Gatelangs i Oslo, 2024.

 Jeg har tidligere laget ett innlegg som handler om gatelangs i Oslo. I dag tok vi først en tur langs Akersneset og ser et minnesmerke vi ikke hadde lagt merke til da vi gikk her i fjor. Det er til minne om de 150 som omkom i brannen på M/S Scandinavian Star natt til 7. april 1990. 136 av disse var nordmenn. Minnesmerket har vært her siden 2006 og er laget av Jon Torgersen. Dette har et veldig sterkt utrykk, mor med en baby på arma og den lille gutten som må ha med seg bamsen sin. I bergveggen er det festet en plate hvor navnene på de omkomne står. 

Vi fortsatte langs havnepromenaden og stoppet opp ved det nye bygget ved Nasjonalmuseet. Dette sto ferdig i juni 2022. Denne gangen tok vi oss tid til å besøke dette flotte museet. 

Vi går om Youngstorget og ser enda et minnesmerke der vi kan lese: 

Fred

Solidaritet

Rettferdighet

Aldri mer Hiroshima

Aldri mer Nagasaki

Vi går opp til Grünerløkka og krysser Ankerbrua som går over Akerselva. Ankerbrua, som ble oppført i 1926, er også kjent som Eventyrbrua, noe vi forstår når vi ser de fire bronseskulpturene her. Disse er fra 1937 og er laget av Dyre Vaa (1903-1980). De forestiller skikkelser fra norske eventyr. 

Veslefrikk. 

Per Gynt.

Kvitebjørn Kong Valemon.

Kari Trestakk.



Vi går ned fra brua og går en tur langs Akerselva. 

På Helga Helgesens plass på Grønland ligger denne steinen med arabiske ornamenter på oversiden. På den ende siden står det to strofer av Halfdan Sivertsens "Sommerfuggel i vinterland", både på norsk og arabisk. 

I gata Smalgangen, ved Grønlands Torg, finner vi disse klovnene. Statuen fra 1992 er uten tittel, og er laget av Tone Thiis Schjetne (1928-2015). 

Enda en skulptur av Tone Thiis Schjetne her ved Grønland Torg. 

Bilde under taler vel for seg selv. Det står rett foran klovnen med ballen. 

Vi nærmer oss Jernbanetorget. 

På Europarådets plass, rett overfor Jernbanetorget, henger Fru Fortuna som et ledd i feiringen av Europarådets 50-årsjubileum i 2005. Fru Fortuna, lykkens og håpets gudinne, dateres tilbake til Romerriket. Hun var en kvinne man ikke kunne stole helt på. Hun står på en kule, noe som symboliserer det ustabile. Seilet hun holder over hodet symboliserer at hun seiler for alle vinder, og at en ikke kan forutse hva hun vil gjøre, men man håper og tror hun vil bringe lykke på veien. 

Dette kan vi lese på nettsiden til Eiendomsspar. Det er Per Ung (1933-2013) som har laget Fru Fortuna. Det var også Per Ung som laget Fiskarkona som står ved innseilinga til Svolvær.

Vi må også innom Operahuset, eller Den Norsk Opera & Ballett som den egentlig heter. En tur opp på Operataket er nesten også et must. 

Nå beveger vi oss ut av sentrum for å besøke Roseslottet. Dette er et sted vi har hatt lyst til å besøke lenge. Dit tok vi T-bane, linje 1 til endestasjonen på Frognerseteren. Stedet ligger bare noen få minutter gange fra stasjonen. 

Det er brødrene Vebjørn og Eimund Sand som har skapt dette fantastiske kunstsstedet. Det ble åpnet i 2020 da det var 80 år siden Norge ble okkupert av tyskerne, og handler om krigsårene fram til frigjøringa. Nærmere 300 kunstverk, monumentale malerier, installasjoner og skulpturer i parken viser en sterk historie. Roseslottet setter søkelyset på grunnpilarene i vårt frie samfunn, rettsstaten, demokratiet og menneskerettighetene. I tillegg til at du selv kan gå rundt her så arrangeres det omvisninger, foredrag, konserter, familiearrangementer og kulturelle begivenheter. Parken er åpen hele året. Dette kan vi lese på Roseslottet sin egen hjemmside. 

Det er synd Roseslottet står her oppe i høyden over Oslo på ubestemt tid. Med den uroligheten det er ute i verden nå er det budskapet parken viser viktigere enn noen gang før. Nå har de tillatelse til å stå ut 2025. Det handler om kommuneplana for Oslo og markaloven. Kan Roseslottet absolutt ikke stå her lengre, må det finnes en annen plass hvor det kan være, etter min mening. 

En fottur er alltid fint å få med seg, også når en er i hovedstaden. Ettersom vi denne gangen har byttet ut det meste av sentrumsgater med natur bestemte vi oss for å gå turstien som går langs Akerselva. Dermed tok vi trikk opp til Kjelsås og gikk opp til Maridalsvannet, som er et av to drikkevannskilder i Oslo. Det er der Akerselva starter. 

På en plakat der Akerselva starter kan vi lese at elva er Oslos hovedpulsåre. I all tid har den vært hovedåre ned til Oslofjorden, og i gamle dager ble det mer og mer kloakk og industriavfall jo lenger ned i elva du kom. Rundt elva vokste det fram industri som trengte kraft fra elva til produksjon, og et sted å kvitte seg med avfallet. Det har vært industri rundt Akerselva i 1000 år, helt fram til 1980-tallet. Nå er det annen type virksomhet som har overtatt.  

Akerselva er fortsatt en hovedåre, men nå handler det om natur, rekreasjon og opplevelser. 

Vi finner straks stien nedover til sentrum.

I det vi kommer til Frysja Kunstsenter ser vi de første badende, ved badeplassen Brekkedammen på andre siden av elva. 

På bilde under har vi tatt oss over brua ved Brekkefossen. Det gamle murhuset ved fossen er i dag selskapslokale. Opprinnelig var huset kraftstasjon fra 1850 til 1962, og produserte strøm til Brekkefossen Sagbruk og arbeiderboligene rundt. 

Videre nedover renner elva rolig gjennom Stilla før vi kommer ned til Nydalen. 

Vi tok nok feil da vi trodde stien gikk videre på denne siden av elva. Derfor, etter bare noen få meter, tok vi oss igjen over på andre siden.  

Rett etter Nydalsdammen park og badekulp er det også en kraftig foss. 

Vi er kommet til Akerselva Miljøpark. I 1986 tok daværende miljøvernminister Sissel Rønbeck initiativ til å bevare områdets miljø- og kulturhistoriske verdier, med vekt på indrustri- og arbeiderhistorie. 

Det store bygget vi går langs har tidligere vært spinneri. På et skilt står det at dette er Øvre Spinderi, oppført i 1856. Tilbygg kom i 1913 og 1943. I første etasje var det karderi. Viderebehandling av garnet i spinnerisaler som lå i annen og tredje etasje. Nydalen og Ellendalen Brugsskole holdt også til her i 1857-1868. Bygget ble gjort om til blant annet kontorer i 1986-88. 

Her står de store røde mursteinbygningene tett i tett. I et annet bygg, ved enden av det tidligere spinneriet, lå Væveri A som ble oppført i 1864. Fra 1925 var det veveri for cellull (et eldre navn på viskose i stapelform) og kunstfibertøyer, i automatiserte vevstoler. Ombygd til bl.a. kontoer i 1986-88.

Spinneriet og veveriet var rundt 1900 Norges største bedrift med tusen ansatte. De fleste var kvinner. 

Til venstre på bilde under ses langveggen på det som tidligere var veveri. Heisekranene du ser benyttes til å bygge den nye Nydalen Studentby, hvor 450 studenter i 2026 kan flytte inn. Tre høyhus på 11-13 etasjer skal opp. 

Rett før brua, der Rolf Wickstrøms veg på Ring 3, går over Gjerdrums vei ligger det gamle Værkstedet, i det mørkeste huset, forrest på bilde under. Det er oppført før 1887 som snekker- og rulleverksted, med bolig i andre etasje. Det kan vi lese på ett av de mange informative skiltene underveis. 

Nå kommer et større skilt som forteller oss om industrihistoriske Nydalen. Vi leser vi at her i Nydalen var det er to gigantiske industrieventyr, hvor det ble produsert tekstiler og jern. Hver av fabrikkene hadde over tusen arbeidere, og at det rundt her vokste fram samfunn med boliger, skole, forsamlingslokaler, dampkjøkken og foreningsliv. 

Vi har nå vandret 3,5 km nedover denne flotte elva, og vi har 6,5 km igjen ned til Vika og Oslofjorden. Det er en tur gjennom Oslos industrihistorie, men også et spennende innblikk i naturmangfold og forvaltning. 

Nå forlater vi Nydalen og går inn i bydelen Sagene. Ved Vøyenbrua står en bronseskulptur av en elefant. Snabelen går ned i et hull i plata elefanten sitter på. Det er Petter Alexander Hepsø (1973-) som har laget den, og tittelen er "Memini Aqua, som betyr Husk vannet. 

I det vi kommer til Beierbrua ligger Hønse-Lovisas Hus på nedsiden av brua. Huset er oppført tidlig på 1800-tallet for byskriver Mogens Lauritzsøn og var opprinnelig sagmesterbolig og bestyrerbolig for Tukthusets stampemølle i 1846. Arbeidere fra Foss spinneri bodde her i 1870-årene, og 100 år senere, i de radikale 70-åra, ble huset okkupert av kunststudenter. Det var forfatteren Sigbjørn Hølmebakk som overtok huset på 1980-tallet, og satte det i stand. 

Hønse-Lovisas Hus fikk navnet sitt i 1970-årene etter at det ble brukt som "Hønsereiret" i filmen "Ungen" av Oskar Braaten, hvor Hønse-Lovisa er en figur. Hun er en dame som bor ved Akerselva på 1800-tallet. Huset fikk navnet ettersom Hønse-Lovisa tok seg av enslige mødre. Hun gav fabrikkjentene som hadde "kommet i ulykka" tak over hodet og omsorg, slik at de kunne beholde ungene sine selv om de var utenomekteskapelige barn. På den måten kunne de være i arbeid slik at de slapp å gi fra seg ungene til oppfostring eller adoptert bort. Dette kan vi lese på et skilt på stedet og nettsiden til Oslo kommune. 

Siden 1995 har Hønse-Lovisas hus vært kulturhus for Bydel Sagene. Fra 2018 er det drevet av Oslo Museum/Arbeidermuseum, og kafédrifta står Anne på landet for. Huset eies nå av Oslo kommune og er registrert av Byantikvaren som et verdifullt kulturminne. 

Kaféen var i ferd med å stenge da vi kom dit, men vi rakk å sette oss ned en stund. Her var det trivelig å sitte ute i det fine været. Vi følte overhode ikke at betjeningen stresset med å få verken oss eller de andre som var her av gårde. 

Før vi går videre tar jeg turen over Beierbrua og tar bilde av Hønse-Lovisas Hus og et av de tre Vøyenfallene, fra andre siden av Akerselva. Fossene ga kraft til papir- og kornmøllene, vannhjul og sager, før tekstilindustrien i 1846 gjorde sitt inntog. Her ble det, på Vøiens Bomuldsspinderi, spunnet tråd, som de første i Norge. På det meste arbeidet 400 ansatte her, de fleste var kvinner. Fabrikkjenter ble de kalt, gifte, ugifte eller enker. Mor til Oskar Braaten inspirerte ham som forfatter. Hun var alenemor til to og jobbet i spinneriet til hun var 70 år. 

Tilbake, like ved Hønse-Lovisas Hus, står Fabrikkjentene, utført av Ellen Jacobsen (1945-) i 1986. 

Det er også en byste av Hønse-Lovisas "far" like ved huset. Den ble avduket i 1961 og er laget av Arne Durban (1912-1993). 

Vi har enda en gang beveget oss inn i en ny bydel av Oslo, nemlig Grünerløkka. Der kommer vi snart til Aamodt bru, fra 1852. På den ene siden av brua står det:

100 mand kan jeg bære, men svigter under taktfast marsch. 

Åmot bru er en kjedehengebru av jern, 54 meter lang og 3 meter bred. Den ble opprinnelig bygd over Drammenselva ved Åmot i Modum. Brua var en av de første i Europa av sitt slag, og ble i sin tid sett på som et mesterverk og en ingeniørkunst i ypperste klasse. Brua ble imidlertid mye dyrere enn forutsatt, og resulterte i lokale rettsaker og skandaler. Aamot bru ble demontert i dårlig forfatning i 1952 og ble gitt til Oslo kommune/Teknisk museum. Brua ble restaurert og satt opp her i 1962. 

Jeg synes jeg må fortelle hvorfor innskriften om 100 mand står på brua: 

I 1850, like før brua ble bygd, hadde det skjedd en ulykke i Frankrike, der en bru av samme type hadde rast sammen idet en avdeling soldater marsjerte over den og satte den i svingninger, slik at den brøt sammen. 

Både skiltet og brua er kjent fra Lillebjørn Nilsens sang "Far har fortalt.

Vi har nå beveget oss over til andre siden av Akerselva, går gjennom Kubaparken og tilbake på den siden av elva vi stort sett har gått. Der ligger Grünerløkka studenthus, som opprinnelig var ""siloen på Nedre Foss", og derfor populært kalt Studentsiloen. Her går en smal gangvei mellom studenthuset og elva. 

I enden av Grünerløkka studenthus ligger Nedre foss. Vi leser, på enda en informativ plakat, at her lå Kongens mølle og Vulkan støperi. 

Kornsiloen her, altså det som nå er studentbolig, rager som et monument over tusen års maling av korn til mel. Helt hit kunne man seile inn Akerselva fra fjorden. Korn fra middelalderens klosterenger ble malt mellom kvernsteinene ved Nedre Foss. Ved reformasjonen overtok kongemakta, og den ble Kongens mølle. Slekten Grüner kjøpte mølleområdet av Kongen i 1672.

På den andre siden Akerselva lå Bagaas Brug, som brukte elvas kraft til sagbruk og høvleri, sement- og mursteinproduksjon. I 1840-årene var også byens første spa her, et badeanlegg med både badekar og dusj. Vulkan Jernstøperi tok etter hvert over plassen, med produksjon av jerndeler for bruer og  bygninger. 

Nå nærmer vi oss et område vi syntes så spennende ut. 

Over Akerselva her vi nå gikk var det liv og røre. Det er lørdagskveld og folk har begynt helga på utestedet BLÅ hvor det er livemusikk. BLÅ ligger i et nedlagt spinneri.

BLÅ ligger i Brenneriveien og for å komme dit går vi Ingens gate, på en gangbro, over Akerselva. Her er det gatekunst, ting og tang som kan få enhver til å like seg. Det var faktisk noen som feiret bryllup også her inne i Ingens gate. 

Tilbake langs stien på andre siden av Akerselva er det bare å fortsette ned mot sentrum.

Vi er kommet til Grünerløkka og Ankerbrua, eller Eventyrbrua, som jeg har skrevet om lengre oppe her. 

Vi går inn i området Vaterland, og også her kan vi lese om dette stedet på en plakat. 

Her hvor elva flater ut og flyter ut i fjorden samlet byens og industriens spor seg. Sagflis hopet seg opp til banker av nytt og vått land. Navnet de nederlandske seilerne ga disse områdene ble fornorsket til Vaterland. Nederst i elva, utenfor bymurene, vokste den lumske forstaden opp. Her lå det stinkende dyretorg og slakteplasser, og garverier som bearbeidet sine skinn med bark, urin og kjemikalier. Elva var avløp til langt ut på 1900-tallet da hygiene (og stank) ble politikk. Fabrikkene fikk utslippsnekt og kloakkene pålagt renset. Slaktingen ble flyttet innendørs. Vaterland ble regulert og fikk hovedgater og skikkelige hus. I Akerselva kunne småbåtidyllen blomstre i noen år før elva ble lagt i tunnel under T-bane- og jernbanespor i 1964.

Før vi går videre rundt i Oslo vil jeg vise deg gåruta vi gikk fra Maridalsvatnet og ned hit til Vaterland. Den lette turen var på omtrent 10 km.

Denne gangen hadde vi lyst til å være med å en omvisning i slottet, i tillegg til å besøke Dronning Sonjas KunstStall igjen. Kunststallen hadde vi besøkt året før også, men nå var det en annen utstilling her. 

Vi får tid til å ta Dronning Sonjas KunstStall først og dit går vi gjennom Dronningparken.

Da vi var her sist var det en utstilling som het Slottets Håndverk skapt gjennom 200 år. Det jeg hadde gledet meg mest til denne gangen var Kongelige fotografer - øyeblikksbilder fra 1890 til 1990. Utstillingen viser kongefamiliens egne bilder fra Dronning Maud og Kong Haakon og opp til dagens kongepar. Vi fikk se unike og personlige bilder, og jeg ble veldig berørt av to bilder. De viser, den gang, Kronprinsesse Sonja og Prinsesse Märtha Louise i Lærdal i 1975. I tillegg til Kronprins Harald og Prins Haakon i Jeppedalen 1977. Det er kronprinsparet som har tatt bildene av hverandre. Et øyeblikk som viser at også disse er private personer, akkurat som oss andre. 

I Ridehuset i kunsthallen var utstillingen Fantastiske faner, skolefaner fra 1886 til 2016. 43 faner faner fra Oslo-skolene er utstilt. 

Mens vi ventet på at omvisningen inne i slottet skulle starte tok vi en pause i den splitter nye kafeen i gårdsrommet ved Stallgården. Bare en måneds tid før vi var der åpnet Dronnings Sonja kaféen i området som tidligere kun har vært tilgjengelig for de kongelige, samt ansatte ved Hoffet. Dette er en del av Dronning Sonja KunstStall. Det er dronningen selv som sto for utformingen. 

Nå var det tid for omvisning på selveste slottet. Der er det ikke lov å ta bilder inne i slottet, så det får bli med dette som er tatt utenfor. Jeg kan virkelig anbefale en omvisning her. 

I Studenterlunden ved Nationaltheatret står en statue av skuespiller Wenche Foss (1917-2011). Det er Per Ung (1933-2013) som har laget bronsestatuen som hedrer hennes 76 år lange karriere. 

Et steinkast unna Wenche Foss, også ved  Nationaltheatret, står enda et monument, av dikteren Ludvig Holberg. På sokkelen står det at han var født i Bergen 2-12-1684 og døde i København 28-1-1754.

På hver side står "Pernille og Henrik", fra en av Holbergs komedier. Holbergmonumentet er laget av samme mann som laget eventyrfigurene på Ankerbrua, som jeg har skrevet om over her, nemlig Dyre Vaa (1903-1980). 

I neste innlegg vil jeg ta dere med til Ekebergparken.