Det er tid for å ta farvel med Ohrid. Det har vært noen fantastiske dager her i den koselige byen. Under oppholdet har reiseselskapet tatt oss med på mange opplevelser. Vi har vært på busstur rundt Ohridsjøen som er på UNESCOs verdensarvliste, i tillegg til båttur på samme innsjø. Vi har besøkt landsbyen Vevcani som ønsker å leve sitt eget liv. Vi glemmer ikke den gode maten og drikken vi har blitt servert, og som er inkludert i det vi har betalt for reisen. Vi fem i vår familie er enige om at det er den beste maten vi har fått på våre fire reiser med dette reiseselskapet.
Målet for denne dagen er Skopje, hovedstaden i Nord-Makedonia. Underveis er det som det bruker å være, opplevelser. Vi forlater Ohrid og kjører sørøstover. Turen går over to fjellpass, det første på 1207 moh. Landskapet er frodig, slik vi har oppfattet hele Nord-Makedonia å være. Landet er iallefall dekket av skog, fra høyeste fjell til lavlandet.
Første stopp denne dagen er Bitola som ligger 615 moh. I 2021 hadde byen nesten 70 tusen innbyggere og var dermed den tredje største byen i Nord-Makedonia, etter Skopje og Kumanovo. I følge reiseselskapet har Mustafa Kemal Atatürk, grunnleggeren av det moderne Tyrkia gått på skole her. Byen ligger bare 15 km fra grensa til Hellas, og er en av de eldste byene i landet. Byen er også et viktig knutepunkt som forbinder det sørlige Adriaterhavet med Egeerhavet og Sentral-Europa. Det blir en liten byvandring med vår lokale guide under hele vårt opphold i Nord-Makedonia, mest i gågata i byen.
Etter at bussen satte oss av i Bitola gikk vi forbi Nasjonalinstituttet og Nasjonalmuseet.
En statue av Josip Broz, også kjent som Tito, står sentralt i Bitola.
Vi går hovedgata i Bitola, Shirok Sokak. Vi passerer kirken Sacred Heart of Jesus. Dette var en av de første katolske kirkene i området, grunnlagt i 1856. Den er renovert mange ganger, og har nå sitt utseende etter gjenoppbygginga på grunn av bombingen av byen under første verdenskrig og Balkankrigene. Dette kan vi lese på en plakat ved kirken.
Vi er kommet til Magnolia-plassen, som har sitt navn etter det nydelige prydtreet med samme navn. Her står en statue av kong Filip II som var grunnleggeren av den gamle makedonske byen Heraclea, som var forløperen til dagens Bitola. Filip II var født 382 f.Kr. og døde 336 f.Kr. og var far til Alexander den store.
På Magnolia-plassen står også en statue som er til minne om de som døde i forsvaret av republikken Makedonia. 7 navn er nevnt, en født i 1969, de andre på 1970-tallet. Under navnene står det Helter som ikke blir glemt, og at de døde under opprøret i Makedonia i 2001.
Klokketårnet på Magnolia-plassen i Bitola ble bygget på 1600-tallet, men usikkert nøyaktig tidspunkt. Først nevnt i 1639, men tårnet ble endret på 1700- og 1800-tallet. Stedet var nøye utvalgt her i sentrum av byen, innafor den gamle basaren. Utseendet vitner om byens rang og politiske økonomiske makt. I følge en legende samlet de osmanske myndighetene omtrent 60 000 egg fra de omkringliggende landsbyene. Disse eggene ble brukt i mørtelen under bygginga av klokketårnet. De trodde dette ville gjøre murene mye sterkere. Tårnet er 32 meter høyt. Kirken "synger" hver sjette time. Dette forteller en plakat på stedet oss. Det er 100 trappetrinn av tre opp til toppen av tårnet.
Vi fortsetter vår vandring og krysser 1. mai Boulevarden, og kommer til Isak Chelebi, moskeen som ble bygget i 1506.
Vi tar en annen vei tilbake til gågata og ser et krigsminnesmerke utenfor Nasjonalteateret. Monumentet er dedikert til de som kjempet mot fascistene under andre verdenskrig. Det viser scener fra krigen og portretter av mennesker. De to statuene har forskjellige motiv på hver sin side.
I det vi kom tilbake til bussen begynte det å regne. Nå gikk turen videre nordover. Neste mål er vingården Tikves. Landskapet åpner seg ganske fort og det flater ut. Her er det mye melkeproduksjon, og gode vekstforhold for det meste.
Vi kjører etter hvert gjennom et område der det dyrkes tobakk.
Vi nærmer oss byen Prilep som er sentrum for bl.a landets tobakkindustri og metallindustri.
Nå skal vi over et nytt pass, før vi på andre siden av fjellet kommer til en varmere klimasone. Vi ser vinstokker som viser at vi er i Tikves-området, som er den store vinregionen i landet.
Vi er kommet til Kavadartsi og Balkans største vinprodusent, Tikves. Som det sto i papirene vi fikk fra reiseselskapet så ligner bygget utvendig på en fabrikk, men innvendig et vinslott med hyggelige kjellere fylt med vin fra stedets lange historie. I Jugoslaviatiden gjaldt det kvantitet, det skulle produseres mest mulig vin til folket. I dag er det kvalitet som gjelder, med god fransk hjelp.
Vingården Tikves ble grunnlagt i 1885. Den er oppkalt etter vinregionen som produserer de beste vindruene i Makedonia. Vi blir tatt med på omvisning i deres vinkjellere.
Hver av de store tønnene på bildet under inneholder 8000 liter vin. De mørkeste tønnene er 50 år gamle, men er nå fylt med vann. De er for gamle til å brukes til produksjon. Men slike tønner er utmerket til overnatting, ble vi fortalt.
Disse mindre tønnene har rom for 205 liter.
Skal tro hvor mange flasker det er i denne vinkjelleren?
Her produseres den klassiske hvitvinen. Jeg kan vel også fortelle at de lager sin rosevin av samme drue som rødvin, men at den lages på samme måte som hvitvin.
Vingården har en utmerket restaurant, og vi skal spise lunch her. På gårdens nettside kan vi lese at restauranten ligger i hjertet av vingården, åtte meter under bakken, blant det store utvalget av eikefat.
Etter et fantastisk måltid, og enda litt omvisning i vinproduksjonen, var det tid for å dra videre. Men først var det mulighet til å kjøpe med seg noen edle dråper. Neste mål for turen var Makedonias hovedstad, Skopje. Der skulle vi være i to netter.
Dagens kjørerute fra Ohrid til Skopje.
