Albarracín, Teruel, Campo de Criptana og El Toboso i Spania.

 Vi hadde flotte dager i Cuenca mens vi bodde der under vår første reise med et reiseselskap. De hadde organisert flere opplevelser for oss de tre-fire dagene vi var der. Første dag sto Albarracín og Teruel for tur, neste dag besøkte vi Campo de Criptana og El Toboso. Etter frokost tok reisefølget seg ned til Plaza Mayor hvor bussen ventet på oss. 

Bussturen til Albarracín tok litt over to timer. Noen kan vel synes det er litt lenge, men ikke jeg. Vi har sett mye av Spania, både som vandrende, med bil, buss og tog, og får aldri nok. Underveis underholdt vår norsktalende reiseleder Angel oss med Spanias historie, og han ba oss gi beskjed dersom det ble for mye av det gode. Ingen kan ha gjort det, så det var nok flere enn meg som likte det. For oss to som de siste årene har tilbragt omtrent halve året i Spania, og som har blitt veldig glad i landet, var dette veldig spennende. Tror han kom til omtrent 1700-tallet, under bussturene vi hadde. Jeg skulle gjerne ha hørt mer.

Fra Cuenca kjørte vi over fjellområdene, et totalt ukjent område før motorveien N-420 kom, ifølge reiselederen. Nå er det blitt et populært utfartssted for folk fra Madrid og omegn. De kommer hit for bla. fjellturer og sykling. Det er også her de store elvene i Spania starter. 

Ruta vi kjørte fra Cuenca til Albarracín. 

Første stopp for oss denne dagen var altså byen Albarracín. Det er mange byer som regnes som Spanias vakreste, og det kan være vanskelig å skille dem fra hverandre. I 2005 ble iallfall Albarracín kåret som den vakreste av reiselivsnæringa. 

På bussparkeringa i byen møtte den engelsktalende guiden Carmen oss. Vi beveget oss alle opp de ganske bratte gatene, også med trapper. 

Utsikt mot Catedral de Albarracín. 

En gang spilte den befestede byen Albarracín en stor rolle som et uavhengig kongerike mellom Castilla og Aragón. Byen ligger i et øde klippelandskap, i en fjellside omtrent 1200 moh. Den var først bebodd av kelterne som levde i Europa i jernalderen og i romersk tid. Araberne oppholdt seg her bare omtrent 100 år før de kristne overtok i 1170. Byen var faktisk så viktig at de kristne kongene kjempet innbyrdes om å holde til i byen. 

Den gamle delen av Albarracín ligger innenfor en enorm bymur og det bor nesten ingen her. Gatene er smale og svingete, og det er som å komme tilbake til en annen tid når en går her. Det er bestemt at alle hus skal ha den brunrøde fargen vi ser overalt, helt motsatt fra de hvite små landsbyene vi kjenner godt fra Andalusia. I 1961 bestemte spanske myndigheter at Albarracín er et verneverdig kulturminne. Byen står på en såkalt venteliste for å komme med på verdensarvlisten i UNESCO. Etter det vi forstår har byen en del å rette opp i før de blir innlemmet i denne berømte listen. 

Vi tar en liten stopp på Plaza Mayor hvor også byens rådhus ligger. 

Etter litt informasjon om byen på Plaza Mayor beveger vi oss videre i de smale gatene. Noen gater er ikke bredere enn en meter. 

Som nevnt ovenfor skal alle hus ha den samme brunrøde fargen. Men underveis kommer vi til et unntak, Casa Azul. Det blå huset har selvfølgelig også en historie, og ikke uventet handler den om kjærlighet. Kjærlighetshistorier er det mange av i Spania, de er fortalt opp gjennom årtider og er framhevet overalt. Denne lyder som så: En ung mann fra en av de mektigste familiene i byen i det 1700. århundre, familien Navarro de Arzuriaga, ble på en av sine reiser forelsket i en vakker ung andalusisk kvinne. Det endte med at hun kom til Albarracín for å starte et nytt liv med sin kjære. Selv om hun hadde det så godt hun bare kunne i byen så lengtet hun tilbake til Andalusia. Den unge mannen prøvde å få sin elskede til å føle seg hjemme og bestemte seg for å male huset blått, i tillegg til at han laget en andalusisk uteplass inne i huset. Siden da har huset fått beholde sin blåfarge. Her er gata litt bredere og det var her varer ble fraktet inn i byen. 

På vår vandring videre har vi utsikt ned på biler som står parkert. Her ser vi hvor høyt oppe den gamle byen ligger. 

De fleste innbyggerne i dagens Albarracín bor nedenfor denne gamle bydelen. Det er også lite å finne her, bare noen restauranter og et bakeri. Da vi passerte bakeriet gikk reiselederen inn til bakeren, som holder til innenfor døra til høyre på bilde under. Straks kom han ut med et bakverk som vi kjenner godt til fra vårt favorittbakeri i Arroya de La Miel, Benalmadena. Angel og vår andre reiseleder Natalia delte godhjerta ut til oss i reisefølget. 

Casa Museo Pérez y Toyuela var en av rikmannshusene i byen, nå innredet som museum. Herskapshuset fra det 17. århundre er heldigvis bevart stort sett slik det opprinnelig var, og møblene er tidsriktige. 

Over inngangen henger våpenskjoldet til familien Pérez Toyuela. Det firkantede brune "gitteret" på bilde under har små hull slik at de som bodde i huset kunne følge med på hva som foregikk på gaten utenfor.  

Huset består av tre etasjer som kan besøkes. I første etasje er entre, stall og kjeller. Disse er bevart og restaurert slik de var da huset ble bygget. 

I andre etasje er et rom forbeholdt tjenerskapet. I ett annet rom ser vi et sinkbadekar og toalettstoler. 

Slik ser "gitteret", jeg skrev om ved inngangen til huset, ut fra innsiden. Dette er en arabisk innretning som gjorde at de som bodde i huset kunne se ut uten å bli sett. På den måten kunne en også se hvem som kom på døra til boligen. 

Langs trappa opp til hovedetasjen, er det oljemalerier og gobeliner fra 17. til 19. århundre. Dette var en luksus som var typisk for datidens finere familier. Her oppe finnes kjøkken, hovedstue og tre soverom. 

Selv om det meste i huset er fra gammel tid kan en kanskje stusse på hvorfor det på kjøkkenet finnes et kjøleskap. Da kan jeg opplyse at det bodde folk i huset helt til 1960. 

Den unge herren i huset hadde til og med trehjulssykkel. 

Husene i Albarracín er skjeve og det er spesielt å se hvordan de er bygget. 

Bispepalasset, Palacio Espiscopal, som ligger ved siden av katedralen er nå restaurert til et sted for kurs og kongresser. Katedralen er forøvrig fra 1500-tallet. 

Like ved Palacio Espiscopal ligger Casa de los Monterde, et av de mest prestisjefylte husene i byen. Huset dateres tilbake til 1638. Over døra henger våpenskjoldet til familien, og døra har et dørhåndtak formet som slanger.

Vi nærmer oss slutten på den guidede turen rundt i Albarracín. Nå er det bare å ta seg ned de smale gatene og trappene til bussen. 

Vi tar en titt tilbake opp i byen igjen, og ser på den bymuren som araberne bygget på 900-tallet. 

Vi ser også ned på den nyere delen av Albarracín. Det er der de aller fleste av innbyggerne bor i dag.  

Det har vært en opplevelse å besøke Albarracín, men vi var enda ikke ferdig med dagens utflukt. Nå sto Teruel for tur. Bussen kjører på høysletta øst og litt sør for Albarracín, til byen som ligger omtrent 44 km unna. Underveis passerer vi store områder med landbruk. 

Like før vi kommer til Teruel International Airport kjører vi forbi en flyparkering der det oppbevares fly som brukes til reservedeler til Airbus. 

