Elins reiseblogg: Dag 11: Fra Borg i Lofoten, ut til Å, så til Stamsund.

Vi har opplevd så mye på denne turen at vi kunne fort ha tenkt at bedre kunne det ikke bli. Naturen kan ta pusten fra hvem som helst, men det vi skulle se denne dagen er vanskelig å toppe.

Denne morgenen i Borg startet vi med å kjøre tilbake den veien vi kom fra for å ta en avstikker ut til Eggum, som vi ikke rakk i går. Før vi tok av til Eggum kjørte vi noen minutter videre til Torvdalshalsen rasteplass som er en stopp i regi av Nasjonal Turistveg Lofoten.

Vi hadde ikke behov for rast så tidlig på dagen, men vi hadde lest at det fra Torvdalshalsen rasteplass var fin utsikt over Vestvågøya. Her er det bygget en lang levegg med benker som fanger solvarmen og skjermer for vær og vind. Opplysningene om turistveiens rasteplasser har jeg stort sett fra deres nettside.

Fra Torvdalshalsen rasteplass har vi utsikt over den korte strekningen vi hadde kjørt i dag, og den veien vi skal tilbake på.

Fra Torvdalshalsen rasteplass er det bare noen få minutter til vi svinger av på Fv 831, eller Eggumsveien som den heter. Dette er avstikkeren vi sto over dagen før. Det er vakkert utover til fiskeværet Eggum. De siste 50 årene har innbyggertallet i Eggum gått ned fra nær 600 til rundt 75.

Vi kjører gjennom tettstedet Eggum og kjører så langt veien går. Underveis måtte vi betalte kr 40 for kjøring og parkering. Vi oppdager fort at her er vi ikke alene, bobilene står tett langs parkeringa. På nettet i ettertid har jeg funnet at det koster kr. 200 for en natt med bobil her. For telt er det halve prisen. Det er grendelaget som står for driften på dugnad, og inntekten går utelukket til å dekke utgifter med vedlikehold, belysning og annen drift. Dette leser jeg på nettsiden til Vestvågøy kommune.

Det er en flott rasteplass som er bygd opp her i regi av Nasjonal Turistveg Lofoten. Dette er et utmerket sted å se midnattsola fra. Stedet ligger på yttersida av Vestvågøya, med storhavet rett ut. En minnestein minner oss på hvor tøft det har vært å bo og drive fiske her ute.

Vårt ærend ut hit til Eggum var å se kunstverket som er satt opp en liten gåtur fra parkeringa, og som er en del av Skulpturlandskap Nordland. Nå får vi oss en fin morgentur, i nydelig natur. Det er nesten ikke så du ser hytta på bilde under, i det mektige landskapet ved Nedre Heimredalsvatnet. Her kunne vi ha fisket fritt, i følge en plakat, for de trenger hjelp til å holde ørretbestanden på et sunt nivå.

Vi følger grusveien langs havet mot Eggum Naturreservat, som er vernet for å ivareta ei rullesteinstrand og en svært godt utviklet randmorene. Det er så vi undres hvor skulpturen vi er på let etter ligger. Når vi endelig får øye på den, noen hundre meter fra rasteplassen, er det så vidt vi ser den.

Det er tydelig at sauene som beiter her er vant til folk, de leer nesten ikke på seg.

Skulpturen "Hode", av sveitsiske Markus Raetz (1941-2020), er et hode som ser utover havet. Det merkelige med denne statuen er at den forandrer form seksten ganger dersom du går rundt den. Fra en vinkel ser den ut som et klassisk portrett, og plutselig er hodet snudd opp-ned. Du merker ikke at hodet forandrer seg, det er det spesielle. Det er vanskelig å få med denne forandringen på bilder, men på de neste bildene har jeg beveget meg rundt statuen og sett hodet forandre seg.

Herfra kunne vi ha gått videre til Unstad. Fra parkeringa er det nemlig en 5,3 km tursti langs havet. I følge UT er det en enkel, men kupert, tur som tar et par timer. Det hadde helt sikkert vært veldig fint å ta den, men da måtte vi også ha gått samme vei tilbake, for å hente bilen.

Vi rusler tilbake forbi Nedre Heimredalsvatnet og til rasteplassen.

Klokka er ikke mer enn så vidt passert ni enda, og vi hadde ikke spist frokost. Derfor bestemte vi oss for ta den på rasteplassen her. Men først ville vi se mer på Borga Eggum som ligger her. Tyskerne bygget et radaranlegg her i 1943/44. Anlegget var veldig viktig for tyskernes overvåkning av Murmansk-konvoiene. I dag er det et populært utfartssted, kan vi lese på en plakat på stedet.

Utsikt utover i retning "Hode".

Utsikt fra Borga ned på rasteplassen som er formet som et amfi. Her er toalett og en kiosk. Sistnevnte var enda ikke åpnet for sesongen. Det er arkitektfirmaet Snøhetta som har tegnet rasteplassen som sto ferdig i 2007.

Det er disse sideveiene vi setter mest pris på. Det er så lett å bare kjøre fra sted til sted uten å ta seg tid til å få med seg det som ikke ligger langs hovedveien. Dette gjør at dagene kan bli lange på veien, men når en tar pauser ofte, og gjerne tar en liten spasertur også, så gjør ikke det noe. I det vi forlater Eggum og kjører tilbake til E10 er vi veldig så fornøyde med dagens begynnelse.

Vi lurer på hvilket kor dette er.

Vi kjører forbi Borg, der vi overnattet sist natt, og forsetter til vi kommer til avkjørsla til Unstad. Dette er også en avstikker fra Nasjonal Turistveg Lofoten. Vi passerer en plass som heter Saupstad.

Med utsikt ned mot Mærvoll.

Vi er kommet ned til Unstadstranda. Det er hit vi kunne ha tatt en fottur fra Eggum. Også Unstad ligger ytterst mot storhavet på yttersida av Vestvågøya. I 2015 var det bare 19 fastboende her, men det er mange besøkende som kommer hit. Dette er et populært sted for surfere fra hele verden. Og selvfølgelig er det mange som kommer hit for å se midnattsola, under den tiden den er å se.

Vi kjører de ti kilometerne tilbake til E10 og fortsetter den nasjonale turistveien videre. Etter kort tid svinger vi av mot Hauklandstranda. Dette er tredje avstikkeren denne dagen, og alle tre ligger ut mot storhavet. Først kommer vi til stranda som heter Vik.

Stranda Vik ligger et par, tre, minutters kjøring før vi kommer til Hauklandstranda, og i det vi kjører videre fra Vik ser vi oss tilbake på stranda der.

Hauklandstranda ligger omtrent midt i Lofoten og er blant de mest kjente strendene. Tidligere har den blitt kåret til Norges beste strand.

Som jeg har beskrevet over her så ligger strendene tett i tett her ute mot Norskehavet. Noen få minutters kjøring etter Hauklandstranda ligger Uttakleiv strand. Veien hit går på østsiden av fjellet Mannen, og det er fjellet som skiller disse to strendene. Bobilene som står parkert til venstre på bilde under blir små her midt i den ville naturen.

Denne avstikkeren fra E10 er på 11 km. Veien er smal og svingete, men det er mange møteplasser, så det er ingen problemer. Når vi kommer tilbake til Vik strand tar vi en annen vei videre enn vi kjørte da vi kom. Vi tar Voieveien som går rett sørover, til denne møter Offersøyveien, deretter Flesveien som vi kjører til Skreda, og rasteplassen der. I det vi kommer dit er vi igjen inne på Nasjonal Turistveg Lofoten.

Skreda rasteplass ligger ved sjøkanten i Offersøystraumen. På nettsiden til den nasjonale turistvegen kan vi lese at utsikten fra rasteplassen er praktfull utover fjorden mot Gravdal, Nappstraumen og fjellene i sør, og selvfølgelig ut over Offersøystrauen.

På fjellveggen, på andre siden av veien for rasteplassen, henger skulpturen Lofotruna. Lofotruna forestiller mennesket, fiske og båten. Den fanger essensen av livsgrunnlaget for Lofoten gjennom tidene. Lofotruna blir nå av flere sett på som lofotsymbolet. Jeg skal snart fortelle mer om denne skulpturen.

Vi kjører videre gjennom Nappstraumtunnelen og kommer ut av den på Flakstadøya. Etter å ha kjørt forbi Napp og tvers over øya tar vi av nordvest mot Vikten når vi kommer til Vareid. Dette er også en avstikker fra Nasjonal Turistveg Lofoten.

Vikten ligger også ut mot storhavet, og det er ikke store plassen mellom havet og fjellet. Her startet Åsvar Tangrand med glassblåsing i 1976, som den første i Nord-Norge. Nå holder virksomheten til i Glasshytta, kjent som Glasshytta på Vikten. Her er det også en trivelig kafe, midt mellom glassprodukter. Det er Åsvar Tangrand som har designet Lofotruna som jeg skrev om over her, og denne blir også brukt som logo for Glasshytta. I dag er det sønnen Anders som driver stedet.

Glasshytta, med sine skjeve vinkler og ulike takhøyder, er i stor grad bygd av lokale materialer som tre, torv og stein.

I Vikten sliper havet stein til vakre skulpturer. I tillegg er det rundt Glasshytta lagt til rette slik at alle turistene som finner veien ut hit kan få en fin opplevelse.

Veien stopper her i Vikten og vi kjører tilbake til Vareid og Nasjonal Turistveg Lofoten. Vi tar enda en avstikker, denne gangen de 6,3 kilometerne til Nusfjord.

Vi hadde lest at Nusfjord er et av Norges eldste og best bevarte fiskevær, og at stedet er som et museum. Det kan kanskje være derfor alle som vil besøke dette lille stedet, som i 2016 hadde ca 25 innbyggere, må betale kr. 100 bare for besøke stedet! Da vi oppdaget dette snudde vi, og det gjorde de fleste andre vi så også. Vi konkluderte med at vi hadde vært innom mange fiskevær før, men i ettertid tenker vi at det kanskje var litt dumt å ikke se nærmere på Nusfjord også.

Nasjonal turistveis stopp Brunstranda er veldig populær blant surfere. Den langgrunne sandstranda, som heter Skagsanden, ligger omgitt av Flakstadøyas spektakulære fjell. Her er et fint toalettanlegg, i tillegg til varmestue. Dette gjør denne stoppen også populær for syklister, som det er mange av i Nord-Norge.

Rasteplasser langs Nasjonal Turistveg Lofoten er det mange av. De ligger tett, og den neste ligger bare tre minutters kjøring fra Brunstranda. Rambergstranda ligger vakkert til ved Jusnesvika. En smal sti av tresviller er lagt ned til stranda.

Like etter tar vi av på Fv803, og kjører den på leit etter enda et bidrag til Skulpturlandskap Nordland. Toshikatsu Endos (1950-) sin skulptur Epitaph tilhører både den japanske og den vestlige tradisjonen. Stein på stein er bygget opp som en sylinder.

Litt videre, når vi kommer ned til sjøen, innerst i Skjelfjorden, tar vi av en vei til høyre som går til et minnesmerke. Men før vi kommer dit stopper vi opp ved noen stokkfiskhjeller.

Minnesmerket, som ligger ytterst ute på en molo, er til minne om nordmenn og allierte som gav sitt liv for Norges frihet, under de hendelser som fant sted i Skjelfjord i april - mai 1940. Livet til innbyggerne i Skjelfjord tok en brå vending da skadeskutte allierte skip fra kampene ved Narvik enten ble tauet eller snek seg inn fjorden for å være skjult mens de ble reparert. Vil du lese om dette så finner du mer på nettsiden til Lofoten.com.

Tilbake på E10 ser vi snart bruene som går utover til Selfjord og Fredvang. Dit skal ikke vi, men fortsetter til vi tar av Sundveien ned til Sund.

Sund, med ca 80 innbyggere, ligger på sørvestspissen av Flakstadøya, og er et av de eldste fiskeværene i Lofoten. Det var her Gina Krogh, den kjente kvinnesaksforkjemperen, ble født.

Vi ønsker å besøke Smeden i Sund, som er et begrep. Smeden holder til i det privateide museet Sund Fiskerimuseum. Dette er en av Lofotens eldste turistattraksjoner, og er særlig kjent for sine flotte skarv.

Vi betalte oss inn på museet, som nok vil være midt i blinken for båtmotorinteresserte.

Den hyggelige og pratsomme smeden ville vise oss hvordan han laget en skarv. Den var nesten ferdig da noen sa at nå kom bussen med turister. Borte var smeden, og jeg forstår så godt at han måtte forberede seg på besøket. De hadde allerede hatt besøk av fire busslaster denne dagen, og ventet ytterligere elleve. Så det er tydelig at Smeden i Sund er en populær mann.

Vi kjører Kåkernbrua over til Moskenesøya. Dette er den ytterste av de veifaste øyene i Lofoten. Vi tar en stopp på rasteplassen på Akkarvikodden.

Fra parkeringa på Akkarvikodden er det ca 300 meter ned til Laurbærblad-Moskenes, enda et bidrag til Skulpturlandskap Nordland. Vi tok oss ned i retning sjøen, men måtte lete ganske mye før vi fant den.

Laurbærblad-Moskenes er en bearbeidelse av inngangen til djevelgrotten, en hule som er naturens eget verk. Kunstneren, spanske Christina Iglesias (1956), har plassert en relieffvegg på begge sider av inngangen til hulen, for å understreke dens mystikk og spesielle karakter.

Under kan mønsteret i relieffveggen sees tydeligere.

Nå nærmer vi oss slutten på denne turen utover til enden av Lofoten. Vi er kommet til fiskeværet Hamnøya.

Reinehalsen, den smale passasjen ut til tettstedet Reine, ligger ved foten av fjellet Reinebringen. Dette er et av Norges mest fotograferte steder.

Bilde under er tatt fra Reine med utsikt over Reinevågen til Møller`s Rorbuer.

Vi kjører forbi Moskenes, der det går ferje til Værøy, Røst og Bodø. Vi tok ferja herifra til Bodø da familien reiste kollektivt på ryggsekktur i 1991. Videre passerer vi Sørvågen, og så er vi kommet til Å.

Lengre ut i Lofoten enn Å kommer du ikke. Her slutter E10, og dette er den ene enden av Nasjonal Turistveg Lofoten. Vi kom til Å like før Norsk Fiskeværsmuseum stengte. Dermed fikk vi ikke med oss dette, synd, for dette er et av de best bevarte og komplette gamle fiskevær i hele Norge. Hovedtemaet på museet er livet her fra ca. 1840 til 1960. Museet er det tidligere handelsstedet til handelsmennene i Ellingsen-familien. Det hadde vært i deres eie siden 1842.

Bakeriet fra 1844 skulle sørge for at hundrevis av fiskere som hadde fiskeværet som oppholdsted hadde brød. Her kan du fortsatt kjøpe flere typer brød, og ikke minst kanelboller, fra samme bakerovn som i starten. Nedenfor bakeriet ligger Gammelbutikken som ble bygd i 1843.

Trandamperiet på Å er meget gammelt og stammer antagelig fra før 1800. I denne bygningen ble torskelever kokt og forvandlet til tran. Det rødmalte damperiet ligger i den gamle havna, med strand der de brukte å hale opp båtene.

Vi rusler ut i retning moloen.

Helt ute på moloen har vi en fantastisk utsikt over fjellene.

Utsikten andre veien fra moloen. Nærmest ser vi øya Mosken, og bak den Værøy.

Vi hadde bestemt oss for å ikke bli her over natta. Værmeldinga var ikke så god lengre, og vi syntes det var greit å begynne på hjemveien. For uansett hvilke veier vi nå kom til å kjøre på, så var vi på tur hjem. I det vi forlater Å ser vi skiltet til Nasjonal Turistveg Lofoten. Vi hadde kommet inn på denne veien underveis, og hadde dermed igjen noe av veien enda, i andre enden.

Fra Å kjørte vi samme veien tilbake de første 58 km, uten avstikkerne selvfølgelig, helt til vi kom til krysset der vi hadde tatt av til Vikstranda, Hauklandstranda og Uttakleiv strand. Derfra fortsatte vi på E10 i retning Leknes. Nå kom vi inn på en del av Nasjonal Turistveg Lofoten vi enda ikke hadde kjørt. Det varer ikke så lenge, for i Leknes forlater vi den igjen i retning Steine.

Det er vakker her i området Steine og Tjuvika.

Vi hadde et ønske om å overnatte i Stamsund. Dette var et sted vi også overnattet da vi var på ryggsekktur med gutta i 1991. Den gangen bodde vi på en svært enkel rorbu, så enkel som det overhode går an å få det. Den var ikke mye restaurert, men det var sjarmerende det også. Eldste sønn og far rodde til og med fiske, slik at det ble fersk fisk den kvelden. En trivelig vert lånte dem robåten sin. Vi prøvde å finne igjen hvor det var vi kunne ha bodd, men det lyktes ikke.

Stamsund er et av de største fiskeværene i Lofoten. I 2023 hadde stedet rundt 1100 innbyggere.

På vei nordover med hurtigruta hadde den vært til kai her i Stamsund. Da var det ikke tid til å gå i land. Nå hadde vi tid til å se oss omkring, og det ble en trivelig kveld her.