Gatelangs fra Basilica da Estrela og ned til elva Tejo.

En tur med en av de mange trikkene kan være hyggelig når en er i Lisboa, og da vi leste oss opp om byen forsto vi at trikk nr. 28 var en trikk som måtte prøves. Den er så gammel som tilbake til 20-årene.

Vi stilte oss opp i en lang kø, og både en og to trikker gikk uten at vi fikk plass. Nå var det trikk nr. 28 som har blitt omtalt som den mest kjente trikken i Lisboa, men uansett hvilken trikk du tar akkurat her så går den jo samme rute! Da det endelig ble vår tur havnet vi helt bak i trikken, stående. Vi hadde mer enn nok med å holde oss fast mens trikken sjanglet seg rundt. Det heter seg at en opplever mange historiske, smale gater, der klesvask hengende i snorer på husene. Slik vi sto, og også for de som var så heldige å få seg sitteplass i den tettpakkede vogna var det ikke så enkelt å se noe som helst, i våre øyner. Derfor ble vi enige om at det ville ha vært mye bedre å gå strekningen, og bestemte oss for at vi skulle spasere tilbake til sentrum. En annen ting er at du skal følge godt med ettersom lommetyver liker seg godt på slike tettpakkede steder.

Trikk 28 hadde sin endeholdeplass like ved Basilica da Estrela, også kjent som
Basílica do Sagrado Coracao de Jesus. En fantastisk kirke. Den ble påbegynt i 1779 og ferdigstilt ti år senere. Kirken har to klokketårn og interiøret er i marmor i ulike farger.

Etter å ha besøkt Basilica de Estrela gikk vi sør-østover og nedover mot elva Tejo. Vi vandret forbi Assembleia da Republica, det portugisiske parlamentet. Da vi nærmet oss elva ble gatene smalere.

Igreja de Santa Catarina.

Vi passerte Igreja de Santa Catarina, også kjent som Igreja dos Paulistas. Den er opprinnelig en del av et kloster fra 1647, mens selve kirken er fra 17. århundre.

Vi kommer tilfeldig forbi restauranten A. Brasileira og bestemmer oss for å ta en kopp kaffe her. Stedet ble grunnlagt av Adriano Teles som ung emigrerte til Brasil, kom tilbake til Portugal og åpnet dette stedet, i tillegg til en rekke andre steder, først på 1900-tallet. Kaffen som ble servert var selvfølgelig importert fra Brasil.

Da vi kom ned til elvemunningen av Tejo igjen var det tid for lunch. Vi slo oss ned på en trivelig liten plass som het The Green Room. Det viste seg å være et vegitarisk sted, men de hadde også annen mat. Dette skulle bli et sted vi gikk tilbake til de neste to dagene vi var i byen også. Utrolig god mat, og en hyggelig ung dame som drev stedet gjorde sitt til det.

Ved toalettene til The Green Room.