Kjøreruta mellom Albarracín og Teruel. 

Også Teruel, som Albarracín, er en by som har vært "glemt" inntil motorvei N-420 ble bygd. I tillegg har det blitt jobbet aktivt for å få byen til å bli attraktiv for bl.a. turister. Teruel ble grunnlagt i 1176, og her bodde jøder, muslimske arabere og etter hvert kristne. Teruel ble kraftig ødelagt under den spanske borgerkrigen. Dette var området for kamphandlinger som var av de blodigste fra desember 1937 til februar 1938. Tilsammen mistet omlag 100 000 menn livet her i løpet av disse tre månedene. Teruel ligger sør i Aragon-regionen, ved elva Turia. Tidligere var det mye skog her, men i løpet av 150 år var skogen borte. Nå er det bare ørken. Teruel ligger på litt over 900 moh. 

Plaza del Torico er et viktig møtepunkt i Teruel. Det var kong Alfonso II som grunnla plassen i årene 1157 til 1196. 

Midt på Plaza del Torico står fontenen Fuente del Torico. Opprinnelig hadde det stått en drikkefontene her fra 1375. To ganger ble fontenen erstattet før den som står her i dag kom i 1858. Denne ble restaurert i 2003. Midt i fontenen er en syv meter høy steinsøyle med en okse på toppen. Den er liten, bare 35 cm høy og 45 cm lang, veier ca. 84 kg og ble plassert her i 1865. Oksen er også symbolet for byen. 

Rundt fontenen er det fire oksehoder som spruter vann. 

I Teruel hadde vi ingen lokal guide, men reisefølget hadde en felles vandring rundt i gatene. 

Vi tar selvfølgelig en stopp ved statuen som skal minne om en av de tingene Teruel er kjent for, den tragiske historien fra middelalderen om Diego og Isabel. Altså enda en kjærlighetshistorie. Diego var sønn av en rik manns smed og Isabel var rikmannens datter. De hadde lekt sammen som barn, og med årene ble de forelsket. Selvfølgelig var dette umulig kjærlighet på den tiden. Diego dro derfor ut i verden på korstog og på femårsdagen for deres avskjed kom Diego hjem som en rik mann i håp om å bli akseptert av Isabels far. Men da hadde faren funnet en ektemann for henne. Dagen etter at Diego kom hjem så han sin elskede på vei oppover kirkegulvet med denne mannen. Diego døde av sorg. Isabel kysset liket og forlot denne verden for å følge Diego. I Spania overgår denne historien Romeo og Julie. På 1500-tallet ble det funnet to mumier under gulvet i Iglesia de San Pedro. Kanskje er det disse to som er gravlagt der, men det skal ikke være bekreftet. I 1955 ble det uansett laget to sarkofager i marmor der levningene nå hviler ved siden av hverandre i et kapell i kirken. Dette kapellet er nå omdøpt til Capilla de los Amantes, "De elskedes kapell". Denne historien har vi delvis fra reiseprogrammet til reiseselskapet. 

Catedral de Santa María de Mediavilla er et flott eksempel på mudéjar-arkitektur. Mudéjar var navnet man ga maurerne som ble igjen i Spania etter at de kristne gjenerobret landet. Katedralen er fra det 12. århundre, men er utvidet gjennom årene. Det vakre tårnet er dekorert med fliser og murstein. Mudéjar-stilen på katedralen ble, sammen med andre kirker i byen som har Mudéjar-arkitektur, satt på UNESCOs verdensarvliste i 1986.

Inngangen til Catedral de Santa María de Mediavilla.

Den eldste kirken i Teruel, Iglesia de San Pedro, ble bygget gjennom det 14. århundre, med et tårn fra 13. århundre som har mudéjar-arkitektur. Derfor er også denne kirken på UNESCOs verdensarvliste. Det er i denne kirken det står to sarkofager med det som antas å være levningene til de to elskede, Diego og Isabel, som jeg skriver om lengre oppe her. 

Rett fram i denne gaten sees tårnet på Iglesia de San Salvador. Det antas at tårnet er bygget i løpet av første del av det 1400. århundre. På grunn av sin mudéjar-stil er tårnet på UNESCOs verdensarveliste.  

Etter lunch, som på forhånd var bestilt av reiseselskapet, hadde vi noe tid for oss selv. 

Under den to og en halv times bussturen tilbake til Cuenca var det nok mange som benyttet sjansen til å ta en blund. Det var mange inntrykk å fordøye etter en dag som var full av opplevelser. På kvelden ventet felles middag på hotellet. 

Ruta tilbake til Cuenca, fra Teruel. 

Vi var kommet til vår siste dag under oppholdet i Cuenca. Også denne dagen var vi invitert på tur. Frokosten ble servert tidlig, og allerede klokka åtte var vi i bussen igjen. 

Vi kjørte på den stort sett flate mesetaen, med noen unntak av kupert terreng. Omtrent halve Spania består av denne høysletten. Vi kjenner mesetaen ganske godt fra våre vandringer på pilegrimsturer i Spania. Nå krysser vi rett over høysletta omtrent 140 km sør for Madrid. Her var det før mye skog, faktisk så tett at et ekorn kunne hoppe fra tre til tre helt fra Gibraltar til Pyreneene. Dette i følge Angel, den utmerkede reiselederen vår. Så ble skogen felt. På 1200- og 1300- tallet var det mye sau og ullproduksjon her. Ulla ble brukt til klær, men også til tepper. Disse ble også brukt til å bekle vegger for at hus skulle bli varmere. I dag dyrkes det bl.a. mye solsikker her, og vi kunne se rester av den høstede planten. Vi kjører også gjennom områder med oliventrær og vinranker. 

Dagens første stopp var i Campo de Criptana. Resten av turen skal vi gå i fotsporene til Don Quijote. 

Ruta fra Cuenca til Campo de Criptana.

Den verdensberømte forfatteren Miguel de Cervantes (1547-1616) var Spanias svar på William Shakespeare, og levde på samme tid som han. Cervantes var født i en fattig lavadelfamilie. Han jobbet for rikfolk, prester, kardinaler før han meldte seg som soldat. Han levde et dramatisk liv og deltok bl.a. i slaget ved Lepanto. Her ble den venstre hånden hans truffet av et skudd og ødelagt, og han ble deretter kjent som "Den enhåndede fra Lepanto". Han prøvde seg som forfatter og begynte på sitt hovedverk, Don Quijote. Dette skulle vise seg å bli en knallsuksess for den fattige Cervantes. Dette var verdens første roman, og er den boka som skal være mest solgt etter Bibelen. Cervantes tapte snart alle pengene han hadde tjent, og han døde fattig i Madrid. Disse opplysningene har vi fra reiseprogrammet vårt. 

Campo de Criptana, ble et verdenskjent område etter at Miguel de Cervantes la handlingene i boka om Don Quijote hit. Området har vært bebodd siden forhistorisk tid. Her har de funnet bevis på at det hadde vært drevet jakt, sanking og jordbruk. Bosetningen av det nåværende sentrum stammer fra det 13. århundre. 

Det som møter oss i Campo de Criptana er 17 godt bevarte vindmøller, de som i dag står igjen av de opprinnelige 34 som sto her på Miguel de Cervantes tid. For de som ikke kjenner historien så godt kan det opplyses at Don Quijotes forvekslet vindmøllene med kjemper. 

Av de 17 vindmøllene som står her i dag er tre originale fra 1500-tallet. På disse er taket dekt av sort poppeltre, så de er lett å se på bildene mine. De runde vindmøllene er bygget i mur og er hvitkalket. Taket, hvor vingebladene er festet, kan rotere. Den lange stanga fra taket og ned er til å flytte det bevegelige taket rundt sånn at vingebladene er rettet mot vinden. For å lette arbeidet, som er veldig tungt, brukes svinefett som smurning for å få taket til å gli lettere. I 1978 ble vindmøllene erklært som et kulturminne. 

En guide på stedet tok oss med opp til øverste etasje i en av vindmøllene. Det er her kvernsteinen står. 

I etasjen under kvernsteinen er rom for lager. Det malte kornet kommer ned i røret av tre langs veggen, og blir fylt opp i sekker. 

Fra platået der vindmøllene står er det flott utsikt over mesetaen.

Etter at vi forlot vindmøllene kjørte vi gjennom et område med mye oliventrær og vinranker. Den i underkant av 20 km lange turen til El Toboso er så godt som rett fram, uten en sving. 

Den korte veien fra vindmøllene til El Toboso. 

I El Toboso lever mange av landbruk, vin- og osteproduksjon. Vi stoppet ved en vingård der vi skulle være med på vinsmaking. Det er en hyggelig vinprodusent på Bodegas Campos De Dulcinea som møter oss og som informerer om arbeidet deres. Her drives det økologisk, det vannes kun med vannet som kommer ovenfra og som er i jorda. Vinrankene er ikke bundet opp, men holder seg naturlig oppe, og druene blir høstet for hånd. På den måten får de maks 2 kg pr plante, men allikevel velger de å gjøre det slik. Før var de 22 produsenter i et kooperativ, nå er de de eneste igjen i området som driver på denne måten. 80 prosent av drueproduksjonen går til rødvin og 20 prosent til hvitvin og rosevin. 90 prosent av deres produksjon går til eksport, men vinene selges ikke til Norge. 

Det er noen enorme tanker de bruker til produksjonen. 

Etter en visning rundt i produksjonen var det tid for vinsmaking. Vi fikk både rødt og hvitt. Mange benyttet sjansen til å kjøpe med seg vin hjem, i tillegg til olivenolje, ost og andre ting fra området som også var til salgs. 

Etter besøket på vingården møtte en guide oss. Han skulle ta oss med på en liten byvandring rundt i den lille landsbyen El Toboso. Vi forsto fort at dette var en annerledes guiding enn vi vanligvis er med på.  Her fikk vi gå i gater med navn kjent fra romanen til Cervantes, mens guiden fortalte fra boka. Det var nemlig her, i følge boka, Don Quijotes elskede Dulcinea bodde. 

Før vi gikk til lunch besøkte vi Museo Cervantino, grunnlagt på 1920-tallet. Her finner vi utgaver av Don Quijote på mer enn 80 forskjellige språk. 

Etter en bedre lunch tok vi fatt på den samme ruta tilbake til Cuenca. På kvelden skulle det være  en avskjedsmiddag like ved hotellet vi bodde. På vei dit hadde alle sluser åpnet seg og det fosset vann nedover gata vi bodde. Det kom vann til og med opp fra kumlokk. Men når det gjelder været har vi ingenting å klage på. Vi hadde vært velsignet med et mye bedre vær enn vi hadde fryktet ifølge meldingene før vi reiste. Temperaturen hadde vært høyere enn gjennomsnittet, og ikke en regndråpe, altså før nå. 

Tidlig neste morgen var det tid for hjemreise. Frokost ble servert klokka 05.15 og reisefølget hadde fått beskjed om at bussen ville kjøre en times tid senere. Veien fra Cuenca til flyplassen i Madrid var 14 km. 

Vi forlater hotellet vårt tidlig på morgenen. 

På veien til flyplassen kunne vi tenke over den fantastiske reisen vi hadde vært med på. Som jeg skrev i turens første innlegg, fra Madrid, dette var første gangen vi reiste på en organisert tur som dette. Vi kjøpte reisen omtrent fire måneder før avreise. Da betalte vi alt, overnatting, alle måltider, frokost, lunch og tre-retters middag inkl. drikke, utfluktene og guiding. Dermed trengte vi bare lommepenger utenom.  Fem uker etter hjemkomst var allerede neste tur allerede bestilt. Det sier vel sitt. 

Kjørerute fra Cuenca til flyplassen i Madrid.