Dag 1: Vi reiser til Ohrid i Nord-Makedonia.

Det har blitt en tradisjon å ta en søster/svoger-tur to ganger i året, med reiseselskap. Og hver gang vi har reist på en slik tur har vi hatt neste tur klar. Denne våren var det Nord-Makedonia som sto for tur, enda et nytt og spennende land for oss fem i reisefølget. Turen gikk fra Oslo Lufthavn som gjorde at vi måtte overnatte på Gardemoen før flyet gikk tidlig neste morgen. Det er alltid spennende å møte opp på flyplassen og gjette om vi greier å se hvem vi skal tilbringe de neste dagene med. Vi er ganske gode på det. Vi skulle fly til Pristina, hovedstaden i Kosovo, Dette velger reiseselskapet å gjøre fordi det er billigere å fly dit enn til flyplassen i Skopje, hovedstaden i Nord-Makedonia. 

Flyturen gikk fint, og på flyplassen møtte den lokale guiden som skulle være sammen med oss under hele oppholdet i Nord-Makedonia opp. En veldig hyggelig og pliktoppfyllende kar, med godt humør. 

Bussen som ventet på oss tok oss sørover over Kosovo-høysletta. Etter knapt en times tid ankom vi grenseovergangen Elez Han. 

Før vi kjører videre vil jeg ta med litt om Nord-Makedonia som var en del av Jugoslavia til landet ble selvstendig i 1991. Nord-Makedonia er et fjelland og grenser mot Kosovo og Serbia i nord, Albania i vest, Hellas i sør og Bulgaria i øst. Landet hadde et innbyggertall på 1,8 millioner i 2024, og er det nest billigste landet i Europa, etter Moldova. Det er også et av de fattigste landene i Europa, men det fikk vi som turister ikke se noe til. Nord-Makedonia har siden 2020 vært medlem av NATO. 

Før grenseovergangen hadde vi kjørt ned fra Kosovo-høysletta, nå gikk det oppover igjen til høysletta i Nord-Makedonia. Denne utgjør mesteparten av landets areal og er omgitt av fjellkjeder. I nordvest Sar-fjellene og i øst Osogovo-fjellene. 

Rett før vi nærmer oss Skopje svinger vi av vestover. Vi ser fort at det er et grønt land, og underveis ser vi små tettsteder. Guiden forteller at alle små steder har sin egen moske, og vi ser minareter stikke opp overalt. 

Fra byen Tetovo, som ligger ved foten av Sar-fjellet, kjører vi nedover Tetovo-dalen. Guiden forteller at vi nå kommer til å kjøre en veistrekning som går rett fram, ikke en eneste sving, i en halvtimes tid. I tillegg er landskapet her kjedelig, så dersom noen har behov for litt søvn så er dette rette tidspunkt. I andre enden av denne strekningen ligger byen Gostivar. Herfra følger vi elva Vardar som har sitt utløp fra Sarfjellene her i Nord-Makedonia, og som etter hvert går gjennom Skopje. Elva har sitt utløp ved Thessaloniki i Hellas. Ikke lenge etter Gostivar tar bussen av fra E65, som den har kjørt siden Skopje, og vi kjører videre på en svingete bygdevei. 

Vi kjører gjennom Mavrovo nasjonalpark, en av de største av Nord-Makedonias fire slike parker. Her er tette skoger, innsjøer og dype kløfter. I følge reiseselskapet så har vi her utsikt over enestående natur i et av Europas vakreste fjellandskap. Etter hvert går veien sørover gjennom Vardar-dalen og vi kommer til Mavrovo-sjøen som ligger 1220 m.o.h. Innsjøen har et areal på 13,7 km2 og er en av de største kunstige sjøene i landet. Dette er et populært turistmål.

Vi passerer en ortodoks kirke, og en av Mavrovo-sjøens demninger. 

Bussen tar av vestover fra demningen, og vi følger elva Mavrovo før vi igjen kjører sørover. Like før dette har elva munnet ut i en ny elv, nemlig Radika. Etter å ha vært på veien i omtrent tre timer er det tid for lunch. 

Lunchen på House of the Mijaks var det første av mange gode måltider vi fikk på denne turen. Ved reisens slutt var vi alle fem i vårt reisefølge enige om at dette var den turen med best mat av våre fire reiser med reiseselskapet. Frokost, lunch og middag, inkl. drikke, var allerede betalt da vi bestilte reisen et halvt år i forveien. Drikken besto av et glass vin/øl eller alkoholfritt til lunch og middag. 

Etter lunch skulle vi besøke St. Johannes Bigorski-klosteret som ligger i åssiden ovenfor restauranten. I det vi tar beina fatt oppover den svingete veien ser vi ned på restauranten og fjellene bak. Vi kan se at det ligger snø på de høyeste toppene. 

House of the Mijaks.

St. Johannes Bigorski-klosteret er, ifølge hjemmesiden deres. et makedonsk ortodoks kloster som er viet til Døperen Johannes, derav navnet. Det heter seg at klosteret ble bygget i 1020 og at osmanerne ødela det på 1600-tallet. Det ble restaurert i 1743 av munken Ilarion, som også bygde flere rom for munker. Deretter ble det ytterligere utvidet mellom 1812 og 1825. I 2009 ble det meste av den gamle klosterbygningen ødelagt av en brann, men den nye delen og kirken ble reddet. 

Jeg tar deg med på en vandring mellom bygningene i klosteret hvor det i dag bor 30 munker. Tidligere bodde munkene i små hytter rundt om i naturen. 

Det er ikke lov å ta bilder inne i selve kirken, men vi fikk lov til å ta bilder i forrommet på vei inn i kirka. 

Jeg dristet meg også til å ta et bilde i det jeg gikk inn i det nydelige kirkerommet. Kirken er fullt av ikoner i valnøttre, skåret ut for hånd. 

Bussen ventet på oss ved restauranten etter besøket i St. Johannes Bigorski-klosteret. Nå er det strake veien til Ohrid hvor vi skal bo i fem netter. 

Underveis kjører vi langs elva Radika som vi har fulgt ganske lenge nå. Etter en liten stund kjører vi mot den lille byen Debar, mens vi har nydelig utsikt over Debar-sjøen. 

I andre enden av Debar-sjøen kjører vi veldig nært grensa til Albania, et land vi skal besøke senere i ferien. Debar-sjøen går over i elva Svarte Drim. Den har sin kilde i Ohridsjøen, som vi er på vei til. Fra Debar-sjøen fortsetter Svarte Drim over grensa til Albania. 

Tidlig på kvelden ankommer vi Ohrid, hvor vi sjekker inn på hotellet. Senere på kvelden var det felles middag. Etterpå ble det en liten tur ut for å se på omgivelsene. 

Dagens kjørerute fra flyplassen i Pristina, Kosovo, og til Ohrid i Nord-Makedonia. 

Dag 2: Gatelangs i Ohrid, Nord-Makedonia

2. utflukt fra Jerevan til vingårdbesøk og byen Echmiadzin, den teologiske hovedstaden i Armenia.

Vi var kommet til siste dagen på denne fantastiske reisen som startet i Georgia, og som tok oss videre hit til Armenia, og til hovedstaden Jerevan, hvor vi bodde disse dagene. Denne dagen var satt av til egentid i Jerevan. Eller vi kunne kjøpe på en ekstra utflukt, noe vi selvfølgelig gjorde. Når vi først er her må vi jo benytte anledningen til å få med oss alt. 

Vi hadde tid til å ta en tur rundt i Jerevan før reiseselskapet tok oss med ut på nye opplevelser. Første stopp denne dagen var Armenia Wine, en vingård som ligger i utkanten av landsbyen Sasunik. I følge nettsiden til selskapet står det at det ble grunnlagt av to familier, at det hele startet i 2006, mens selve vingården ble til i 2008. Armenia Wine Company har blitt et symbol på kombinasjon av gamle tradisjoner og moderne teknikker, og er blitt prisbelønnet for sine viner. Nå produserer de også brandy. 

Vi ble først tatt med på en runde som viser oss rundt i produksjonen. Denne kverna knuser vindruer.  

På Armenia Wine ligger også et vinmuseum og selskapslokale. Når vi går til museet passerer vi et kirkebygg som er under oppføring, og det ser absolutt ut som det er innenfor vingårdens områder. Og når vi blir fortalt at prest kommer for å velsigne vinen, så er det vel slik at vingården får sin egen kirke. 

Det ble en lengre omvisning i vinmuseet. Så lenge at det så ut som noen falt av underveis. 

Etter besøket i museet var det tid for å smake på de edle dråpene. I tillegg var det selvfølgelig muligheter til å handle. 

Etter vinsmakinga ble også dagens lunch inntatt her. 

Turen videre gikk til Vagharshapat. På vei inn i byen kjører vi gjennom et russisk boområde. 

Vagharshapat er den 5. største byen i Armenia. Den er kjent som Echmiadzin (skrives også Etchmiadzin enkelte steder) som var byens offisielle navn mellom 1945 og 1995. Navnet blir fortsatt brukt i dagligtale, og i offisielt byråkrati, så jeg bruker det også her. Echmiadzin, som ble grunnlagt på 200-tallet, har vært senter for kristendommen i Armenia siden 300-tallet. Den er fortsatt den teologiske hovedstaden i Armenia, og sete for alle armeneres øverste patriark og katolikos, som er det åndelige overhode for Den armenske apostoliske kirke. På et lite område i byen er det flere kirker og religiøse bygninger, 

Første stopp i Echmiadzin var De Hellige Erkeenglers Kirke. Den ble innviet så seint som i 2011. Den sirkulære formen på kirken har en diameter på 15 meter. Kirken tiltrekker seg både turister og pilegrimer. Studentene ved presteseminaret, som ligger like ved, bruker også kirken til sine daglige liturgiske gudstjenester. 

Etter besøket i De Hellige Erkeenglers Kirke var veien kort til Echmiadzin katedralen. På vei dit gikk vi forbi det som jeg på Google-kartet ser heter Kong Tiridates III and Gregory Opplyseren. Det står også Porten til den hellige Gregorius.  

Like ved portalen står det flere av det som må være khachkar, armenske korsstein. Disse hadde vi også sett da vi besøkte klosteret Geghard dagen før. Du kan lese mer om disse armenske korsteinene der.

Katedralen i Echmiadzin ble bygget i 301 e.Kr., etter at Armenia erklærte kristendommen som statsreligion. Katedralen, i tillegg til de omliggende kirkene og religiøse bygningene, står på UNESCOs verdensarvliste. Kirken ble nesten fullstendig ødelagt under persernes invasjon rundt år 360. Den ble bygd opp igjen, og slik den ser ut i dag er fra slutten på 500-tallet, selv om den er renovert mange ganger gjennom århundrene. Senest er det gjort endringer på 17- og 19-tallet. 

Inngangspartiet til katedralen er bare helt fantastisk. Det er så mange fine detaljer. 

Når vi ser opp over døra inn til katedralen får vi øye på slike ansikter i en sirkel. 

Rett ved siden av katedralen ligger Echmiadzin-museet. I følge reiseselskapet vårt blir det også kalt Armensk Vatikan. Museet er verdenskjent for å ha noen viktige relikvier som bl.a. gjorde Armenia til det første kristne landet i verden. 

Alterforheng av lin har scener fra den store omvendelsen av Armenia. Til høyre, og sikkert til venstre også, for forhenget ser vi pastoral stav som brukes i den katolske kirke av paven. 

Som jeg skrev i forrige innlegg, da vi besøkte klosteret Geghard (Geghardavank), så betyr klosterets navn "spydets kloster". Det heter seg at navnet er etter spydet som hadde såret Jesus ved korsfestelsen. Spydet skal ha blitt brakt til Armenia av apostelen Judas, og det ble lagret i klosteret sammen med mange andre relikvier. Jeg skrev også at spydet i dag er flyttet hit til Echmiadzin. Under her kan du se dette spydet. 

Det du ser midt inne i korset under her skal være en bit av Noahs Ark. 

Den lille biten som skal være fra Noahs Ark. 

Deler av et alterforheng. 

Under ser du et utsnitt av bildet over, der Noahs Ark har strandet på fjellet Ararat. 

På vei bort fra Echmiadzin-museet tok vi igjen disse to armenske prestene som vi kom i snakk med. Da de lurte på hvilken religion nordmenn tilhørte fikk vi tommelen opp da vi sa at de fleste nordmenn er kristne protestanter. 

Vi forlater dette området i Echmiadzin med sine mange kirker og kirkelige bygninger. På vei ut gikk vi gjennom porten til den hellige Gregorius, som vi passerte da vi gikk til katedralen, og som jeg skrev om over her. På andre siden ser vi oss tilbake, og ser på katedralen. 

Den siste kvelden av høstens søster/svogertur hadde vi tid på egenhånd. Ni hele dager, i tillegg til to reisedager, full av opplevelser. Vi vil takke reiseselskapet vårt, Vitus Reiser, for den tredje turen vår med dem. Tidligere har vi også reiste med samme reiseselskap, den første til Madrid og Cuenca i Spania og deretter til Alassio i Italia, begge turene med masse utflukter. Og snart er vi på reise igjen.