Elins reiseblogg: Med bil fra Måløy til Molde. Selja, Stadlandet, Fosnavåg, Runde og Ulsteinvik.

Da vi forlot Måløy denne morgenen i august hadde vi Selje som første mål. I det vi kommer til Selje ser vi over til stedets kirke. I middelalderen, da sjøveien var den viktigste ferdselsåra, var Selje et sentralt sted på Vestlandet. Her var det en stor havn som var viktig på ferden mellom Bergen og Nidaros, særlig når det var uvær rundt Stadlandet.

Vi hadde undersøkt på nettet om det var mulig å komme seg ut på klosterøya Selja, men fant ingen båttur som passet med vår tidsplan. Vi ruslet litt rundt i det lille tettstedet og i det vi kom ned til kaia så vi at båten til Selja lå der. Da vi forsto at den var klar til å gå var vi ikke seine om å bestemme oss for å ta den. Det var en fin 15-minutters båttur utover. Klosterbåten tilbød også guiding og vi er veldig glade for at vi benyttet oss av det. Det var verd hver krone, som forøvrig ikke var all verden. Hele turen tar omtrent to timer, og det var etter vår mening passe.

I det vi gikk i land på Selja ble jeg minnet om at øya også er et pilegrimsted. Som ivrig pilegrim rundt om i Spania, Portugal, Italia og Polen burde jeg vel ha husket det? Selja var forresten Norges første pilegrimsmål. I 2018 ble øya også en del av Kystpilegrimsleia.

Her ytterst mot Stadhavet ligger denne lille øya som i over 1000 år har gjort så mye med mange folk som kommer hit. Det er en helt spesiell stemning her.

På nettsiden til Den Katolske Kirken kan vi lese at den irske prinsessa Sunniva, som hadde rømt fra sitt hjemland for å unngå å gifte seg med en hedensk høvding, drev i land her med sitt følge som besto av både menn, kvinner og barn. Da hun forlot sitt hjemland la prinsessen alt i Guds hender og lot seg bare drive avgårde av vær og vind. Først hadde følget havnet på fastlandet der de ble fordrevet av fastboende som var hedenske og ikke tålte at kristne slo seg ned der. De drev igjen ute på havet og etter en storm havnet de altså på Selja hvor de slo seg ned. Folk på fastlandet i Selje likte ikke de nyankomne og da det forsvant sau som beitet på Selja fikk Sunniva og hennes folk skylden. De lokale søkte hjelp hos Håkon Jarl, som ikke var troende, og han dro til øya for å fordrive dem derfra. Da søkte Sunniva og de andre tilflukt i en fjellhule. Mens de oppholdt seg der gikk det et steinras slik at alle omkom og hula ble helt stengt. Selv om Håkon Jarl og hans folk lette overalt ble ingen funnet. Da noen handelsmenn senere seilte forbi fikk disse se et underlig lysskinn over øya og gikk i land. De fant en hodeskalle og tok de denne med seg til Nidaros og viste den for biskopen og kong Olav Tryggvason. Rundt år 996 dro kongen til Selja på biskopens befaling. Hans følge fant flere knokler. De fant også levningene etter Sunniva, som var helt uskadde. Hula der Sunniva ble funnet ble innredet til kapell, og rett utenfor lot kongen bygge en liten kirke der Sunniva ble skrinlagt. Hun var da helligkåret.

Historien om Sankta Sunniva er antagelig bare et sagn ettersom historikere ikke har funnet spor etter henne. Men på nettsiden til Den katolske Kirken kan vi lese at noe må det ha vært her, for kildene forteller om mange jærtegn, og relikvieskrinet på Selja ble umiddelbart et valfartsmål. Seljas betydning som pilegrimsmål og hellig sted viser at kong Olav Kyrre rundt 1068 valgte Selja som ett av de tre første bispesetene i Norge, i tillegg til Nidaros og Oslo. Bispesetet lå her i hundre år før både biskopen og St. Sunnivas skrin ble flyttet til kristkirken i Bergen i 1170.

Det kan tyde på at det var Kong Olav Kyrre og hans sønn Magnus Berrføtt som startet bygginga av klosteret på Selja. Rundt år 1100 ble klosteret tatt i bruk av engelske benediktinermunker. Selja kan ha vært det første klosteret i Norge. Det bodde trolig 15-20 munker i klosteret som livnærte seg av jordbruk. I tillegg var det minst like mange legfolk som var knyttet til klosteret. Etter svartedauen ble virksomheten ved klosteret sterkt redusert og ting tyder på at det aldri kom skikkelig i gang igjen. Allerede i 1520-åra ble klosteret trolig forlatt, og det ble plyndret og senere ødelagt under reformasjonen. Nå står bare nederste del av murene på klosteret igjen på Selja.

