Lokalbefolkningen i Azofra feiret vintakkefesten med mye leven. Det ble en natt med mye bråk i gatene. Til og med på herberget herjet de, løp i gangene og ropte "wake up". Må si vi var spente på om skoene våre, som jo sto ute, ville være der morgenen etter, noe de heldigvis var. De kunne nok godt ha funnet på noen fantestreker med dem også.
Vi tok frokost samme sted som vi spiste kvelden før. Så denne dagen var klokka kvart over syv før vi tok beina fatt. Det var en fantastisk morgen.
Det ble drevet jakt på åkrene vi gikk forbi. Vi traff noen jegere som vi prøvde å spørre hva de jaktet på. De snakket selvfølgelig ikke engelsk, og vi prøvde så godt vi kunne å få dem til å forstå vært spørsmål. Ettersom vi hadde sett villkaniner underveis antok vi at det var det de var ute etter og jeg prøvde til og med å hoppe som en slik. Det virket som de forsto meg, iallefall ble det nikket på hode.
Det er bare å følge skiltene så finner vi nok veien videre!
Vi nærmer oss Santo Domingo de la Calzada, og vi tenke å ta dagens første kaffestopp her.
Vi gikk under et stort tre der det hang masse av denne store frukten. I ettertid har min pilegrimsvenninne Gunhild fortalt meg at frukten heter quince. Hun kunne også fortelle at den ikke er god å spise uten at den konserveres. Brukes ofte til marmelade.
Santo Domingo de la Calzada er en praktfull by som er rik på historiske viktige bygninger fra 12. og 13. århundre. Byen ligger ved elva Oja. Navnet kommer fra dens grunnlegger Domingo Garcia, født i Viloria de Rioja (Burgos) i 1019. Han bestemte seg for å vie sitt liv til Gud og prøvde å gå inn i klostrene i San Millàn og Valvanera, men ble ikke akseptert. Han slo seg til i skogen og så hvor vanskelig det var for pilegrimer å komme seg videre, så han bestemte seg for å bygge en bro så det ble lettere å krysse Oja. Han bygde også sykehus og herberge for pilegrimer, slik at de vandrende på Camino de Santiago hadde et slikt tilbud når de passerte byen.
 |
| Dersom du vil se større bilder så klikk på dem! |
Det ble drevet jakt på åkrene vi gikk forbi. Vi traff noen jegere som vi prøvde å spørre hva de jaktet på. De snakket selvfølgelig ikke engelsk, og vi prøvde så godt vi kunne å få dem til å forstå vært spørsmål. Ettersom vi hadde sett villkaniner underveis antok vi at det var det de var ute etter og jeg prøvde til og med å hoppe som en slik. Det virket som de forsto meg, iallefall ble det nikket på hode.
Det er bare å følge skiltene så finner vi nok veien videre!
Vi nærmer oss Santo Domingo de la Calzada, og vi tenke å ta dagens første kaffestopp her.
Vi gikk under et stort tre der det hang masse av denne store frukten. I ettertid har min pilegrimsvenninne Gunhild fortalt meg at frukten heter quince. Hun kunne også fortelle at den ikke er god å spise uten at den konserveres. Brukes ofte til marmelade.
Santo Domingo de la Calzada er en praktfull by som er rik på historiske viktige bygninger fra 12. og 13. århundre. Byen ligger ved elva Oja. Navnet kommer fra dens grunnlegger Domingo Garcia, født i Viloria de Rioja (Burgos) i 1019. Han bestemte seg for å vie sitt liv til Gud og prøvde å gå inn i klostrene i San Millàn og Valvanera, men ble ikke akseptert. Han slo seg til i skogen og så hvor vanskelig det var for pilegrimer å komme seg videre, så han bestemte seg for å bygge en bro så det ble lettere å krysse Oja. Han bygde også sykehus og herberge for pilegrimer, slik at de vandrende på Camino de Santiago hadde et slikt tilbud når de passerte byen.
 |
| Klokketårnet på katedralen står skilt fra selve kirka. |
Bygginga av katedralen begynte i 1158, men det ble beholdt mye fra den opprinnelige kirken som ble innviet i 1106. I det 16. århundre ble høyre side av tverrskipet hevet for graven til Santo Domingo.
Det frittstående klokketårnet er det fjerde i katedralens historie. Det første ble ødelagt av lyn, mens de to andre ble ødelagt av ustabil grunn og underjordisk vann. Derfor ble det fjerde tårnet, som er 69 meter høyt, bygget åtte meter fra katedralen. Fasaden ble bygget i 1761 og det nåværende tårnet noen få år senere, mens klokka ble installert i 1780. Det er 132 trapper opp til klokketårnet.
En tysk pilegrim, Hugonell, var på vei til Santiago de Compostella med sine foreldre, da de ville hvile på et herberge i Santo Domingo de la Calzada. Datteren i huset ble umiddelbart forelsket i Hugonell, men hennes følelser ble ikke gjengjeldt. Jenta ble provosert og la et sølvberger i hans sekk og gutten ble dermed anklaget for tyveri. Tyveri på den tiden ble straffet med henrettelse og slik gikk det med Hugonell også. Hans foreldre fortsatte sin pilegrimsferd i sorg og på veien tilbake fra Santiago de Compostela ville de besøke sin sønns grav. Da de kom tilbake til Santo Domingo de la Calzada fant de sin sønn fortsatt hengene i galgen, men mirakuløst i livet! Hugonell sa da til sine foreldre: "Santo Domingo brakte meg tilbake til livet, kan dere gå til ordførerens hus og be han om å ta meg ned". Ordføreren, som var i ferd med å spise middag med venner da han fikk høre om mirakelet, sa vantro: "Den gutten er så levende som disse to stekte kyllingene vi er i ferd med å spise". Og plutselig livnet kyllingene til, de fikk fjær og nebb og begynte å gale, og derfor er det den dag i dag et ordtak om byen som går slik:
"Santo Domingo, hvor kyllinger galer etter å ha blitt stekt".
Det ble bygget et hønsebur i katedralen i midten av 15.-århundre for å huse en høne og en hane til minne om den mest berømte av Danto Domingos mirakler. Nedenfor buret er et bilde av henrettelsen av Hugonell, malt av Alonso Gallego. Over buret er det et stykke tre fra galgen. Også i dag er det et hønsebur i katedralen. Etter det jeg forstår så skiftet fuglene ut hver uke.
 |
| Hønseburet er bak gitteret i det gule på bilde. |
Ser du nøye etter på bilde under ser du de røde kammene på fuglene i buret.
Bilder fra katedralen og dets museum, som virkelig var verd et besøk.
 | |||
| Altertavlen er ni meter brev og tretten meter høy. |
Museet har en fantastisk utstilling.
Modell av katedralen sett fra begge sider.
 |
| San Sebastian |
Virgen Leche, en av de få statuene av ammende Madonna med blottet bryst.
Før vi forlot museet førget vi for å få stempel i vårt pilegrimspass.
%2B-%2BKopi.jpg)
Det var nå tid for en kaffesup igjen. Og når det står slike pølsefristelser på disken er det vanskelig å si nei! Selv for meg som egentlig ikke er så glad i pølser.
Solsikker på solsikker, men dessverre var den vakreste blomstringen over.
Pilegrimer hadde laget morsomme bilder av frøkapslene på solsikkene flere steder langs caminoen.
Iglesias de San Juan Bautista i Grañón er fra det 14.-århundre. Grañón er den siste landsbyen i regionen La Rijoa. Innbyggerne her lever stort sett av jordbruk og husdyr og den yngre generasjonen forlater byen og ser seg om etter jobb i byen Logrono.
La Rioja er tilbakelagt og vi er nå inne i regionen Castilla y Leòn. Vi bestemte oss for å stoppe i Redecilla del Camino, som stort sett bare en en liten klynge hus. Stedet ble grunnlagt rundt 968 selv om det hadde bosetning før det også.
Dagens 27 kilometer skulle vise seg å bli en dag med mye oppoverbakker. Ikke av de bratteste, alikevel tunge nok. Men det ble en fin dag uansett. Begynner vi å komme i bedre form kanskje? Men selvfølgelig, det kjennes i føtter, legger og lår at vi er på stadig vandring.
Vi fikk rom på Albergue municipal San Làzaro som har ca 50 plasser. På vårt rom var det fem køysenger. Det var en fin uteplass på baksiden av herberget der det også var både vaskemaskin og muligheter for håndvask av klær. Jeg benyttet anledningen til å ta en maskin. Det var bra wifi her.
%2B-%2BKopi%2B-%2BKopi.jpg)
Både herberget, kirken og spisestedet der vi spiste om kvelden lå tett ved hverandre. Bilde under er tatt mens satt på restauranten og du ser kirka til venstre og herberget er den gule bygningen på høyre side.
Iglesia La Virgen de la Calle ble ombygd i det 17. og 18.- århundre. Men altertavle og rokkokkomøbler ble beholdt slik de var.
Denne spesielle døpefonten er fra 1100-tallet. Den er hugget ut av en stor stein, og blir betegnet som et av de kunstneriske mesterverkene langs caminoen.
Kveldens middag ble pastasalat/mix salat og kylling/kalkun. Også i kveld ble det karamellpudding. Det ser ut til å være en populær dessert på caminoen, noe som ikke er meg imot.
Forrige etappe: Navarrete til Azofra Neste etappe: Redecilla del Camino
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar