Dag 7: Fra Navarrete til Azofra

Nå ser det ut som vi har brutt alle våre prinsipper med først å starte å gå når det er lyst. Denne dagen var vi allerede i farta kvart over seks, mens det enda var helt mørkt. Tenkte å spise før vi dro, men det var stille overalt. Selv om vi fant et sted hvor det sto at det skulle være åpent så var det ikke et menneske å se. Spanjolene har et veldig avslappet forhold til åpningstider virker det som.

Jakobskors

Første del av veien var langt en asfaltert vei. Men etterhvert kom vi vi vinranker på vinranker så langt øye kunne se, og sånn fortsatte det mesteparten av dagen.

Dersom du vil se større bilder så klikk på dem!

Etter nesten åtte kilometer kom vi til Ventosa og vi kunne spise frokost. Da smakte det utrolig godt med egg, bacon, juice, kaffe og croissant!

 Så langt denne dagen hadde det gått jevnt oppover. Nå besto caminoen av steiner som var veldig vonde å gå på. Det tar på både ankler og fotsåler.

 Pilegrimer har laget små tårn av steiner fra stien. Så er vi oppe på høyden og kan skue utover landskapet mot Nàjera.

Vi var igjen tilbake til vinrankene. Druene hang der og så ganske så saftige ut, men det var ingen innhøstning å se på noen steder av vår tur på caminoen. 

Det er nok her vindruene over havner før vi som er vinelskere kan kose oss med resultatet.

 Nàjera er også en veldig gammel by og ble grunnlagt av romerne. Men navnet har arabisk opprinnelse og betyr Stedet mellom klippene. Byen var under muslimsk styre i lang tid før år 923. Vi trengte en pause og tok en kaffe og litt mat her.

Et trivelig spisested i Nàjera. Steinar tar en prat med en annen pilegrim mens vi ventet på maten.

Forstår godt hvorfor denne byen blir kalt stedet mellom klippene.

Den røde sanden i klippene rundt Nàjera vedvarte på veien videre.

Himmelen over Azofra hadde striper etter fly på kryss og tvers.

Vi var kommet til dagens mål, Azofra. Det var tidlig på dagen enda, klokka var enda ikke halv ett. Enda en fin dag, selv om det fra Nàjera og hit var litt opp og ned. Dagens distanse var 24 kilometer.

Albergue Municipal de Azofra

Vi ble veldig begeistret da vi så herberget som viste seg å være forholdsvis nytt. Det hadde et stort oppholdsrom med muligheter for matlagning, i tillegg til en fin vaskeavdeling med flere vaskemaskiner. Du må betale for å bruke wifi, og det kunne ha vært bedre muligheter til å lade telefoner. F. eks. på hvert rom, som viste seg å være tomannsrom! Fantastisk! Det kostet 7 euro pr. seng, og det var også her muligheter til å kjøpe laken og putetrekk i papir. Litt minus for felles herre- og damedusjer, og det var bare to, eller tre på hele korridoren.

Skoene måtte settes utenfor før vi gikk inn på herberget, noe som ikke er uvanlig.

Det innebygde uteområdet var fint, med et lite basseng midt på hvor det fort samlet seg pilegrimer. Det var fantastisk å avkjøle ømme føtter i bassenget, selv om det kanskje ikke var så lurt med tanke på mine fotsår. Men herlig!

En liten strekk på senga før en tur ut igjen.

Selv om det ofte er muligheter til å lage seg middag på herbergene så gjør vi det nesten aldri. Det er jo så billig å spise ute, særlig dersom en velger pilegrimsmenyen. Problemet da er at en går glipp av noe av det sosiale med andre pilegrimer, men en kan jo ta det igjen ellers i døgnet. Denne kvelden valgte vi hver vår gode suppe, en med grønnsaker og en med linser, kalvefilet og kalvesnitzel med ost og skinke (som vi kunne ha tenkt oss grønnsaker til), karamellpudding og cottage cheese, i tillegg til en flaske vin. For dette betalte vi tilsammen 20 euro.

Azofra, som bare er en liten landsby, gjorde seg klar for fest denne kvelden på byens torg. Det var tid å takke for vinproduksjonen, altså en vintakkefest. Det var mye folk ute, kirkeklokker ringte stadig vekk og fyrverkeri ble sendt opp.

Forrige etappe: Viana til Navarrete           Neste etappe: Azofra til Redecilla del Camino