Den lille ferieturen vår er nesten over, siste etappe står for tur. Denne gangen valgte vi å ta en litt annen vei enn vi vanligvis gjør når vi kjører fra Molde. Vi kjørte om Bud der vi som snarest hadde vært innom en gang før.
På fiskeværet Bud samlet fiskerne seg under sesongfisket, sannsynligvis så langt tilbake som vikingtida. Da oppholdt folk seg her bare under fisket, først tidlig på 1500-tallet ble det fastboende på Bud. På den tiden var Bud et av de største handelsstedene mellom Trondheim og Bergen.
I 1533 samlet erkebiskop Olav Engelbreksson ca 200 utsendinger til riksråd på Bud. Kong Fredrik 1. av Danmark-Norge var død og det var mange saker som skulle diskuteres, bl.a. valg av ny konge, den lutherske læres framgang og den sterke handelsposisjonen til Hanseatene. Slike møter ble i middelalderen vanligvis avholdt i Oslo eller Bergen, men denne ene gangen ble det altså avholdt her på Bud. I 1933 ble det reist en nesten 6 meter høy stein til minne om riksrådsmøtet her på Bud.
På en høyde midt i det lille tettstedet ligger Ergan Kystfort som tyskerne etablerte under andre verdenskrig. Etter krigen forfalt fortet, men på 1980-tallet ble det satt i stand igjen og gjort til et krigshistorisk museum. Alle bildene vi har tatt fra Bud er tatt fra denne høyden.
På høyden midt i Bud står også en værvarslingsmast som ble tatt i bruk i 1932. En plakat forteller oss at figurer ble heist opp i masta og varslet fiskere i nærområdet når det var ventet vind av ulik styrke. Det var Meteorologisk Institutt som sendte meldingene telegrafisk til Bud.
Fra Bud kjørte vi fylkesvei 235 som går ytterst ut mot Hustadvika, det kjente åpne havstykket mellom Molde og Kristiansund. Fylkesveien er en del av Atlanterhavsveien, en av landets 18 Nasjonale veger. Vi har kjørt noen av de nasjonale veiene tidligere, men har bare en av dem med i bloggen så langt, veien over Valdresflya. Etter bare halvannen kilometer fra Bud stoppet vi på rasteplassen Kjeksa. På andre siden av veien, oppe på en høyde, står en restaurert radar som var en del av Ergan kystfort i Bud. I årene 1941-1945 var denne viktig for tyskerne for å kontrollere sjøveien over Hustadvika.
Fra rasteplassen Kjeksa fører trappetrinn oss nedover i retning storhavet. Utsikten er flott mot den kanskje mest berømte skipsleia i Norge. Hustadvika består av mange holmer og skjær, det er sterke havstrømmer her, og mange steder er det grunt. Dette, i tillegg til storhavet rett utenfor, gjør at stedet er betegnet som en skipskirkegård.
At storhavet har ført til forferdelige ulykker får vi bevis på når vi stopper ved Hustad kirke fra 1874. Ved kirka står en bauta som minne over omkomne fiskere og sjøfolk i Hustad sokn. Bautaen sto ferdig i 1974 og inneholder visstnok 96 navn, omkommet siden 1883. Mange med samme etternavn, noen av dem døde samtidig, noen med års mellomrom. En kan bare tenke seg all sorg og smerte dette har ført med seg i et lite lokalsamfunn.
Ved Hustad kirke står også en annen bauta over omkomne på havet, reist samme år som den andre. 9 menn omkom da M/K Godthåp av Vikan på Hustad, den 17. april 1961, kom ut for en brottsjø ute på Garsholbanken, i nærheten av Haltenbanken. En storstilt leteaksjon ble satt i gang, også med fly som observerte folk i en flåte, men deretter mistet dem av. Været var dårlig, og det ble bare verre. Redningsaksjonen varte i flere uker uten resultat. Siste dagen i mai ble Roald Pedersen funnet omkommet ved Vingleia utenfor Mausundvær på Frøya. I juni ble to til funnet, Svein og Leif Pedersen. De tre som ble funnet, samt savnede Tormod Pedersen, var brødre. I tillegg var også Peder Lervik og Paul Lervik brødre. Kåre O. Nerland var svigersønn til Paul Lervik. Til sammen etterlot de omkomne seg 5 enker og 18 barn. Enda en tragedie på havet. Opplysningene om M/K Godthåp har jeg funnet på nettsiden til Gammalt frå Fræna 2001, side 186, så vil du lese mer om den dramatiske hendelsen finner du mer der.
Vi holdt oss fortsatt på veien ytterst mot havet.
Vi kommet til selve Atlanterhavsvegen. Denne veien, som bokstavelig går i havet, snor seg mellom Vevang på fastlandet og Kårvåg på Averøya og er bygd over holmer, skjær og små øyer. Veien er 8-9 km lang og det er 7 bruer her. Veien er en opplevelse, enten det er blikk stille eller storm. Arbeidet med denne spektakulære veien startet i 1983 og ble åpnet i 1989. Atlanterhavsveien ble i 2005 kåret til Århundrets norske byggverk. Veien er også kåret til verdens vakreste bilreise av den britiske avisen Guardian i 2007. Det er tilrettelagt for fiskemuligheter underveis, også for rullestolbrukere. I tillegg er det fint å sykle her.
Vi parkerer på Eldhusøya, like ved Eldhuset som er servicesenteret på Atlanterhavsveien. Her er toalett, kafe og et lite utsalg av diverse varer. Eldhuset, som er bygd inn mot bergveggen, har en helt ren flate slik at du nesten ikke ser dørene når de er lukket.
På bilde under kan du se Eldhuset fra den andre retningen. Taket er en del av Svevestien som går rundt Eldhusøya. På bilde kan du også se litt av selve veien i bakgrunnen.
Den 550 meter lange Svevestien sto ferdig i 2014. Navnet har den fått fordi den er bygd på pæler over terrenget.
Underveis på Svevestien passerer vi det som har fått navnet Plastkrabben. Den er laget av 8. og 9. klasse ved Averøy Ungdomsskole i samarbeid med kunstneren Eirik Audunson Skaar. Krabben er laget av plastsøppel som er samlet inn langs strendene nær Atlanterhavsveien.
Som enda et bevis på det jeg skrev om hvor brutalt havet her ute på kysten kan være står det også her et minnesmerke over omkomne på havet.
Mens vi er her på Atlanterhavsveien vil jeg nevne at da vi gikk vår første pilegrimstur, i Spania i 2012, oppdaget jeg en plakat i et bankvindu i det lille tettstedet O Pedrouzo, langt inne i Spania. Bilde på plakaten var av Atlanterhavsveien, og vi syntes det var merkelig. I ettertid har vi forstått at det var reklame for et spansk forsikringsselskap og at teksten var noenlunde slik: "Spesialistene - for å overvinne alle barrierer" De syntes vel at dette bilde passet bra for deres tjenester.
 |
| Bilde klistret på et vindu på landsbygda i Spania. |
Fra Atlanterhavsveien tok vi strake veien hjem til Frøya. Vi passerte Kristiansund og kjørte Krifast, fastlandsforbindelsen mellom Kristiansund og Frei som ble åpnet for trafikk i 1992. Denne veiforbindelsen består av, foruten vei, den fem kilometer lange undersjøiske Freifjordtunnelen, hengebrua Gjemnessundbrua (som vi ikke kjørte denne gangen) og flytebrua Bergsøysundbrua. Tunnelen var verdens lengste da den ble åpnet og Gjemnessundbrua Norges lengste hengebru. I tillegg var flytebrua verdens første sådanne uten sideforankring. Så dette var et ganske unikt prosjekt. Sistnevnte ble fredet i 2008 og er en del av Riksantikvarens bevaring av byggverk som representerer utviklingen av det norske veinettet.
 |
| Bergsøysundbrua. |
Den undersjøiske tunnelen kommer opp på Bergsøya og der kjører vi inn på E39. Så fulgte ferje fra Kanestraum til Halsa og underveis på ferjestrekninga er vi i Trøndelag igjen. Vi fortsetter E39 til Gangåsvatnet hvor vi tar inn på 714, også kjent som Lakseveien. Da gjenstår omtrent 100 km til vi er hjemme igjen.
En kort oppsummering av ferien: Vi startet med å kjøre Valdresflya til Vang i Valdres, derfra gikk/kjørte vi Kongeveien over Filefjell. På grunn av helsemessige årsaker måtte vi etter første dag hente bilen i Vang og kjørte så til Maristova hvor vi bodde i to netter før vi kjørte videre til Lærdalsøyri. Mens vi bodde på Maristova gikk vi flere etapper av Kongeveien og besøkte også Borgund Stavkyrkje. Fra Lærdalsøyri kjørte vi til Måløy, med en overnatting i Nordfjordeid hvor vi møtte familie som skulle følge oss videre på turen. Vi hadde en natt i Måløy og utforsket Vågsøy. Neste natt hadde vi i Fosnavåg og underveis fikk vi med oss bl.a. klosterøya Selja, Stadlandet og Runde før vi kom til Molde.
 |
| Etappen fra Molde til Frøya. Forrige etappe |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar