget har stor betydning. Det var her general Rafael Riego Nuñez krevde tilbakeføring av grunnloven av 1812, som kong Fernando VII hadde avskaffet. 

Plaza de la Constitución

Så er vi på det som for oss virker som landsbyens høyeste punkt og har utsikt over store sletter i alle retninger. Dette er et sted som har hatt stor strategisk betydning siden antikken. Iglesia de San Juan Bautista ble bygget i det 18. århundre. 

Når vi ser utover landskapet ser vi tilbake på steder der vi hadde gått tidligere på dagen. Vi kan se gården der det var husdyr, og hunder som holdt en svare leven da vi gikk forbi. Flere av dem var løse og det var ikke trivelig å gå forbi. Men det måtte vi, og vi fikk tenke at dette var en rute der folk ferdes, og at ettersom de var løse så var de kanskje ikke så farlige som de så ut til.  

På kvelden var det fint å se solnedgangen fra terrassen der vi bodde.  

Forrige etappe                    Neste etappe

Dag 3: Fra Jerez de la Frontera til El Cuervo.

Hviledagen i Jerez de la Frontera var over, og nå ventet Via Augusta igjen. Det var greit å gå hovedgata ut av byen og etterhvert fant vi også igjen de gule pilene. Etter nærmere fem kilometer hadde vi lagt de fleste gatene bak oss og vi gikk på grusvei igjen. Vi kom til jernbanelinja og fulgte den et par kilometer. På motsatt side av veien hadde folk sine kjøkkenhager. 

Ikke alle er like nøye med hva de bruker som gjerde.

Da vi etter nesten 11 kilometer kom til en motorvei fulgte vi den på en grusvei ved siden av. Det var trær mellom oss så det var ikke så store forstyrrelser heller. Etterhvert kom vi inn i et område der det var utrolig mye søppel. Dette var ting som hadde blitt dumpet her, og det hadde kommet via grusveien vi gikk på. Aldri har vi opplevd noe slik på våre vandringer. Det var en lettelse da vi hadde passert dette. 

Vi hadde så langt hatt en kaffepause, og vi visste at vi etter dette ikke ville gå forbi steder det var mulig å kjøpe mat. Bortsett fra at jeg hadde notert meg at vi etter 17 kilometer ville komme til en bensinstasjon der det var muligheter. Dvs dersom en port inn til bensinstasjonen ville være åpen, som det sto. Det gikk nemlig et gjerde mellom oss og motorveien, og det var visstnok ikke alltid porten var åpen. Vi var heldige og det gjorde veldig godt med en pause her. Stasjonen heter Estación de Servicio Cepsa Cuadrejón I og de hadde et godt utvalg av mat. Du finner stedet ved siden av oksen på bilde under. 

Etter at vår vei gikk under motorveien ble resten av dagen en vakker vandring i rolige omgivelser. Vi passerte en vingård og da kom vi endelig i skyggen av noen trær. Det var varmt denne dagen, ganske sikkert ikke langt unna 30 grader, så å gå i le av eucalyptus, pinjetrær, og det som så ut som furu, gjorde godt. 

Da vi kom til et veikryss viste kamskjellet og den gule pilen oss veien videre. Men etter kort tid mente vi at vi så landsbyen vi skulle til i en annen retning. Vi stoppet til og med en bil og spurte om dette virkelig var Via Augusta, og fikk bekreftet det. Men etter å ha studert et kart fant vi ut at vi gikk den korte veien tilbake til veikrysset og tre km senere var vi i El Cuervo. Vi hadde nok kommet til riktig sted om vi hadde fortsatt å følge de gule pilene også, men uansett, nå var vi framme!

Énfasis Hotell ventet på oss, og om vi hadde vært i tvil før om vi var på riktig sted så ble vi sikker da vi så et pilegrimsmerke på veggen. 

Vi var slitne etter nesten 30 kilometer på vandring i varmen, men hadde lyst til å ta en tur ut alikevel. For å gå oss ned, som vi kaller det! Like ved hotellet var det en liten park der det oppholdt seg mye folk, i alle alder. Enda en gang fikk vi se at folk trekker ut fra husene sine, bare for å samles. For å prate, lese en bok, eller spille fotball som barna gjorde her.  

Iglesia Parroquia de San José fra 1928.

Forrige etappe               Neste etappe

Jerez de la Frontera.

Jerez de la Frontera er en av de eldste byene i Europa, i likhet med Cadiz. Byen er verdenskjent som sherryby, sherry betyr jerez på spansk og drikken er oppkalt etter byen. Sigøynerkulturen står sterkt her, og sigøynerne har gjort Jerez til en av de viktigste byene for flamenco. Byen er også kjent for hester, og daglig er det oppvisning i dressur. Hvert år arrangeres hestefestival her, og dette er blitt en av Andalucias største folkefester. Her er stutterier, og Den Spanske Rideskolen ligger også i byen.

Vi ankom Jerez de la Frontera på vår andre dag på pilegrimsruta Via Augusta. Det er sjelden vi tar fridager når vi er ute på vandring, men vi hadde lyst til å ta oss litt god tid i denne byen. Det viste seg å være verd stoppen. Det ble mange skritt rundt omkring i de smale gatene, som vi oppfattet som veldig vanskelig å finne fram i. Det føltes som gatene gikk på kryss og tvers, og at de stoppet opp i hver ende. Om det er slik, eller om vi bare ikke greide å orientere oss godt nok i gatene, vet vi ikke. 

Bare minuttet unna Casa Seven Apartamentos, der vi bodde, ligger Basílica Menor de Nuestra Señora del Carmen Coronada. Kirken har et klosteranneks og er fra andre halvdel av det 17. århundre. 

Plaza del Arenal.

Det er mange flotte åpne plasser i Jerez de la Frontera. Vi går videre til Plaza de la Asunción. Sentralt på plassen er monumentet over Jomfru Maria, Monumento a la Asunción de la Virgen. Ved siden av monumentet ligger det gamle rådhuset i byen. 

Monumento a la Asunción de la Virgen.

På Plaza de la Asunción ligger også Iglesia de San Dionisio som ble bygget i slutten av det 15. århundre. Kirken ble et kulturelt bygg i 1964. 

Jerez Cathedral ble bygget i det 17. århundre, over en tidligere moské. Klokketårnet står ved siden av katedralen. 

De to neste bildene er også fra katedralen. Fra en liten bakgård. 

To ganger prøvde vi å få besøkt Alameda Vieja, også kjent som Fortún de Torres, men begge gangene var det stengt. Vi ruslet langs muren rundt Alcazar som ble bygget i slutten av det 18. århundre. Du kan få en følelse av den mauriske festningen slik den måtte ha sett ut. Opp gjennom århundre har det vært sted for mange hendelser, mens det i dag arrangeres alle typer musikalske forestillinger her. En kan også bare spasere gjennom stedets hager, men det fikk altså ikke vi oppleve.