Dag 11. Fra Castañeda til O Pedrouzo

 Nest siste dagen på caminoen, og jeg kjente jeg var vemodig av tanken på at det hele snart var slutt. Roen hadde satt seg i kroppen, t.o.m. hos meg som ellers er en person som skjelden sitter i ro. Vi hadde før avreise tenkt at dersom vi hadde noen dager igjen før hjemreisen skulle vi besøke Madrid. Men nå kjente vi at vi egentlig ikke orket å oppsøke en storby, og bestemte oss for å heller å være i Santiago til vi måtte reise derfra. Og så hadde jo Randi og Steinar også sagt at de kom til å være der når vi kom dit. 

Vi fortsatte å gå gjennom skog av de enorme eukalyptustrærne. Disse er ikke naturlig i Spania, men skal ha blitt innført hit fra Australia i midten av 1800-tallet, dersom jeg har forstått dette riktig.

Dagens etappe gikk også over høyder med flott utsikt.
 

I Salceda tok vi vår andre kaffepause for dagen. 

Slike merkestener med nedtelling av avstanden igjen til Santiago var det med jevne mellomrom nå, og denne måtte vi selvfølglig ta bilde av ettersom vi har noen betjente som kaller meg Rabbina ;)

Dette skulle vise seg å bli den lengste dagsetappen vi kom til å legge bak oss. Over 27 km og vi brukte seks og en halv time på veien. Vi tok kveld i O Pedrouzo og bestemte oss for å prøve å få overnatting på herberget Edreira. Vi ble litt usikker da vi kom til et veikryss og pilene til caminoen viste veien videre til høyre, mens skilt viste vei til herberget nedover veien til venstre. Skulle vi heller prøve å finne et herberget videre langs caminoen? Nei, vi hadde gått langt nok denne dagen! 

Herberget Edreira lå helt i utkanten av den lille byen, og var privat. Det var ganske nytt, fra 2010, med flotte santitæranlegg og muligheter til vaskemaskin. Og gratis nett. Herberget har 52 plasser og det kostet 10 euro å bo her. Dette ville jo bli vår siste natt på herberge og vi syntes vi var veldig heldig med valget.

 Også på dette herberget måtte en sette fra seg skoene utenfor sovesalene. Og det var muligheter til å låse ting inn i bokser.

På baksiden var det en liten hage å slappe av i, og det var fine tørkeforhold til klær desom du ville vaske. 

 

Vi bodde på en sovesal med 8 køysenger. Noen av køyene sto helt ved siden av hverandre med bare en tynn treplate som skille.

Denne kvelden hadde jeg smerter i venstre legg. I tillegg hadde jeg blitt forkjølet. Dette hadde jeg forstått var ganske vanlig å bli. Det skifter jo mellom kjølig og varmt vær, gjerne kaldt om morgenen for så å bli godt og varmt utpå dagen. I ett øyeblikk går vi i skyggen i skog for så å kjenne sola steike i neste øyeblikk. I tillegg bor vi jo tett på mange mennesker, og det skal kanskje godt gjøres å ikke bli smittet av ett eller annet. Men vi tok selvfølgelig en tur tilbake til sentrum av byen. Noe av det første vi så var en plakat i et vindu som vi syntes vi dro kjensel på. Det måtte da være Atlanterhavsveien? Noe som viste seg å være riktig. Hvorfor hang denne her langt inne i ødemarken i Spania? De syntes vel bilde er fasinerende de også da!

Vi spiste den beste menu del dia (pilegrimmeny) siden vi startet turen. Omelett med skinke/krydret svinekjøtt, kalvefilet, is og karamellpudding. Vi visste at vi kom til å savne den gode maten også :)

Forrige etappe             Neste etappe

Dag 10. Fra Palas de Rei til Castañeda

Etter frokost var vi på veien igjen kl. åtte. Opplevelsene sto fortsatt i kø, og vi nøt å gå gjennom alle småstedene. Disse små husene, som var åpnere enn det kan se ut som på bilde, er til å tørke grøder. Vi så mais henge der inne. men det brukes sikkert til andre ting fra åkrene også.

 Det gikk mye opp og ned denne dagen. Stempling må til, og det er ektra viktig nå som en er inne i siste etappe, ettersom det må dokumenteres at en har gått de siste 10 milene inn til Santiago dersom en ønsker diplom. Og på denne tønna ved herberget O Abrigadoiro i San Xuliàn var det også muligheten til å stemple.

Vi priser oss fortsatt lykkelig over at vi har tørrvær der vi går gjennom kuskiten!

 

 Det er vakkert med vanndråper på spindelvev.

 Denne gamle damen kommer vi tilbake til senere. Så kan dere bare lure på hva det betyr til så lenge!

Dagene kan bli lange og det kan det være godt å ta en hvil underveis. Denne pilegrimmen enset nok ikke oss da vi gikk forbi. 

Vi hadde blitt fortalt at på en spesiell plass i byen Melide hadde de kjempegod bacalao og octopus (blekksprut). Matglade som vi er måtte selvfølgelig det prøves. Beklager, pilegrim Gunhild som foreslo dette, det slo ikke helt an hos oss ;) Særlig bacalaoen var ikke slik vi var vant til. Men drikken var god :)

Mens vi satt der kom to unge damer vi hadde møtte noen ganger underveis forbi. De var fra Vancouver USA. Det var forresten de to vi traff i Samos, da den ene av dem danset ballett rundt mens vi ventet på å slippe inn i herberget. Vi fikk lov til å ta bilde av dem, og vi tok farvel. De skulle gå videre, mens vi tenkte å overnatte her. Og sjansen for å møtes igjen blir mindre jo nærmere målet vi kommer. 

 

Melide er den siste større byen før Santiago. Selv om vi bare hadde gått 15 km denne dagen så hadde vi altså tenkt å roe ned her. Men vi fant ikke herberget vi søkte, og noe annet som fristet fant vi heller ikke. Så vi vandret videre. 

Vi hadde nå gått en tid gjennom skog av eukalyptustrær. Disse svære trærne var helt utrolige. Du kunne kjenne duften i lufta. Barken flasset av i store flak og lå gjerne på stien vi gikk. Sammen med felte blader fra året før.

Det skulle vise seg at det skulle bli en lang dag på caminoen. Hele 6 timer og da hadde vi lagt bak oss bortimot 25 km. Vi hadde notert oss bare ett herberge i Castañeda, og ettersom dette bare hadde fire sengeplasser var vi ikke særlig optimistisk på å få plass. Og det skulle vise seg at her var det ikke rom for oss i herberget! 

Ved et bord utenfor herberget satt bl.a. en mann som virket veldig ivrig på å fortelle oss noe. Han kunne ikke noe engelsk, men vi forsto etterhvert at han hadde rom til utleie. Nå er vi veldig dårlig på å bli med private personer for å se på rom, synes det er veldig trasig dersom vi ikke liker det de har å tilby. Det blir liksom så personlig. Så vi takket høflig nei, og vandret videre. 

Etter en kort stund så vi en dame vi hadde møtt første gang da vi hadde vår første overnatting, i Rabanal del Camino. Hun satt henslengt i en fluktstol i en større hage. Det viste seg at hun skulle overnatte der. Det så utrolig deilig ut, en slik uteplass hadde vi vel egentlig bare opplevd da vi møtte henne første gangen. Før vi fikk summet oss sto mannen fra herberget bak oss, og det viste seg at det var nettopp dette utleie han hadde! Vi slo til straks.

Huset het La Galleja og det var i det hvite du ser under her vi bodde. Ellers var hele stedet et inngjerdet tun, i et veldig stille område.

Det gamle huset viste seg å være utrolig hyggelig. Det hadde to rom oppe og et fint bad. Ordentlige håndduker og duktende såper i fine kurver med tøy og blonder var det på badet. Dette var jo en luksus etter såpass lang tid med microhånduker. Alt dette feminine sto liksom ikke i stil til den eldre mannen som leide ut, og det viste seg også at det var datteren som sto for det hele, og hun kom ganske fort til stede. Da vi var skrevet inn så vi ikke mere til far og datter. Dagen etter var det bare å putte nøklene i en postkasse på huset. Prisen for å bo her var 35 euro, inkl. enkel frokost, og det var det verd.

Vi fikk rom oppe med to himmelsenger. 

 

Loftgangen var innredet som en liten stue. Det hang familiebilder på veggene og en mere følelse av å bo i et spansk hjem enn dette kunne vi vel sikkert ikke fått. 

Nede var det et hyggelig kjøkken og ved siden av det enda ett rom til utleie (muligens to?) og nok et bad. Der bodde en mann denne natta, en vi ikke så noe særlig til. 

I hagen var det også muligheten til å sitte under tak. 

Den unge dama viste seg å hete Anna Marie og var fra Holland. Vi ble enige om å gå tilbake til herberget for å spise sammen. På bordet ved siden av satt to franske par. 

Det ble mye god mat, bl.a. tunfisksalat og ost. Da jeg ga uttrykk for at franskmennenes diverse pølser så gode ut kom verten med det også. Vi skålte flittig, og det ble et trivelig stund. Dermed var det lett å gå hjem etterpå ;)

Anna Marie, enda et hyggelig bekjentskap. 

Forrige etappe        Neste etappe

Dag 9. Fra Portomarin til Palas de Rei

På herberget Ferramenteiro ble lyset automatisk slått på kl. 7 og det var oppslag om at det skulle være ro til da. Alikevel var det noen som grytidlig begynte å røre på seg. Men vi ble ikke videre forstyrret av dette. Vi fikk en god natt søvn og klokka 8 var vi på veien igjen. 

Dagen startet med litt kaldt vær og tåke. Det var en utrolig trolsk stemning.

Jeg syntes ikke det gikk så fort lenger. Det var flere som gikk forbi oss nå. Men så var det jo mange som hadde valgt å starte i Sarria, som er det stedet du må starte dersom du vil motta diplom for å ha gått caminoen når du kommer fram til Santiago. Så det var nok mange spreke bein på caminoen nå. I tillegg så kjenner jeg at jeg har kommet inn i en rytme som passer meg bra. Jeg gikk og nynnet på "When the saints go marching in!" som er flott å vandre etter. Den ble flittig brukt, særlig på den siste delen av caminoen. 

I Castromaior stoppet vi for en kaffe, men ganske snart vandret vi videre igjen. 

Temperaturen steg etterhvert og det ble byttet til lettere klær. Det hadde gått i jevn stigning nesten hele dagen, men da vi nådde Palas de Rei var vi på vei nedover igjen. Vi hadde da gått i godt over 5 timer, og hadde lagt bak oss nesten 25 km. Jeg var helt utslitt denne dagen. 

Vi peilet oss inn på herberget Meòn de Benito, men ble litt usikker da vi så det. Vet ikke helt hvorfor, kanskje fordi herberget ligger rett på fortauet til en gate. Men vi bestemte oss for å ta et glass vin og litt pizza til lunch der.

Det viste seg at vi ble godt tatt imot av en hyggelig Manuel. Og etter å ha sett oss om viste det seg at dette var et godt valg for natten. Vi fikk vasket en maskin med klær og etter det ble det en liten dupp på senga. Også her var en del av køysengene satt side ved side, men vi var tidlig ute og fikk valgt oss en enkel køyseng som sto innerst mot vinduet. Det kostet 10 euro og bo her og stedet har 100 senger.

Jeg kjente en gryende halsvondt og det var jeg visstnok ikke alene om. Fikk forslag om noen sugetabletter og spray som vi kunne få på apoteket.

Vi hadde en hyggelig middag sammen med en dame fra Østerike. Denne kvelden ble det også linsesuppe på meg, mens Steinar spiste spaghetti til forrett. Hovedrett var svinekotelett/panert kylling, og til dessert ostekake/youghurt. Og vin selvfølgelig. Og ute var tempen hele 20 grader denne kvelden.

Etter middag fikk vi melding fra Steinars søskenbarn Randi og hennes Steinar fra Stjørdal. De var på en lang bilferie i Europa med mål Santiago de Compostela. De fulgte med oss og visste at vi var her denne kvelden, så vi måtte selvfølgelig møtes. De satt og spiste middag ikke langt fra oss, og hadde vi visst det hadde også vi spist der. Nå var vi derimot gode og mette, men et glass vin er det jo alltid plass til. Det er alltid veldig hyggelig å møte Randi og Steinar, men denne kvelden tenkte jeg kun på senga. Avtale om å møtes i Santiago ble derimot gjort, og det gledet vi oss veldig til!

En annen ting som jeg vil nevne er leting etter kontakt for å få ladet telefonen. Ikke alle steder har mange kontakter, så det blir gjerne litt "kø". Det føles heller ikke alltid like trygt å bare gå fra telefonen under lading, ettersom den jo ofte også brukes til både netttilgang og som fotoapparat. For meg ville det vært mest trist å miste alle bildene. Men de aller fleste er jo ærlige, så jeg vet ikke om dette er noe problem egentlig.

Forrige etappe                Neste etappe

Dag 8. Fra Sarria til Portomarin

Sov godt, men jeg hadde litt jobb med å få Steinar til å slutte å snorke. Avstanden mellom sengene var for stor til at jeg bare kunne riste i han, så jeg måtte utav senga. Men etterhvert så lurte jeg på om det var han som forstyrret. Det er nemlig mange som gir av seg forskjellige lyder på en slik sovesal!

Frokosten var restene av maten vi kjøpte i går. Enda var det litt igjen og det satte vi igjen i tilfelle noen andre trengte en matbit før de tok fatt på dagens etappe. 

Det startet litt opp og nedover, før det gikk bare jevnt oppover. Og det var fantastisk vakkert her.

Dette gamle kastanjetreet hadde et skilt som på fire språk ba deg om å respektere treet og ikke mishandle det!

 

Vi passerer merket som forteller oss at vi nå har 10 mil igjen til Santiago.

Caminoen gikk gjennom mange små, idylliske landsbyer. Vi hadde ikke drukket kaffe på morgenen og det kjentes i hele kroppen. Det var iallefall det vi unnskyldte oss med. Det gikk litt tregt. Kaffe må jo til for å våkne helt. Så etter litt over en mil tok vi vår andre kaffestopp for dagen. Vi stoppet på herberget Casa Morgade i Morgade, og det var vi ikke alene om.

 

 Jeg hadde notert at dette herberget hadde god frokost. Men vi hadde mest behov for kaffe, så det ble med det. Og toalettbesøk!

Det vakre landskapet fortsatte på vår camino. Og ganske snart begynte det å gå nedover igjen. Det var veldig så beroligende og fredelig å gå her.

 

Det er mange kyr og tørket kumøkk og se, og igjen priser vi oss lykkelig for at det er tørt. 

Etter nok en halv mil kjente vi at det var tid for ny næring i kroppen. Der vi stoppet hadde de heldigvis den kjempegode grønnsakssuppen som var så typisk for Galicia. Og til den ble det et glass øl. Det er noe iallefall ikke jeg brukte å drikke mens vi går. Fordi jeg ikke er den helt store øldrikkeren, men også fordi øl har en tendens til å komme snart i retur, og når en er på caminoen er det jo ikke alltid lett å finne et egnet sted. Men akkurat nå var det forfriskende! Forøvrig så var dette med toalettbesøk aldri et stort problem.

På bordet ved siden av oss satt det fire stykker som vi hadde møtt på av og til uten at vi hadde pratet. Det viste seg at de hadde møttes underveis og hadde gått sammen en stund. Det var ei fra Danmark, en fra Usa, ei fra Finland og ei fra Norge. Dette var faktisk den første norske vi møtte, bortsett fra at vi i forbifarten hadde sagt buen camino til noen norske i Columbrianos.

Disse vandreskoene hadde nok sett sine beste dager, der de sto fastspikret på denne planken.

Etter 23 km kom vi til Portomarin, og det viste seg at vi holdt koken. Vi hadde vært på veien i litt over 5 timer, og det er omtrent samme tempo som de andre dagene. 

Det var bratt ned til den gigantiske brua som krysser Rio Miño. Først på 1960 ble elva demmet opp her, og er blitt til en liten innsjø. Før denne tid var byen plaget med flom. Byen ble flyttet opp på høyden over elva og det er en lang bratt steintrapp opp. 

Portomarin er en trivelig by å overnatte i. Vi lette litt og fant fram til Ferramenteiro. Dette herberget er fra 2006 og er i privat drift. Det har 130 sengplasser i en og samme sal, bare delt opp med en gardin mellom visse antalle senger. I vår del var det 14 køysenger. Stedet har fine, veldig reine sanitæranlegg og gratis bruk av egen internett. En kan også leie pc. Det var lite pilegrimmer her, så det ble en fin rolig opplevelse å være her. Og det var helt i orden å betale 10 euro for å bo her.

Stempelet viser hvordan den store trappa ser ut fra denne vinkelen.

Selv om vi holdt tempoet oppe så føltes det tungt i dag. Kunne det være fordi vi ikke spise pilegrimsmeny i går? Kanskje brødmat har for lite næringsinnhold. Eller kan det bare være at vi rett og slett er slitne? 

Vi tok en hvil og jeg oppdaget at jeg hadde fått en skikkelig stor vassblemme på den ene stortåa. Hvor kom den fra? Hadde ikke kjent noe som helst på forhånd. Og den ble ikke problematisk resten av caminoen heller. Men det tok lang tid før tåa så ut som før igjen!

Været var overskyet, med bare litt sol, og det føltes ikke særlig varmt egentlig.

Utsikten fra inngangen til herberget. 

Vi tok selvfølgelig en tur rundt i den hyggelige byen. På vei opp til torget passerte vi disse bygningene som inneholdt små butikker på rekke og rad fra svalgangen under buene.

Mange av de viktige bygninger, slik som kirken San Juan ble flyttet opp fra den tidligere byen. Hver stein i kirka ble merket før den ble tatt ned og satt opp igjen. 

Personlig synes jeg nok at dette var lite som minnet om en kirke.

Vi måtte tilbake for å se nærmere på denne spesielle trappa opp til byen, og ta en bilde av brua over elva. 

Dagens meny ble casserolesuppe/linsesuppe fra Galicia, laks/kylling og til dessert vaniljekrem. Vi måtte sikre oss slik at vi virkelig hadde noe å gå på dagen etter!

Forrige etappe              Neste etappe