Emanuel Vigeland Museum i Oslo.

Helt tilfeldig kom jeg over en notis om et museum i Oslo vi aldri hadde hørt om før. Emanuel Vigeland Museum er åpent alle søndager året rundt. På nettsiden til museet, som all informasjon jeg tar med her er hentet fra, står det at for å sikre seg entré anbefales det å kjøpe billett på forhånd. Det er begrenset hvor mange som kan besøke stedet på samme tid, så dersom du kjøper billett på nettet er det for et bestemt tidspunkt, og vi valgte å være der ved åpningen. Ettersom vi ikke er kjent utenfor sentrum av hovedstaden visste vi ikke hvor lang tid vi ville bruke til museet, så vi var ute i god tid. Vi tok trikk til Majorstua, deretter buss 46 til Grimelundsveien. Derfra var det fire minutter å gå. Da vi kom fram sto det på skiltet utenfor museet at de åpnet kl 12, ikke halvtimen før som det sto på nettsiden. Det var ingen andre enn oss der da vi kom, så vi benyttet anledningen til å ta en titt på nærområdet, bl.a. Slemdal skole. Der fant vi flere små statuer rundt om på skolegården, av kjente personer som har gått der, noe som var fint å ta med seg. Johannes Høie (1981) og Gisle Harr (1966) står for kunsten på skolen. 

Tilbake på museet hadde de to som jobbet der kommet, og da de hadde ordnet seg opp fikk vi komme inn. Museet, som ligger midt mellom bolighus, stenger kl. 16. 

Inngangsdøra til mottaksrommet til Emanuel Vigeland Museum. 

I følge nettsiden så er dette et av Oslos best bevarte hemmeligheter. Museet er et dunkelt, tønnehvelvet rom fullstendig dekket av fresker. Tenk det, et helt rom med fresker! 800 kvadratmeter med dramatiske og sterkt erotiske scener i menneskets liv, fra unnfangelse til død. 

Vaktene sier at det er helt mørkt når vi kommer inn og at vi må sette oss på stoler midt i rommet, til øynene har vennet seg til mørket. Vi går døra inn til det tønnehvelvede hovedrommet. 

Emanuel Vigeland, hvem var han? Han var født i 1875 og var en norsk maler og dekorativ kunstner. Han var bror til mer kjente Gustav Vigeland (1869-1943). Emanuel Vigeland oppførte selv museumsbygningen i 1926, med tanke på et fremtidig museum for sine skulpturer og malerier. 

Senere bestemte Emanuel Vigeland seg for at bygget også skulle tjene som gravkammer. Alle vinduene ble murt igjen og hans aske skulle hvile i en urne over døren inn til rommet. Så dette er dermed også et mausoleum. I tråd med italienske forbilder kalte Vigeland sitt bygg for Tomba Emmanuelle. 

Emanuel Vigeland Museum ble åpnet i 1959. Da hadde han vært død siden desember 1948. 

Emanuel Vigelands urne over inngangsdøra til hvelvet. Fresken over taler for seg selv. 

Vel inne i rommet føler vi oss fram til stolene som vi nesten ikke ser. Sakte, men sikkert, sanser vi litt mer rundt oss, og freskene trer fram i den svake lyskilden mot dem. Men ellers så er det fortsatt mørkt i rommet. 

Som nevnt over her er 800 kvadratmeter, vegger og tak, dekket med flere hundre fresker av nakne skikkelser. For oss som er ganske så opptatt av fresker, etter å ha sett mye av det fra våre mange vandringer langs pilegrimsveier rundt om i Europa, er dette ganske så overveldende. Hele det store freskomaleriet, som rommet består av, har navnet Vita, som betyr "Livet". Det kan ta pusten av noen og en hver. 

Mausoleet har en unik akustikk med ca 20 sekunders etterklang og leies jevnlig ut til konserter. Det kunne vi virkelig ønsket å oppleve. 

Nå vil jeg ta deg med på en runde rundt i Emanuel Vigelands Museum.  

Store statuer i bronse rundt om på gulvet gjentar veggenes hyllest til forplantningens mysterium. Det var vanskelig for meg å se disse tydelig i mørket.