Dag 1. Fra Roncesvalles til Zuriain

Kl. 6 våknet vi med at lyset ble slått på og så hørte vi rolig, behagelig musikk. Dette var det tidligste en kunne begynne dagen her. Det er derimot anledning til å ta det med ro et par timer og vi bestemte oss for å ikke stresse. Det blir fort litt trangt når så mange mennesker skal på farten på samme tid. Men kl. halv åtte var vi klare til å ta beina fatt.

Ute var det duskregn og tåke og da var det helt greit at vi hadde valgt å starte i Roncesvalles, og ikke på fransk side som Steinar helst ønsket. Vi snakket senere med en fransmann som hadde prøvd å gå over Pyreneene den dagen og han fortalte at han følte det helt uforsvarlig. Han hadde hengt seg på et par andre pilegrimer fordi han var redd for å rote seg bort alene, men hadde mistet dem av syne og valgte å gå tilbake til
St. Jean Pied de Port. Også andre vi snakket med senere kunne bekrefte at det på den tiden hadde vært veldig sølete og slitsomt, i tillegg til ingenting å se over fjellet.

Vi kledde oss i regntrekk og la ivrig ivei på vår vandring. Ganske snart passerte vi det første Jakobskorset. Det finnes mange av dem på caminoen. 

Jakobskors fra 1794

Etter tre kilometer kom vi til en veldig fin landsby, Burguete. Dette har jeg lest skal ha vært Ernest Hemingways favorittsted å bo i Spania.

Dersom du vil se større bilder så klikk på dem!

Legg merke til vanngravene som går langs begge sider av veien gjennom byen.

Herberget i Roncesvalles serverer ikke frokost og vi vet heller ikke om det var mulig å kjøpe mat andre steder der så tidlig på morgenen. Vi måtte gå litt over en mil, til byen Bizkarreta før første anledning til å kjøpe frokost. Selv om det er godt å starte dagen med frokost er det ikke uvanlig at vi tar en liten økt på caminoen før første måltid. Særlig dersom herberger ikke tilbyr frokost.

Roncesvalles ligger på 950 m.o.h. og da vi stoppet for dagen var vi nede i 480 m.o.h. Det gikk endel opp og ned, og noen av nedstigninger var over korte strekninger. Det kan være slitsomt for knærne.

Det tok ikke lang tid før jeg kjente vondt i en tå, og jeg var sikker på at det var en blemme på gang. Men det skulle ikke bli det største problemet den dagen! Etter frokost kjente jeg straks at det var noe galt med det ene kneet. Vi hadde da hatt vår første skikkelig bratte nedoverbakke. Det merkelige var at jeg aldri har hatt problemer med knærne på turer. Men som revmatiker vet jeg jo hva jeg kunne ha i vente, og vi tenkte at dette kunne komme til å gå anderledes enn vi håpet. Hva om vi allerede måtte gi oss etter første dagen? Før vi stoppet den dagen var det så vidt jeg greide å gå!

Det lille regnet som hadde vært hadde sluttet. Mellom disse store trærne luktet det veldig godt av noe jeg ikke greide å bestemme hva var. Jeg kom i prat med en annen pilegrim og vi ble enige om at vi syntes det luktet marsipan. Men hva det egentlig var vet jeg ikke.

 Det er greit at det er slike støpte blokker en kan gå på når elva flommer over veien.

Vi fant villkrokus flere steder på caminoen.

Ettersom så mange går caminoen er det også noen som mister livet der. Årsaken kan jo være forskjellig. Jeg antar at iallefall noen ikke er helt forberedt på at det til tider kan være veldig slitsomt, og at det dermed blir for mye for dem. Jeg har også lest at noen dødssyke har caminoen som mål før det er slutt på livet, og at noen av disse kanskje dør underveis. Derfor finnes det flere steder minnesmerker over døde. Ikke alle er like vakre. På dette skiltet kunne vi lese at her hadde en japansk pilegrim dødd i 2002, 64 år gammel.
 

Det var veldig steinete på stien denne dagen. Det kan være hardt for føttene.

 På veien inn til byen Zubiri bestemte vi oss for å spise lunch der. Zubiri blir kalt Byen ved broen.

For å komme til byen måtte vi ta av fra caminoen og passere broen. Vi fant ganske fort en plass å slå oss ned. Av med skoene og sokkene og på med crocs, slik at føttene kunne få litt lufting.

 Etter en god tunfisksalat var det bare å gå tilbake over broen, og inn på caminoen igjen.

Dagens etappe fortsatte gjennom flere flotte landsbyer, der husene var pyntet med masse blomster. Her var det godt å legge føttene på murkanten for å få litt hvile.