Det var trolig fire kirker på Selja. Selve klosterkirken som også var domkirke, hulekirken (Mikaelskirken), St. Sunnivakirken som lå oppe på steinterrassene utenfor hulekirken og soknekirken på Bø, som ligger på andre siden av øya.

Klosterkirken, med kirketårnet i den ene enden. Tårnet er restaurert slik det engang var.

Den andre siden av klosterkirken med alteret midt på bilde. Til høyre skimtes sakristiet.

Sakristiet til klosterkirken.

Utsikt fra tårnet mot hulen og steinterrassene utenfor den. Nederst i vinduet skimtes sakristiet i kirken.

Klosterets bakeri.

Ruinene på bilde under var klosterets smie. Den lille mørke flekken mellom muren og den store steinen er Sunnivakilden, den hellige kilden med helbredende vann. Her har pilegrimer gjennom flere hundre år knelt. Guiden fortalte at vi måtte være oppmerksom på at det beiter sauer på øya og at vannet kanskje ikke var helt å foretrekke. Derfor tok undertegnede bare noen få dråper fra kilden, mens min bedre halvdel, som den gode pilegrim han er, ikke var like så nervøs.

På bilde under kan vi se stien fra klosteret opp til hulen der Sunniva og hennes følge søkte tilflukt, og mistet livet. På steinterrassene utenfor hulen bestemte kongen at det skulle bygges en liten kirke der levningene til Sunniva skulle skrinlegges. Nå er bare murene igjen av St. Sunnivakirken.

Selv om jeg betegner meg som sterk motstander mot vindkraft, og har kjempet en hard kamp mot dette i vårt nabolag på Frøya skal bloggen min være vindkraftfri. MEN jeg gjør et unntak i dette innlegget! Se på bilde under her, utsikten blir aldri det samme igjen når monsterturbiner kommer på fjellet på andre siden av sjøen! Det hele er en skandale, like uforståelig som vindkraftverket på Frøya! Turbiner bygges på områder som gjør at de vil sees fra de fleste stedene jeg skriver om i dette innlegget. Samme problem er på Vågsøy, som forrige innlegg var fra.

Enn så lenge er det enda fantastisk utsikt oppe fra inngangen til Sunnivahulen. I selve klosteret ser vi til høyre tårnet og kirken. Det grønne midt i klosteret er klostergården. Av de små rommene til venstre var det nærmeste refektorium (spiserommet) , så kjøkken og det neste er dagrom. Utenfor muren til høyre på ruinene lå kirkegården.

Steinar ved inngangen til hula der Sunniva ble funnet, og som senere ble innredet til kapell (Mikaelskirken).

Inne i Mikaleskirken.

Alteret i Mikaelskirken.

Guiden oppfordret oss til å gå stien rett over Selja, til Olavsteinen. Båten ville plukke oss opp der på turen tilbake til Selje.

På fastlandet ses kirka i Selje så vidt.

Olavsteinen er et minnesmerke på at fire av fem norske konger med navnet Olav som har besøkt Selja. Dette er beviset på at øya har vært viktig i norsk historie. Selve steinen er en naturstein som er funnet i sjøkanten på Skarbø i Selje, og ble avduket av riksantikvar Jørn Holme i juli 2018. På en plakat like ved Olavsteinen kan vi lese bl.a. dette:

Olav I Tryggvason (konge 995-1000) gjorde Selja til en hellig sted da han og biskop Sigurd fant relikvier her i 996. Året etter var kongen på Dragseidet og kristna vestlendinger fra Sogn, Fjordane, Sunnmøre og Romsdal.

Olav II Haraldsson (konge 1015-1028) steg i land på Selja i 1015. Han hadde som mål å samle og kristne Norge, og Selja var det første stedet i Norge han kom til. Han var den første pilegrim på Selja.

Olav III Kyrre (konge 1066-1093) delte landet inn i tre bispedømmer og la bispesetet for Vestlandet på Selja, trolig i året 1068. Bispedømmet strekte seg fra og med Agder i sør til og med Sunnmøre i nord. Kongen utnevnte Bjarnvard til den første biskopen av Selja.

Olav V (konge 1957-1991) var i 1968 hovedpersonen under markeringa av 900-årsjubileet for det vestnorske bispesetet på Selja, da 10 000 mennesker var samla i klosterruinene.

Båten hentet oss like ved Olavsteinen og tok oss trygt tilbake til Selje. Like oppfor havna står en statue av Sankta Sunniva. Hun er den eldste, og eneste kvinne, av tre norske helgener.

Dette er strekningen vi kjørte så langt denne dagen. Turen ut til Selja er også med.

Fra Selje gikk turen videre på Fv 631 rett over Stadlandet. Der tok vi av til venstre på vei 620 og kjørte etter hvert mot Hoddevik. Utsikten ble bare vakrere jo lengre opp i høyden vi kom.

Vi stoppet på Dragseidet. På dette stedet skal Olav Tryggvason ha døpt sogninger, fjordinger, sunnmøringer og romsdalinger i år 997. Fram til midten av 1800-tallet sto det et trekross her. I 1913 ble et steinkors reist til minne om kristningstinget.

Veien er svingete ned til Hoddevik med sin fine standstrand. Her ligger det kjente surfestedet Lapoint Surf Camp. Med storhavet rett utenfor er forholdene utmerket for den aktiviteten.

Vi kjørte tilbake til krysset vi tok av ved for å kjøre ned til Hoddeviksanden. Derfra fortsatte vi videre utover mot enden av Stadlandet. Vårt neste mål var å ta den veldig smale veien opp til Vestkapp, men vi forsto fort at det ville bli en bomtur, for tåka lå langt ned i fjellsiden. Vi bestemte oss allikevel for å ta turen opp, og som forventet så vi absolutt ingenting. Vi tok en kaffe og noe å bite i på Vestkappkafeen.

Vestkapp ligger stupbratte 496 meter over Stadhavet, med det nesten flate platået Kjerringa. Dette er et av de mest spektakulære utsiktspunkt på norskekysten.

Dette var alt vi så på Vestkapp.

På vei tilbake kjørte vi en liten avstikker i retning Honningsvåg.

Her ser vi at tåka ligger tykk over Vestkapp.

Vi kommer ikke lengre ut på Stadlandet med bil så da er det bare å ta samme vei tilbake. Siste stopp var en avstikker ned til Ervika. Her er det også en fin sandstrand som er populær for surfing.

Ervik kyrkje ble reist til minne om hurtigruteskipet DS Sanct Svithun (må ikke forveksles med hurtigruta som forliste på Folla i 1962) som ble senket av britiske fly ved Stad i 1943. Folk fra Ervika bidrog sterkt i berginga av 75 mennesker, men 57 omkom. Ankeret fra skipet, som ble tatt opp av havet i 1996, står på utsiden av kirken. Kirka var stengt da vi var der så vi fikk ikke med oss skipsklokka som henger i kirketårnet, i tillegg til de andre minnene fra skipet.

Ved kirka i Ervika, ut mot storhavet, ligger kirkegården med mange gamle kors. Det har vært gravsted her siden før 1550.

I det vi forlot Stadlandet forlot vi også fylket Vestland og kjørte inn i Møre og Romsdal. Veien gikk til Fosnavågen hvor vi overnattet. Under ser du vår kjørerute, inkludert ferjeturen fra Koparnes til Årvika.

Utsikten fra hotelletvinduet vårt i Fosnavåg.

Neste dag sto Runde for tur, den kjente fugleøya som også ligger ut mot storhavet. Øya har det største, og det sørligste, fuglefjellet i Sør-Norge. I tillegg er det et av de norske fuglefjell som har flest hekkende fugl. Rundt 500 000 fugler holder til her, lundefugl (omlag 100 000 par og det eneste fuglefjellet sør for Træna som har lundefugl), havørn, lomvi, teist, krykkje, markrellterne, havsule, storjo og alke. I 1981 ble det etablert 4 fuglefredningsområder her med mål å ta vare på et rikt fugleliv, og fuglene sitt livsmiljø, kan vi lese på en plakat. Når man har forstått hvilket unikt sted Runde er blir det enda mer uforståelig at noen overhode kan tenke på å bygge vindturbiner utenfor kysten der!

Så skulle det vise seg at tåka lå tykk også denne dagen. Det var ingen vits i å ta seg opp på fjellet med håp om å se fugler.

Runde Miljøsenter var stengt da vi var der, men vi fikk kjøpe kaffe og kake mens de ordnet seg for dagens åpning.

Vi forlot Runde samme vei som vi kom, over Rundebrua som ble åpnet i 1982.

Neste stopp ble Ulsteinvik som er kjent for sine skipsverft i over 100 år, og annen mekanisk industri. Det første vi så i en rundkjøring var skulpturen Sea Spray av billedhuggeren Kirsten Kokkin.

Skipsbyggarane, av den kjente billedhuggeren Kristian Blystad, står nede ved sjøen i et veldig flott område. Dette er en skulptur som hedrer alle de som har vært med å bygge samfunnet her, og som gjennom sitt arbeid har vært delaktig i å bygge en kultur for å bli best på det de driver med, å utvikle og bygge skip. Dette kan vi lese på en plakat som står der.

Rundt 100 km senere, inkl. to ferjer, er vi i Molde der vi skal ha en overnatting hos min søster og svoger før vi må si farvel. Vi har hatt en veldig fin langhelg på veien sammen med dem.