Vi hadde en veldig fin ettermiddag og kveld i Bagno Vignoni. La Locanda del Loggiato, hvor vi bodde, serverte sin frokost i et annet bygg enn overnattingstedet, men det var ikke noe problem. Vi ble litt stresset over at den ikke ble servert før klokka ni. Under planlegginga hadde vi lest at vi hadde en anstrengende dag foran oss, og at vi på slutten av dagen ville ha en tilnærmet klatreetappe på flere kilometer. Så vi ville gjerne komme oss avgårde i rett tid.
 |
| Kaker, eller andre søte saker, serveres nesten alltid til frokost i Italia. Men det er heldigvis også mer matnyttige ting. |
Vi hadde to valg like etter at vi startet i Bagno Vignoni. Enten kunne vi ta til høyre før brua som krysser elva Fiume Orcia, eller vi kunne gå over brua og gå langs veien SR2 i noe over 7 kilometer. Vi valgte det siste, både for å spare tid, i tillegg til at det ville være fire kilometer kortere å gå. Det var noe trafikk der, men ikke noe problem. Vi kom til Gallina og i det vi forlot dette stedet tok vi en kaffe. Her var det også endel andre vandrere som hadde tatt en pause, disse var i følge og var ikke pilegrimer. Herfra forlot vi den trafikkerte veien og dermed var vi tilbake på den offisielle Via Francigena igjen, den som vi hadde forlatt i Bagno Vignoni.
Vi hadde startet dagen med motbakker, før det ble både det ene og det andre. Etter 6-7 kilometer var nedoverbakkene stort sett over og nå startet den tunge strekningen opp mot Radicofani som vi hadde vært litt stresset for. De neste 17 kilometerne gikk det stort sett bare oppover, delvis bratt oppover.
Vi passerte kirken San Pellegrino alle Briccole, et tidligere stort pilegrimssted som nå er sauefarm. Stedet, som bare består av denne gården, er forfalt og husene ser ut til å bli brukt som fjøs. Det var veldig møkkete på veien langs bygningene.
 |
| Her kunne det blitt vanskelig å komme over, men heldigvis hadde det ikke regnet mer enn at det gikk greit. |
 |
| Veien fører oss under SR2. |
Det hadde vært greit å gå denne dagen. Etter tre og en halv time følte vi for et toalettbesøk og en kopp kaffe. Vi så en bensinstasjon og et hotell med restaurant, men alt var stengt. Vår vei gikk på baksiden av disse bygningene så vi gikk de få meterne tilbake og stien førte oss ned til elva Torrente Formone. Heldigvis var det heller ikke her mer vann enn at det gikk greit. Vi tok en pause under brua som er på SR2, spiste en appelsin og fikk avkjølt føttene våre i vannet.
Vi var kommet inn i et område som er kjent for de spesielle leirbruddene. Vi hadde lenge sett Radicofani oppe på toppen av åsen, på 896 m.o.h.
Vel framme i Radicofani var vi overrasket over hvor greit det hadde gått. Vi kunne ikke si oss helt enige i at det skulle være så veldig slitsomt. Det hadde iallefall ikke vært noen grunn til bekymringen vi hadde hatt den samme morgenen. I løpet av denne dagen hadde vi passert halvveis til Roma på vandringen fra Lucca, både i kilometer og dager.
Vi hadde reservert en leilighet i Radicofani, Casa di "Nanni". Denne lå i hovedgata der også Via Francigena går. Vi ble møtt av en hyggelig dame som selvfølgelig ikke kunne engelsk, men hun viste oss rundt. Etterhvert kom også hennes datter som det var lettere å forstå. Leiligheta hadde vaskemaskin og vi fikk tatt en etterlengtet klesvask. Her var ikke wifi, men det var helt greit.
 |
| Innafor denne døra, i bakgården, ligger Casa di "Nanni". |
 |
| Det er om at klærne blir tørre til neste dag, så en må bruke det en har til oppheng. |
Vi kunne se Fortezza di Radicofani fra trappa til vår leilighet. Selv om det bare var 15 minutter å gå opp til festningen orket vi ikke det denne ettermiddagen. Dette fortet var i århundre en av de viktigste festningene i Italia. Allerede før vi var framme i Bagno Vignoni dagen i forveien hadde vi sett Fortezza Di Radicofani langt der framme. Fortet er fra karolingernes tid og dokumentert tilbake til 978. I dag er det et museum i tårnet.
Radicofani er en liten landsby med omtrent 1200 innbyggere. Vi tok turen ned gata til Chiesa di San Pietro Apostolo. Den romerske kirken ble bygget på 1200-tallet, ble skadet under andre verdenskrig og restaurert i 1946.
Vi gikk til supermarkedet for å handle litt, og dama i den lille butikken prøvde å spørre oss om noe. Det var vanskelig å forstå henne, men med hjelp fra en annen kunde forsto vi at hun lurte på om vi trengte mat til neste dag. Ettersom det var en søndag ville butikken være stengt da. Vi nikket sikkert, for uten at vi sa mere begynte hun å lage to store baguetter med godt pålegg som hun pakket godt inn. Så lurte hun på om vi skulle på restaurant denne kvelden, og uten at vi ba om det tok hun telefonen og straks hadde hun bestilt bord til oss. Her opplevde vi virkelig den italienske hjelpsomheten. Dermed havnet vi på Ristorante La Grotta hvor vi spiste en god meny.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar