Dag 5. Fra La Portela de Valcarce til Fronfria

Steinar sov bare et par timer denne natta, til tross for at vi hadde rommet for oss selv. Tror han så gjerne for jeg hørte han ikke snorke! Dette hadde vært en veldig fin plass å bo, men tvn sto altfor høyt på i frokostsalen. Ganske snart var vi klar til å ta sekken på ryggen igjen. Det er forunderlig hvor fort kroppen leger seg etter en slitsom dag. Og motivasjonen var like stor til å starte hver eneste dag! Vi stoppet tidlig for en kaffe, i Ruitelan, men mest for å få bruke toalettet. På bilde under kan du se motorveien som går på de høye søylene.

Vi stopper gjerne opp ved kirker, bare for å se og for å få stempel i passet. Likeså kan vi stikke innom kirkegårder. Etter å ha reist mye og sett mange forskjellige måter å begrave sine døde på forundres jeg alltid over slike hull som er klare til bruk. Det er bare å sette kista inn og sette på døra.  

Landskapet er vakkert og det var virkelig fint å gå her. Vi passerte små landsbyer hele veien, og det hadde gått i litt motbakke siden vi startet. Men etter ca 7 km begynte det virkelig å gå oppover. Vi var da på omtrent 675 m.o.h og vi skulle opp til O Cebreiro som ligger på 1296 m. Strekningen er på under 9 km så det er bratt. Men det er nå slutt på asfalten og det er iallefall positivt!

Steinar ser oppover fjellet vi skal passere. 

 Vi la ivei oppover i vårt hurtige tempo. Jeg havnet nok litt etter Steinar, men det var mange jeg kunne ønske buen camino når jeg passerte dem. En godt voksen dame spurte hvorfor jeg gikk så fort, og jeg fortalte at dette var vårt tempo. Hun kunne fortelle meg at dette ville jeg ikke greie stort lenger og at jeg måtte slakke ned. Og det merket jeg fort at hun nok hadde rett i! Det ble derfor mange som også gikk forbi oss etterhvert. 

Det var godt å sette seg ned og se utover landskapet vi hadde gått.

 
Etterhvert passerte vi merket som er grensa mellom provinsene León og Galicia. Merket var tagget med grafitti og på toppen var det plassert et par vandresko. Jeg håpet eieren ikke har gitt opp etter de tunge bakkene, men bare skiftet til andre sko, og jeg håpet også at personen evt. hadde gått de andre skoene godt inn på forhånd!  

Vi hadde nå passert halvveis av vår vandring på caminoen og vi syntes det hadde gått veldig så greit hittil. Det var nesten så det var litt vemodig å tenke på.

Ganske snart etter at vi kom inn i Galicia nådde vi O Cebreiro. Vi hadde gått 15 km denne dagen og vi hadde brukt 3,5 timer. Fra toppen så vi oss tilbake til León provinsen og det vi har forlatt.

 

Det første som møtte oss i O Cebreiro var et skilt over pilegrimsturer i Europa som førte til Santiago. Skuffende var det å se at den norske pilegrimsveien stoppet på Hamar. Vi ville gjerne ha sett den helt til Trondheim.

 I O Cebreiro tok vi en god og velfortjent pause. Vi måtte selvfølgelig inn i kirka for å tenne lys under den Hellige Maria.

Det var tydelig at O Cebreiro var en populær landsby å stoppe opp i. Vi vurderte å slå oss ned for natta her, men følte at vi enda hadde for mye energi til å stoppe opp, selv etter den tunge oppstigningen.

Mat ville vi derimot ha og vi slo oss ned en plass der vi bl.a. kunne få litt lokal ost. Vi hadde nemlig forstått at i dette området laget de kjempegode oster. Personalet virket derimot ikke særlig blide og altfor hyggelige, og vi måtte purre på, og vente lenge før vi fikk det vi hadde bestilt.

Da vi forlot O Cebreiro måtte vi ha tatt feil vei. Vi havnet på hovedveien og vi antar at vi bare hadde fulgt etter noen sykkelpilegrimmer. Dermed var vi igjen på asfaltert vei. Det var varmt og etter bare vel 3 km tok vi en kaffepause.

Fra O Cebreiro gikk det endel opp og bratt ned, veien slynget seg, og vi hadde flott utsikt. Vi tok etterhvert av fra asfalten og kom inn i skogen. Da vi passerte pilegrimsmonumentet ved Alto de San Roque var vi igjen på det høyeste.

 

Det ble nesten seks og en halv time effektiv gåing denne dagen, og en distanse på nesten 27 km før vi stoppet for dagen. Det ble litt lengre enn vi tenkte, og det hadde jo i tillegg vært en anstrengende dag. Men vi var forbløffende bra i føttene! Og det at jeg hadde lest om at maten skulle være så god på herberget A. Rebolira i Fonfria lokket oss dit.

Det viste seg at det var temmelig fullt på A. Rebolira, men vi ble vist inn til en liten nybygd del hvor det var seks køysenger og en enkelseng. Det var også en etasje over oss. Vi fikk en køyseng innerst i rommet. Her var det mulighet til å kjøpe seg tid på nettet, overnatting kostet 8 og frokost 3 euro.
 

Vi fikk vasket klær og det var fint å sitte ute mens vi ventet på at middagen skulle serveres. Den var felles, og maten ble laget i samme rom som vi spiste. Det ble veldig sosialt, men også utrolig mye støy under måltidet. Først fikk vi en grønnsakssuppe, så kjøtt servert med erter og sopp. Til slutt en ferdig tertekake med fyrstekakelignende fyll, et stort stykke som ble for mye for meg. Men det var kjempegodt, og suppa og kaka var iallefall typisk fra Galicia. 

Vi satt ved bordet sammen med bl.a. to eldre, sprudlende og hyggelige franske menn. De kunne ikke et ord engelsk, men vi hadde en hyggelig samtale alikevel :) Bortsett fra Steinars fransk fra gymnastiden var det bare fingerspråket som fungerte.

Forrige etappe             Neste etappe