Elins reiseblogg: Dag 1: Fra Lucca til Galleno (vår 27. etappe på Via Francigena).

Et par dager inn i april var sekkene våre igjen pakket for en ny pilegrimstur. Denne gangen var vi klare til å fortsett Via Francigena fra Lucca der vi hadde stoppet knapt syv måneder tidligere. Den gangen var det helt greit å stoppe etter 650 km på 26 dager, nå gledet vi oss veldig til å fortsette veien inn til Roma. Men vi hadde vært spente på om det overhode ville bli noe av denne turen ettersom jeg hadde slitt med en hofte siden januar, og Steinar hadde gjennomgått en operasjon i samme måned. Hofta mi måtte jeg bare prøve å gå med, og nå hadde Steinar fått klarsignal fra legen om at han både kunne gå så langt, og bære sekken.

Den neste måneden skulle vi greie oss med det som er i disse sekkene. Pakkeliste tar jeg ikke med her, men linker til lista vi brukte på forrige tur. Nye sko er som alltid kjøpt inn, og vi har helt sluttet å gå dem inn. Det går veldig så bra allikevel.

Her er Via Francigena i Italia. Sist gikk vi fra Store St. Bernard-pass (Gran San Bernardo) til Lucca. Nå skulle vi gå videre og håpet å komme til Roma.

Vi hadde flydd til Pisa og vært der en natt. Etter to netter i Lucca var vi i nitiden denne morgenen, etter en god frokost på L'Iris B&B, klare for å starte vårt neste eventyr.

Innenfor den smale brune døra, og opp noen trapper, ligger L'Iris B&B.

Det er alltid fint å finne det første pilegrimsmerke som viser oss veien i skal gå.

På vei ut av Lucca passerte vi kanalen som deler gata Via del Fosso i to.

Da vi ankom Lucca den 26. dagen på vandring sist høst hadde vi ankommet byen gjennom Porta Donato, en av portene gjennom den massive muren rundt gamlebyen. Nå gikk vi ut gjennom Porta Elisa, på motsatt side av byen.

Porta Elisa.

Det er mange som velger å ta buss eller taxi ut av Lucca fordi det er mye trafikk og veien går gjennom industriområder. En pilegrimsrute kan gjøres på så mange vis. Noen kombinerer det å gå med å ta kjøretøy gjennom hele reisen. Noen går noen dager mens andre går langt! Vi ønsker alltid å gå hver en meter. Når det gjelder overnatting har det blitt til at vi med årene foretrekker å bo litt bra. Det kan godt være på herberger, men da vil vi helst et ha rom for oss selv, er litt ferdig med sovesaler. Da blir det B&B eller hotell, helst små sådanne. Der blir gjerne frokosten servert litt senere enn på herberger, men for oss er det i grunnen greit. Det eneste er at vi kommer senere fram til neste plass og ettermiddagene blir kortere, men som oftest er det meste stengt allikevel på den tiden vi stopper. Da rekker vi å ta en hvil før lokalbefolkninga våkner til liv igjen.

Plantefelt med magnolia.

Vi passerer Chiesa di San Giusto i Porcari. På vei ut av byen tok vi en matpause.

Etter å ha gått i 16 km forlot vi endelig asfalt og fabrikkområder. Men helt ferdig med asfalt var vi ikke denne dagen.

På denne storgården drives det agriturismo. Dette er også en fin mulighet for overnatting. Vi har selv benyttet oss av dette noen ganger og trives godt med det. Gårdene ligger landlig og ofte kan en også få servert lokal mat der. For ikke å snakke om viner fra området.

Vi var kommet til Altopascio. Tidligere lå byen mellom to myrland, og området rundt byen er kjent for slaget ved Altopascio i 1325. På biblioteket her, som vi går forbi, er det mulig å få stempel i pilegrimspasset, men du må regne med at det tar mye plass i passet. Stempelet er stort! Byen ble bygd rundt et herberge i middelalderen, seint på 1100-tallet. Stedet var i drift fram til 1780. I tidligere tider var det romanske klokketårnet i byen godt kjent for sin klokke. Det ble brukt for å samle pilegrimer som hadde gått seg bort i tåka ute på sumpene.

Piazza Ospitalieri.

Chiesa di San Jacopo Maggiore, og det romanske klokketårnet.

På vei ut av Altopascio fikk vi forbi Chiesa di San Rocco, en liten kirke midt i et veikryss.

Flere steder var det ganske så vått på grus- og gressveier denne dagen.

Vi er kommet til et område der veien består av stein fra den gamle Via Francigena.

Under ser du en grensesten som har nr. 13 på den gamle Via Francigena. Den ble satt opp i Storhertug Peter Leopold II sin tid. I en veirapport fra 1812 ligger det et historisk dokoment som beskriver veien i en så elendig tilstand at hestevognene veltet.

Broen ved Greppi, sannsynligvis av tre, har gått over Greppi i århundrer, men det var ikke før i det 18.-århundre at det ble bygd av stein. Denne broen og delvis dens fundamenter var hele tiden under restaurerring da den var hovedveien mellom Valdarno og Luccaområdet, og en del av den tidligere pilegrimsveien. Broen kollapset til slutt i det 20-århundre, men ett brukar og en pillar er funnet i en nylig funnet i en nylig arkelogisk utgraving.

Været denne dagen var helt utmerket å vandre i. Vi hadde sett 14 gr. da vi forlot Lucca på morgenen. Underveis hadde det steget til 23 gr. og sola skinte. Som vanlig hadde vi bestilt overnatting på forhånd, denne gangen i Galleno. Dagens etappe ble nesten syv km lengre enn vi hadde trodd på forhånd, bortimot 29 km. Via Francigena har mange alternative veier så det spørs hvilke du velger, men denne dagen var det bare et valg. Det er heller det at vår guidebok ikke alltid er helt å stole på.

Galleno er et veldig lite sted. Vi tok inn på Affittacamere da Vitto, med et vertskap som tok seg veldig så godt av oss. Dette er et hus rett ved Via Francigena, med flere rom og felles bad, nå bodde det ingen andre enn oss to her. Kvelden tilbragte vi på en restaurant lengre nede i gata, med en fantastisk god and og god drikke. En hyggelig betjening gjorde det til en veldig fin opplevelse.