Dag 7: Fra Ponte d`Arbia til Bagno Vignoni (vår 33. etappe på Via Francigena).

Etter at vi køyet i går kveld hørte vi at det kom folk som hadde det veldig så morsomt ute på stua der vi bodde. Vi tenkte at det var noen som kom hjem fra fest, og ble litt betenkte, men det tok ikke lang tid før alt roet seg. Neste morgen forsto vi at det hadde vært de to tyske pilegrimene som vi møtte i går, som det viste seg også bodde her, og verten her på Affittacamere Martellisom som møttes igjen etter et par år. De hadde møtt hverandre på en tidligere pilegrimstur. Det var hyggelig å se tyskerne igjen, og det ble til at vi spiste frokost sammen før vi tok fatt på dagens etappe. Husk at det heller ikke i dag er mulig å fylle vann, eller handle mat, utenom tettstedene. 

På vei ut av Ponte d`Arbia sto denne steinen i marmor. Pilen viser veien til Roma. 

Vi er fortsatt i området Val d'Orcia som står på UNESCOs verdensarvliste. Vi trodde vi hadde gått i den vakreste naturen dagen før, men da denne dagen var over forsto vi at vi hadde tatt feil. Å gå her var så vakkert at det må oppleves for å forstå! Men denne etappen ble tung. Til og med Steinar har skrevet i sine notater at det ble veldig (med mange understrekninger) mye opp og ned. Han skriver også at det hadde vært lange motbakker og brattere ned. Temperaturen kom opp mot 19 grader og det var overskyet. Flott gåvær altså.

Tidvis kunne det være veldig sølete på veien etter regnet som hadde vært tidligere. 

Etter en times tid kom vi til Buonconvento. Her døde keiseren av Luxenbourg, Henry VII, i 1313. Han førte sine tropper mot Napoli, men ble syk og døde altså her. Historiske kilder forteller at han skal ha blitt forgiftet. 

Vi gikk bare rett gjennom Buonconvento.

Fra Buonconvento har to valg. Den ene veien går oppe i åssiden, er bakkete og roligere, mens den andre går langs veien og er en kilometer kortere. Vi valgte den siste. Det var litt vanskelig å finne utav hvor vi skulle gå. Først gikk vi over jernbanelinja, men da gikk vi oss "fast" og måtte snu. Det viste seg at det bare var et par kilometer før begge veiene igjen var samlet og vi var ute på landet igjen.

Torrenieri er en liten landsby som også var nevnt i notatene til Sigeric (død 994), erkebiskopen av Canterbury, da han dro forbi her på sin reise hjemmefra og til Roma, notater som er grunnlaget for Via Francigena. Vi benyttet sjansen til å lunche på vei ut av Torrenieri og der traff vi igjen de tre syngende pilegrimene fra Italia som vi hadde truffet kvelden før.

Utenfor Chiesa di San Rocco står en skulptur som forestiller føttene til en pilegrim. Monumento al Pellegrino ble satt opp i anledningen 2000-jubileet. 

Etter at vi forlot Torrenieri skiftet vi til lettere klær.

De italienske, syngende pilegrimene hadde fint driv.

Vi kom til San Quirico d'Orcia, et lite tettsted med mellom 2000 og 3000 innbyggere. Stedet ble først nevnt i år 712.

Vi stopper opp utenfor Chiesa di San Francesco. Plassen utenfor var full av mennesker, politi og på hver side av kirkedøra sto to unge menn æresvakt. Vi spurte noen damer om vi kunne gå inn i kirka, noe som var greit. Det var først da en mørk bil kjørte opp foran kirka og vi så at den inneholdt en kiste at vi forsto at det skulle være en begravelse her. Det virket som at det ikke var hvem som helst som var død. 

De tre syngende pilegrimene, som vi bare kalte dem, følger også med i hva som skjer utenfor kirka. De skulle avslutte dagen her. 

Detaljer ved kirkedøra.

Fra  San Quirico d'Orcia hadde vi enda seks kilometer igjen før vi skulle avslutte dagen, så det var bare å labbe avgårde.

Tre og en halv kilometer etter San Quirico d'Orcia kom vi til Vignoni Alto. Dette er et lite middelaldersk sted med bare noen få hus, og kirken Chiesa Di San Biagio. I det vi gikk gjennom porten ut av Vignoni Alto hadde vi en fantastisk utsikt over Val d'Orcia og helt til Radicofani, målet for neste dag.

Det eneste levende vesenet vi så i Vignoni Alto var denne katten. 

Etter nærmere ni timer på veien så vi endelig husklyngen i Bagno Vignoni nedenfor oss. Nå var det bare bratte veien ned som sto igjen etter en lang dag.

Bagno Vignoni er en liten landsby som er kjent for sine svovelholdige vannkilder. Hit har det kommet folk siden etruskernes og romersk tid for å lindre sine plager. Selv om det kommer mange turister hit synes vi de har klart å bevare sin idyll. Vi bodde på La Locanda del Loggiato som ligger like ved det store bassenget som stedet er kjent for.

La Locanda del Loggiato, som ligger på Piazza del Moretto, er et fantastisk bosted, et slikt sted som vi liker så godt. Mange fine detaljer, og på stua var det satt fram kaffe, te, kaker og frukt som du bare kunne forsyne deg av. En føler seg velkommen her.  

Den brune døra på midten av bilde er inngangen til La Locanda del Loggiato.

På torget utenfor vårt bosted.

Det er det store bassenget som er midtpunktet i Bagno Vignoni. Det inneholder naturlig vulkanske vann som konstant holder ca. 50 grader. I dag må besøkende som ønsker spa finne andre steder, det er lenge siden det var mulig å bade i dette bassenget.

I Bagno Vignoni var det godt å være, både for mennesker og katter. 

Etter å ha spist en bedre middag på en restaurant som La Locanda del Loggiato foreslo var det på tid å finne senga. At vi ble møtt med levende lys i trappa opp til vårt bosted forsterket bare inntrykket av at her var vi velkommen.  

Forrige etappe                   Neste etappe