Denne første etappen ble lang og kneet var nesten uutholdelig vondt. Men jeg hadde greid det! Da klokka viste fem på ettermiddagen hadde vi gått over 33 kilometer og vi hadde kommet til Zuriain. Kanskje litt unødvendig å starte så hardt, men nå var det bare å finne et sted å bo for natten.

Zuriain lå gjemt for oss på høyre side på caminoen, over Rio Arga. Caminoen gikk over ei bru over elva og rett over den fant vi hospedaje La Parade de Zuriain som viste seg og være veldig så fint. Vi fikk et rom med 2 køysenger og 3 enkeltsenger. Senga kostet oss 9 euro.

 Kveldens middag spiste vi sammen med en av våre romkamerater, Louise fra New South Wales i Australia. Hun var enke med fem voksne døtre, var en bereist dame som hadde mye interessant å fortelle. Maten her var egentlig ikke noe å skryte av, men selskapet var hyggelig!

                    Neste etappe: Zariquiegui

Roncesvalles

Dersom du vil se større bilder så klikk på dem!

Vel framme i Roncesvalles ble vi registrert som pilegrimmer på pilegrimskontoret i klosteret. Vi fylte ut skjemaet hvor vi bl.a. oppga nasjonalitet og motivet for vår vandring, om det var av religiøse eller kulturelle grunner vi skulle gå. Her fikk vi også vårt første stempel i det splitter nye pilegrimspass.

Pilegrimspasset bruker du til å vise at du er en ekte pilegrim. Det gir deg tilgang til herberger, og ved at du får stempel i passet dokumenterer du også hvor du har gått. Ønsker du å motta La compostela (pilegrimsdiplom) må du minst gå de siste 100 km fra Sarria til Santiago de Compostela og pilegrimspasset vil bevise dette dersom du har sørget for stempel på ovenattinger på denne strekningen. Dersom du KUN går denne strekningen må du sørge for å få TO stempel pr. dag.

På forhånd hadde vi kjøpt pilegrimspass hos Pilegrimsfellesskapet St. Jakob her hjemme. Her er deres nettside: http://pilegrim.no/ Du finner dem også på Facebook. Vi gjør også oppmerksom på at du også kan kjøpe pass når du registrerer deg i Spania.

På pilegrimskontoret fikk vi også tildelt nummer på sengene vi skulle sove i og gikk så til herberget som lå ved bussholdeplassen, i veikrysset. Herberget har tidligere vært brukt til hospital og en seng her kostet 5 euro. Sengene sto tett i tett, med plass til godt over 100 pilegrimmer. Santiæranlegg var i underetasjen. Vi ble veldig godt mottatt av en hyggelig dame som ble med oss til våre soveplasser. Det var køysenger der to og to sto ved siden av hverandre. Steinar hadde fått plass under, mens jeg fikk plass i overkøya. Det var ikke bare, bare å bytte når vi hadde fått utdelt et nummer på pilegrimskontoret. Men pilegrimmen som skulle ligge i den andre senga nede tilbød seg å bytte med meg slik at hun kunne ligge over. Hun tenkte vel at hun uansett ville få en fremmed ved sin side, men det var veldig snilt av henne å klatre opp i høyden. Jeg ble veldig glad da jeg oppdaget at hun slapp å ha noen sammen med seg.

Det begynte å bli kveld og vi var redde for at det kunne bli seint for servering av mat. Vi gikk tilbake til klosteret og ble henvist til andre etasje i en restaurant. Der fikk vi servert en pilegrimsmeny som besto av en deilig suppe til forrett, andelår, eplekake og tilsammen en flaske vin. Og for dette betalte vi 9 euro. 

Etter et herlig måltid rakk vi akkurat siste del av pilegrimsmessen der alle pilegrimmer ble velsignet.

Etter velsignelsen ble pilegrimmene oppfordret til å gå ut en sidedør hvor vi kom til en nydelig bakgård. 

Noen kan vel lure på hvordan det går an å sove slik. Legg merke til alle skoene som står til høyre på bilde!

Det er tidlig kveld på herberger og kl. 22.00 skulle det være ro i Roncesvalles. Da ble lyset slått av. Vi var da på plass i våre soveposer og lå bare å følte på stemningen. Først var det pilegrimmer som gikk fram og tilbake for å utføre kveldsstellet, etterhvert roet det ned, stemmer ble til hvisking, før det ble stille. Og jeg tenkte på at det egentlig er merkelig hvor stille det kan bli når så mange mennesker sover i samme sovesal. Iallefall før det igjen tar seg opp med nattlige lyder av ulike slag.
Før jeg sovnet så kjente jeg på hvor godt det var å være tilbake på caminoen, på stemninga blant pilegrimmene, maten og messen. Og jeg undret meg på hva denne turen ville by på av gleder, og forhåpentlig ikke altfor mange problemer. Jeg vil også nevne at denne franske pilegrimsveien fra Roncesvalles til Santiago de Compostella er på UNESCOs verdensarvliste. 

Planlegging og reisen til Roncesvalles!

Siden vi i mai/juni 2012 gikk deler av pilegrimsveien El Camino Francès i Spania, fra Astorga til Santiago de Compostella har vi drømt om å være på caminoen igjen (du kan følge oss på den turen herfra). Både Steinar og jeg var enige om at vi ikke kom til å gjøre dette før om minst fem år, da vi muligens ville ha mere fritid. Vi kunne nemlig tenkt oss å gå hele caminoen (ca. 80 mil), og ikke bare de 30 siste mila som i 2012, og ville derfor bruke så lang tid vi trengte.

Det viste seg at vi ikke helt greide å slippe taket i denne fantastiske turen vi hadde vært på. Så i februar 2014 hadde vi bestemt oss for ny tur, og flybilletter til Madrid ble bestilt.

Det snakkes jo så mye om å gå seg opp før en tar en lengre tur. Det hadde vi gjort vinteren og våren 2012. Denne gangen skulle vi reise i slutten av august og vi startet bra, men da mai kom var det bom stopp! Det ble en knallsommer i Trøndelag og det ble til at vi prioriterte andre ting enn trimturer.

Mere fritid enn sist hadde vi jo ikke enda, så 80 mil ville ikke være aktuelt. Men vi hadde veldig lyst til å gå til Astorga der vi startet sist. Dersom vi startet i Roncesvalles ville det bli ca. 50 mil, og det er jo også veldig langt! Greide vi det ville det være kjempebra! Da ville vi tilsammen ha gått hele den spanske delen av El Camino Francès. Slik måtte det bli. Så fikk vi heller se det an og gå så langt vi orket og greide.

Mine begrunnelser for å starte på spansk side av Pyreneene, altså i Roncesvalles, var at jeg var redd for at veien over fjellet ville bli for slitsom å starte med. Mens Steinar gjerne ville ha med seg denne flotte fjellovergangen og starte i franske St. Jean Pied de Port. Men det ble som jeg ønsket.

Her er ruta vi hadde lyst til å gå!

Vi trengte nye sko, og kan vel med det samme si at vi var bedre fornøyd forrige gangen. Jeg hadde håpet å finne samme sko som sist, Montrail Gryptonite, men hos Skandinavisk høyfjellsutstyr i Trondheim fikk vi beskjed om at dette merket ikke lengre blir tatt inn i Norge. Jeg saumfarte nettet, men det ble aldri til at jeg bestilte. Derimot kjøpte jeg to par av merket The North Face som jeg prøvegikk før jeg bestemte meg for hvilket jeg ville gå i. Jeg skal ikke si at det bare var skoene som var årsaken til alle blemmer jeg fikk underveis (uten at det hindret vandringa). Det kunne like godt være varmen som gjorde at jeg første dagen ble fuktig på føttene, og antagelig allerede da la grunnlaget for blemmer. Gnagsår hadde jeg ikke.

Hva vi skulle ha med og hvordan sekken skulle pakkes gikk veldig greit ettersom vi jo hadde gjort dette en gang før. Stort sett så fulgte vi samme pakkeliste som sist (du kan se den her http://elinsreiseblogg.blogspot.no/2013/05/utstyr.html dersom du har lyst) Bare noen få justeringer ble gjort. Dersom du ser nedenfor på lista så hadde jeg en vurdering om ting vi kunne forandre. Istede for sandaler tok vi med crocs. Vi tok ikke med en ekstra langbukse, og trengte det heller ikke ettersom været ble så fint. En liten veske med fire rom for å ha småtøy i hadde jeg skaffet meg og den var veldig praktisk. Så slapp jeg plastposer som gikk i stykker ganske fort og som faktisk lager endel støy når en pakker ut og inn, og folk rundt deg vil hvile.

Dette er hva to stykker skal greie seg med i 24 dager! 7-8 kg ink. sekken pr. pers.

28. august 2014 var det tid for avreise. Vi valgte altså også denne gangen å reise til Madrid, nå med mellomlanding i Oslo. Likeså hadde vi booket rom på samme hotell som sist, Best Western Villa de Barajas. Hotellet ligger nært flyplassen og har gratis flyplasstransport. Morgenen etter skulle vi dra videre med buss, også fra flyplassen, så hotellet har perfekt plassering.

Sekkene er klare for avgang!

Som i 2012 kjøpte vi bussbilletter på nettet før vi dro og her er ALSA sin nettside: http://www.alsa.es/en Bussen gikk fra terminal 4 på flyplassens busstopp, og vi skulle ta buss nr. 1. Stilte oss derfor opp på plattform 1 sammen med andre som hadde ryggsekker, og som vi forsto også var pilegrimmer. Det viste seg at det var tilfeldig på hvilken plattform bussene stoppet, og det var bare en liten lapp nederst på bussvinduet som viste hvilken buss det var. Kunne nok lett ha gått glipp av den bussen, så her gjelder det å være obs. Men kl. 10.45 var vi på veien.

Da vi så disse oksefigurene trodde vi at det hadde med oksedrift å gjøre. I ettertid har vi fått vite at disse tilhører den kjente vingården Osborne, som i femti år har hatt oksene som sitt varemerke. I 1988 ble det ved lov forbudt å reklamere på de spanske veiene og oksene måtte fjernes. Men da protesterte spanjolene som mente at oksene hadde blitt en del av det spanske landskapet og det gikk helt til Høyesterett. I 1997 ble det bestemt at oksene hadde mer betydning enn bare som reklame og de fikk stå. I dag finnes det 90 stykker rundt omkring i landet, og vi møtte på dem flere ganger på vår vandring.

Bussen gikk direkte til byen Soria der det var bussbytte etter to og en halv times kjøring. Det viste seg at vi deretter kjørte med en gammel knirkete buss og vi var glade da vi kom til Pamplona i halvfiretiden. Vi hadde regnet med at vi ikke ville ha muligheter til å kjøpe mat før bussavgangen derfor hadde vi sikret oss litt å bite i før vi dro fra Norge. Så det ble en liten lunch mellom Soria og Pamplona.

Bussen videre til Roncesvalles gikk ikke før kl. seks og vi fant en liten pub ved bussholdeplassen hvor vi slappet av med litt god drikke før turen gikk videre.

Busstasjonen i Pamploma.

Det gikk mye opp og ned på veien opp til Roncesvalles, og vi lurte på om også morgendagens vandring ville bli likedan. Caminoen går nemlig om Pamploma, men bare et par ganger så vi den krysse veien fra bussvinduene. Da vi kom til Romcesvalles kvart over syv på kvelden var det duskregn, og etterhvert kom tåka sigene.

Monte Carlo og Port Hercule i Monaco.

Vi dro fra Jardin Exotique til Monte Carlo, bydelen som antagelig er det mest kjente distriktet i Monaco. Og da tenker en på kasinoet og Formel 1 Monaco Grand Prix.

Kan ikke si annet enn at det var vakkert da vi gikk nedover mot kasinoet.

Casino Monte Carlo og Hotel de Paris til høyre på bilde.

Casino Monte Carlo ble bygget i 1862. Dette var like etter at det ble lov med gambling i Monaco. Da vi gikk inn mot spillehallene så følte iallefall jeg at vi ikke hadde noe her å gjøre dersom vi ikke var interessert i å spille. Derfor gikk jeg ganske fort ut igjen, mens min bedre halvdel tittet litt lengre inn. Det var heller ikke tillatt med fotografering inne. Ønsker du å spille er det dresskode og det er ikke lov med shorts og slippers. 

Fra trappa på Casino Monte Carlo ser en direkte over til det fasjonable Hotel de Paris. Det var selvfølgelig her vårt kronprinspar bodde da de var i bryllupet til fyrsteparet av Monaco i 2011. Hotel de Paris ble bygget i 1863, året etter at kasinoet åpnet.

Casino Monte Carlo sett fra trappa på Hotel de Paris.

Det næremeste jeg har vært en Rolls-Royce. Ser nå at jeg tok på den, enn om alarmen hadde gått??!!!???

Mens vi sto på trappa kom en mann ut med en blomsterbukett, hentet en flott bil som han kjørte opp foran trappa. Ut kom et brudepar. Brudgommen tipset den hjelpsomme mannen, satte seg bak rattet og bilen forsvant. I denne settingen, på trappa til dette flotte luksushotellet, med utsikt til casinoet var det neste som å være med i en film.

Må innrømme at vi ikke oppholdt oss så lenge i Monte Carlo. Det var for mye folk, og vi lengtet egentlig litt tilbake til Nice. Men du verden, det har vært morsomt å være der.

Vi gikk videre nedover mot Port Hercule hvor vi spiste litt før vi tok bussen tilbake til Nice. 

Port Hercule ligger i en naturlig bukt i Monaco, og er muligens den eneste dypvannshavna på den franske rivieraen. Den har blitt brukt siden antikken, men den moderne havna ble ferdig i 1926. Havna ligger i La Condamine, som er en av fire distrikter i Monaco.

Svømmebassenget Nautique Rainier III er populært. 

Her ser en litt av hvor tett det er bygget i fjellsiden i Monaco.