Dag 5: Båttur på Ohridsjøen i Nord-Makedonia.

Med i reiseprogrammet til Nord-Makedonia var også en båttur på Ohridsjøen. Ohridsjøen er en av Europas eldste innsjøer. Den ble til for mellom fire og ti millioner år siden. Grensa mellom Nord-Makedonia og Albania går gjennom innsjøen, hvorav to tredeler av sjøen ligger i Nord-Makedonia, resten i Albania. Innsjøen, som ligger på 695 moh, har et flateinnhold på 367 km2, og er dermed nesten like stor som Mjøsa. Ohridsjøen er 289 meter på det dypeste, og bare seks andre innsjøer i Europa er dypere. Innsjøen er omgitt av fjellkjedene Mokra, Jablanica og Galicica. I 1979 ble Ohridsjøen, og områdene på makedonsk side, satt på UNESCOs verdensarvliste. Førti år senere ble verdensarvområdet utvidet til også å omfatte området på albansk side. I følge UNESCOs nettside har sjøen over 200 arter av planter og dyr som er unike for innsjøen, inkludert alger, flatormer, snegler, krepsdyr og 17 endemiske fiskearter, herav to arter ørret. I tillegg er det et rikt fugleliv her. 

Reisefølget samles i sentrum av Ohrid hvor båten går fra. Det er flott å se den fine byen Ohrid fra sjøsiden også. På bildet under ser vi, helt til venstre, klippen der kirken St. John av Kaneo ligger. Den besøkte vi på vår byvandring i Ohrid med den lokale guiden. Likeså ser vi Kong Samuels festning oppe på høyden, og helt nede ved sjøen ligger Ønskebroen, trestien hvor du kan gå inn til sentrum. 

Vi har seilt forbi sentrum av Ohrid og følger østsiden av Ohridsjøen sørover. Vi får også øye på Titos gamle feriested, der pampene koste seg, ifølge vår lokale guide som følger oss under hele oppholdet i Nord-Makedonia.

Vi ser også flere fine badestrender, og som ellers i Nord-Makedonia er hele fjellsidene kledd med skog. Det er bare en ting å si, det er vakkert her. 

Vi passerer landsbyen Peshtani og er kommet til det som på norsk heter Beinbukta. Her ligger et museum, en bronselandsby som ble rekonstruert etter undervannsarkeologisk forskning i 1997. Vi så denne byen fra veien to dager tidligere, da vi var på busstur rundt Ohridsjøen. Da tok bussen en kort stopp på parkeringa som vi ser ligger midt på bildet under. 

På en dybde fra tre til fem meter fant arkeologene en mengde trepæler festet til bunnen, i tillegg til en rekke materialer datert til slutten av bronsealderen og begynnelsen av jernalderen, dvs mellom 1200 f.Kr og 700 f.Kr. Undersøkelser viste at den dekket et område på omtrent 8500 m2. Bosetningen ble bygget på en plattform plassert på trepæler og en trebro forbandt bosetningen med strandlinjen, slik vi ser i dag. Det skulle beskytte de som bodde her for fiender og ville dyr. Dette kan vi lese på en plakat på stedet. 

På en annen plakat kan vi lese at hver mann skaffet materialer for å bygge hytte før de giftet seg. Hver hadde sin egen hytte, hvor de bodde, og det var en luke som ga tilgang til innsjøen nedenfor. De pleide å holde småbarna sine tett ved føttene i en snor slik at de ikke falt ut i sjøen. De foret hestene og andre dyr med fisk, som de fanget ved å åpne luka i gulvet og senke en kurv (hov) ned i vannet. Etter en stund kunne de dra opp kurven som var full av fisk. Slik står det iallefall å lese. 

Vi har fulgt kysten på østsiden av Ohridsjøen hele veien. Nå er vi kommet til Trpejca som tradisjonelt er en fiskelandsby. Stedet har rundt 300 innbyggere en skole, to butikker og en kirke. Blant  lokalbefolkninga blir det nå kalt den makedonske Saint-Tropez på grunn av at det er blitt et eksklusivt feriested. Vi skal ikke dit, så vi seiler bare videre. 

Vi er helt sør i Ohridsjøen, og bare et steinkast fra grensa til Albania, når vi kommer til dagens mål, Naumklosteret. 

Den første som møter oss er St. Naum som var den som grunnla klosteret. En skulptur som er sagd ut med motorsag, av den tørre stammen av et valnøttre som sto her. Treet er fortsatt rotfestet til bakken. Kunstneren brukte 15 timer på arbeidet. Dette leser vi på en plakat ved siden av skulpturen.

Vi hadde møtt St. Naum før. En statue av ham står nemlig i sentrum av Ohrid, og jeg har skrevet litt om ham i innlegget derfra. St. Naum var en sentral skikkelse i spredningen av kristendom og leseferdighet i den slaviske verden på 800- og 900-tallet. Da St. Naums helse begynte å svikte ønsket han å tilbringe sine siste år i fred og ro, og han fikk dette klosteret etablert i 905. Klosteret ble viet til de hellige erkeenglene Mikael og Gabriel, men fikk senere navnet St. Naum-klosteret. St. Naum døde her i 910, rundt 80 år gammel. Dette kan vi lese på nettsiden til Den katolske kirken. 

Naumklosteret ble altså grunnlagt først på 900-tallet, og er et av de helligste stedene i Nord-Makedonia. Det betegnes som et av de vakreste klostrene i landet.  Hit kommer det mange pilegrimer hvert år, både muslimer og kristne, særlig fordi St. Naum var kjent for sine helbredende mirakler. Helt til denne dag er det de som tror at Naum i sitt kloster helbreder mentalt syke og demonbesatte. St. Naum er begravet i klosterkirken. Dette kan reiseselskapet fortelle oss. I dag bor det bare en munk her. Men helt alene er han ikke, det er, som sagt, mange turister her, og det er også mulighet til å overnatte. 

St. Naum ble begravet i et kapell i klosterkirken, og hans relikvier er fortsatt der. Det heter seg at dersom en legger øret til kisten kan en høre hjertet til helgenen fortsatt slå. Det måtte selvfølgelig prøves, men noen hjerteslag hørte ingen av oss. Det er ikke lov å ta bilder inne i klosterkirken, så vi kan ikke vise deg de fantastiske freskene som er inne i kirken. De eldste av dem er datert tilbake til 16-tallet. 

Flere påfugler går fritt rundt i klosteret. De er et kristent symbol på oppstandelse og evig liv. 

Dette er et veldig vakkert område og det er mange stier vi kan ta fatt på. Vi går til Saint Petka-kirken som ligger like ved klosteret. Den lille kirken ble bygget i 2010 på stedet der det antas at helbredende vann har sitt utspring. Dette vannet måtte selvfølgelig prøves for å forbedre synet. 

Vi rusler rundt i det nydelige området. Her kan du også få deg en båttur. Klosteret ligger ved Svarte Drim, samme elv som vi kjørte langs fra Debarsjøen på vei til Ohrid den dagen vi kom til Nord-Makedonia. Elva har sitt utløp fra Ohridsjøen i Struga. Nå, som vi er på sørsiden av Ohridsjøen, renner Svarte Drim inn i Ohridsjøen. Utspringet til elva på denne siden av sjøen er i Prespasjøen, på andre siden av Galicica-fjellene. Dette er en underjordisk elv som kommer opp her ved klosteret. 

Det er tid for dagens lunch som inntas i nydelige omgivelser like ved Svarte Drim og Naumklosteret.   

Mens vi besøkte dette fantastiske stedet lå båten vi reiste med og ventet på oss. 

Dag 4: Landsbylunch i Vevcani, Nord-Makedonia.

Den fjerde dagen i Nord-Makedonia tok reiseselskapet oss med på busstur til landsbyen Vevcani. Avgang var kl. 10.45, så vi hadde tid til å gå en tur inn til sentrum av Ohrid. Vi bodde jo så sentralt. 

Vevcani ligger i underkant av 30 km nordvest for Ohrid, et steinkast fra grensa til Albania. I følge reiseselskapet vårt, Vitus Reiser, er landsbyen kjent for gode, gedigne gamle murerhåndverk, noe som kan sees på husene. Bekker, med veldig reint vann, renner ned fra fjellene gjør landsbyen idyllisk. 

Vevcani er en gammel landsby som har en rik historie. Den skal ha blitt grunnlagt omkring det syvende århundre. I januar hvert år er det et stort karneval her, og det kommer folk fra hele Balkan for å være med på festen. Dette er et av de eldste karnevalene i Europa. Vår lokale guide under hele oppholdet i Nord-Makedonia, fortalte at det er så kaldt her om vinteren at det MÅ drikkes. Sagt med et smil, selvfølgelig. Den tredje, og siste dagen med karneval brennes alle maskene. 

I september 1991, da Makedonia ble uavhengig fra Jugoslavia, prøvde Vevcani å bli en egen stat. Dette ble aldri godkjent, men myndighetene ga til slutt etter for krav om autonomi. Dermed ble Vevcani skilt fra den større Struga kommune, og de dannet sin egen autonome kommune. Det offisielle navnet ble Republikk Vevcani. Selv om den ble oppløst i 1994 så lever konseptet videre som en symbolsk mikronasjon. Fra begynnelsen av 2000-tallet har de eget flagg og pass. Dette passet må man ha ved festivaler osv. De selges også som suvenirer. De har også egne bilskilter pga av sitt forsøk på å bli uavhengig. Alt dette er mest for moro skyld, men det gjør det interessant for turister. De har også egne penger, men Makedonske denarer er den offisielle valutaen. 

Det første stedet vi tar en stopp i Vevcani er kirken St. Nicholas. Den ble bygget fra 1834 til 1864, og ble innviet i 1876. Her er håndmalte veggmalerier og fresker. 

Guiden tok oss med til det som er den viktigste delen av landsbyens kultur og historie, nemlig elven. Dvs. elven ser vi også gjennom bygatene, men nå skal vi inn i skogen. På vei dit ser vi at elvene også blir brukt som kjøleskap. 

Det er mange stier og broer inne i skogen på nordvestlige side av byen. Dette er i skråninga av Jablanica-fjellet, i en høyde av 950 meter. Vevcani-kildene er et beskyttet område, og det er mange som har ønsket vann herfra, særlig på 1980-tallet da den jugoslaviske regjeringen ønsket å lede kildevann til nye villaer som ble bygget av den kommunistiske eliten ved Ohridsjøen. Dette var også årsaken til at Vivcani ville løsrive seg og bli egen stat. I samsvar med naturvernloven vedtok myndighetene i Makedonia å gjøre Vevcani-kildene verneverdige i 2012. De regnes som en naturlig sjeldenhet i Makedonia. Hovedkilden, som ligger i en hule, tørker gjerne opp i løpet av sommerperioden, men tolv meter nedenfor dukker vannet opp i flere permanente kilder, som er bundet sammen under bakken. Dette kan vi lese på et skilt på stedet.

Underveis på vår vandring i skogen passerer vi også St. Kyriaki-kapellet. Dette er en makedonsk-ortodoks kirke som ble etablert på 1900-tallet, og som ble flyttet hit for å unngå osmanske myndigheter. 

Med sine mange fosser er det flere møller i Vevcani. I det vi er ferdig med stiene inne i skogen går vi forbi den eldste av møllene som er omtrent 300 år gammel. 

Det er mange små landsbyer rundt Vevcani, og herfra, i høyden, kan vi se flere av dem. Disse byene er muslimske, mens i Vevcani er de aller fleste kristne. 

Midt på bildet under sees kirken St. Nicholas som vi besøkte rett etter at vi kom til Vevcani.

Det er tid for lunch og vi vandrer ned gjennom landsbyen. Underveis får vi en skikkelig regnskur som heldigvis gir den seg fort. Underveis ser vi eksempler på det reiseselskapet fortalte, at Vevcani er kjent for sine gamle murerhåndverk.

Utflukten i dag het Landsbylunch i Vevcani, så besøket ble avsluttet med enda et godt måltid. Også her, som ved alle andre lunch og middager på denne turen, er også drikke inkludert. Iallefall dersom du greier deg med ett glass, med eller uten alkohol. 

Tilbake i Ohrid, hvor vi har base disse dagene, er det mye igjen av dagen. Det kan vi utnytte før hele reiseselskapet møtes for dagens felles middag på kvelden.