Kongevegen over Filefjell, eller den Bergenske Kongevegen som den også heter, er en av de fineste kulturminner av veghistorie i Norge. Denne veien ble bygd i 1790-åra da en for første gang fikk farbar vei for hest og kjerre mellom øst og vest, mellom Christiania og Bergen. Fra middelalderen kunne man bare ri denne veien med hest, men uten kjerre. Folk har ferdes over Filefjell i uminnelige tider. Fra middelalderen av het det at ruta over fjellet var blant de vanskeligste og farligste i landet. Kongevegen over Filefjell ble bygd for hand, i mest mulig rett linje og en bredde på fire meter, med enkle redskaper og uten bruk av dynamitt, som på den tiden var ukjent.
I dag er Kongevegen over Filefjell en 100 km lang vandrerute hvor du kan oppleve innlandsbygdene i Valdres, høyfjellet over Filefjell og den trange naturen innerst i Sognefjorden.
Kongevegen over Filefjell går mellom Vang i Valdres og Lærdalsøyri. Vandringen kan selvfølgelig gåes andre veien også, og gjøres så lang du vil. Noen ønsker bare å gå enkelte etapper, mens andre, som oss, gjerne har som mål å gå hele vandreruter. Også denne gangen var dette målet, men for første gang på alle våre turer måtte vi forandre litt på planene vi hadde. Dette betyr ikke at turen ikke ble like fin, den ble bare litt annerledes.
Fra nettsiden til visitkongevegen har jeg tillatt meg å ta med en illustrasjon over ruta vi skal gå. Her har jeg også hentet endel informasjon om Kongevegen, i tillegg til skilt vi passerte underveis.
Vi parkerte bilen ved busstoppen mellom Syndinvegen og Gamle Vegen i Vang. Det er her den offentlige starten på Kongevegen over Filefjell starter dersom du ønsker å gå vestover. Plana var å la bilen stå her mens vi gikk til Lærdalsøyri. Fra Lærdalsøyri går det en "matebuss" som korresponderer med rutebuss på Tyinkrysset og som kan ta oss tilbake til bilen. Opprinnelig gikk Kongevegen på sørsiden av Vangsmjøsa (også kalt Vangsmjøse) og folk, hester og vogner ble rodd over innsjøen. Men i 1808 la de veien over Kvamskleiva og byttet dermed båt med en veldig bratt kjerrevei som særlig på vinteren kunne være direkte livsfarlig. Denne strekningen ble en beryktet del av veien mellom Christiania og Bergen. I dag er Kongevegen lagt på nordsiden av Vangsmjøsa fordi det er tryggere å gå der enn langs E16, i tillegg til at det skal være mer å se der.
Kvamskleiva går stort sett oppover i nærmere 4 km, og det er bratt. Men i motsetning til tidligere tider, da de dro her med hest og kjerre, er veien nå trygg å gå, om enn tung for mange. I 1862 ble Kvamskleiva erstattet med ny vei langs innsjøen, det som i dag er E16.
Vi har lagt Vangsmjøsa bak oss for en stund og vi ser så vidt mot enden av innsjøen. Vi vet vi skal rundt der. Det er godt med informasjonsskilt underveis som forteller om steder vi passerer.
Stien har nå flatet ut og det er lettere å gå.
Etter en times gange forstår vi at vi har nådd toppen. Herfra er det fantastisk utsikt over Vangsmjøsa. Vi ser ned på innsjøen, Hemsing bru og E16, og registrerer at det er bratt ned.
Så er vi nede ved E16 igjen og her er det også en parkeringsplass dersom du vil starte din vandring her. Her er det også toalett. Et skilt viser at Kongevegen over Filefjell i 2014 fikk "Vegdirektørens pris for vakre veger". Tre år senere fikk den også EU sin viktigste kulturminnepris, "Europa Nostraprisen".
Så er vi ved Hemsing bru. Du kan kanskje tro vi går feil vei derom du ser skiltet med kongevogna, men veien er merket begge veier.
Vi gikk opp Hensåsvegen, og etter en kilometers vei fant vi skiltet som viste at vi skulle opp gjennom skogen og kuttet dermed en lang sving på veien. Blant mange andre skilt står det også at dette er veien til en pilegrimsveg. Vi har gått mange pilegrimsruter rundt om i Europa, men denne vegen som går gjennom Valdres var ny for oss.
Etter at vi denne dagen har vært på vandring i litt over to timer er vi ved Vennisvegen som vi skal gå hele veien langs nordsiden av Vangsmjøsa. Vi hadde forstått det slik at det var grusvei her, men nå var det iallefall asfalt.
Dagens vandring byr ikke på muligheten til å handle mat eller drikke. Og ikke alle steder vi passerte hvor vi kunne ha fylt opp vannflaska var like tilgjengelig. Men da sjansen bød seg måtte det gjøres.
Så langt hadde vi gått i åsen ovenfor Vangsmjøsa. Da klokka nærmet seg tolv var vi nede ved vannkanten og vi fant en nydelig plass hvor vi kunne spise lunch. Derfra hadde vi utsikt over til sentrum av Vang.
Leinekvernene ligger ved Leinefossen. Opprinnelig var det tretten kvernhus her, men etter en storflom i 1860 ble tolv ødelagt. Fire ble bygd opp igjen, dermed er det nå fem kvernhus her. Om det som er på bilde under er det eldste, fra 1700-tallet, vet jeg ikke. Hver gård hadde sin kvern for å male korn til mel, men på 1900-tallet ble kvernene brukt til å male malt til øl og korn til dyrefor.
Det var like etter at vi gikk videre fra Leinekvernene at vi kommer til stedet der Olav den Hellige hadde prøvd å kristne folk i Vang. Kongen lyktes ikke før han hadde brent ned bygda.
Vi kommer nå inn i et område hvor en forstår hvorfor den opprinnelige Kongevegen gikk på andre siden av Vangsmjøsa. Her var det rett og slett ikke plass til å lage vei for hest og kjerre mellom fjellsiden og innsjøen. Først i 1959 ble vei utbedret her. I tillegg var en lengre strekning med stein som var i bevegelse, fra høyt oppe i fjellsiden, direkte farlig å passere. Jeg må si at da vi gikk forbi der kom tanken at hva om det begynte å rase akkurat nå!
Her ser vi over til Øye og Øye kirke.
Endelig var vi ferdig med å gå langs Vangsmjøsa, og i enden av innsjøen ligger Øye. Øye ligger ved foten av Filefjell og dette er også en grei plass å starte vandringen dersom du bare vil gå deler av Kongevegen. Dette har alltid vært et viktig sted langs veien mellom øst og vest.
Vi hadde under planlegginga av turen ikke funnet overnatting som passet oss på vår første strekning og hadde derfor tatt med et lite telt/gapahuk. Vi hadde planlagt å sove her i Øye, men da vi var framme hadde vi allerede bestemt oss for å gå videre så langt vi orket. Neste dags vandring ville bli lang og dess lengre vi gikk denne dagen ville det korte inn morgendagen. Vi hadde allerede vært på veien i seks og en halv time og ville spare tid på å ikke gå ned til Øye Stavkyrkje, men heller kjøre hit når vi hadde hentet bilen etter endt tur. At vi kom til å se Øye Stavkyrkje allerede dagen etter visste vi ikke da. Selv om vi hoppet over stavkirka denne dagen tar vi den med her ettersom den egentlig inngår i denne etappen.
En vet ikke sikkert når den opprinnelige Øye Stavkyrkje ble bygd, men det kan ha vært sist på 1100-tallet eller tidlig på 1200-tallet. Den sto på en veldig fuktig plass. Derfor ble det bestemt at en ny kirke skulle bygges, og i 1747 ble nykirka vigslet. I 1930-årene, da en skulle reparere grunnmuren på den nye kirka, fant de rester av stavkirka under gulvet. Det ble da bestemt å bygge opp stavkirka og i 1965 ble den vigslet. 156 gamle deler var lagret under nykirka, resten ble kopiert. Øye Stavkyrkje er en av de minste av slike kirker i landet.
Som nevnt over så gikk vi ikke nedom stavkirka på Øye, men rett fram og langs vannet Strøndafjorden som er omtrent en kilometer lang. Vi fant noen flotte berg langs vannkanten hvor vi bestemte oss for å ta en pause. Jeg tror det ble en liten dupp også. Antar dette har vært, og kanskje er, en badeplass. Iallefall sto restene av en utedo, med tre rom, i nærheten.
Stien videre var en stigning opp Øvre Dalen. Heldigvis var det nå slutt på asfalt og grus. Før i tiden var dette vinterveien mens en om sommeren heller dro opp Rødalen til Filefjell, noe som var raskere. De som bodde her hadde en plikt til å skysse reisende, og da postvesenet ble stiftet i 1647 måtte de også levere post.
Ved plassen Båsen er årstallet 1859 hugd inn i bergveggen på sto steder. Fra 1850 og fram til 1950 var det tradisjon å hugge inn årstall i berg.
Også denne hvilebenken, som vi selvfølgelig benyttet oss av, er dekorert med kongemerket. Her var det fantastisk utsikt over dalen.
Bakkene var mange og lange, og kreftene begynte å ta slutt. I det vi kom opp på veien E16 ved Varpebrue, etter å ha gått over 30 km, kjente spesielt jeg at nå begynte det å røyne på. Vi visste at nå ventet det oss en tung tur videre så vi bestemte oss for å slå opp det lille teltet/gapahuken vi hadde med. Det var ikke enkelt å finne en egnet plass, vi ville ikke ligge ved hovedveien, og det var ikke plass langs stien vi hadde gått. Eneste stedet vi fant lå rett før vi kom til E16. Det skulle vise seg å bli en natt som vi ikke kommer til å glemme så lett. Mer om det i neste innlegg.
Dagens etappe.
Neste etappe (minus en strekning som vi tok med bil)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar