Elins reiseblogg: Dag 12: Fra Stamsund til Mo i Rana (og videre til Trondheim dagen etter).

Da vi våknet denne morgenen, i Stamsund, hadde det så smått begynt å regne. Så heldige vi hadde vært som hadde hatt så fint vær på hele denne turen. Helt nord i Finnmark hadde det riktignok ikke vært særlig til temperatur, men utmerket kjørevær. Så hadde varmen kommet etter hvert som vi kom lengre sør. Det hadde blitt skikkelig sommertemperaturer, og havet hadde stort sett ligget blikk stille.

En god frokost i rorbua i Stamsund før vi setter kursen hjemover.

Vi kjører til vi kommer til Fv 815 og utsikten utover Skifjorden er ikke å klage på.

Så langt hadde vi holdt oss på vei vi ikke hadde kjørt utover til Å. Men ved Sunnklakkstraumen bru møter vi E10 igjen, og vi forlater også Vestvågøy. I det vi er tilbake på E10 er vi også tilbake på Nasjonal Turistveg Lofoten. Vi passerer så vidt Gimsøy og stopper når vi kommer til Gimsøystraumen bru, som du ser på bilde under her. På vei utover hadde vi stoppet på andre siden av brua for å lage oss litt mat ved rasteplassen der.

Når vi står ved Gimsøystraumen bru ser vi over straumen, og til Austvågøya.

Vi nærmer oss der veien tar av mot Henningsvær, og her er trafikken tett. Denne gangen kjører vi bare forbi.

Ankommet Svolvær har det begynt å regne skikkelig. Også her er det mye trafikk, og det samme opplever vi i Kabelvåg. Vi hadde hatt god tid til å besøke Svolvær mens MS Nordkapp lå til kai på vår seilas nordover i begynnelsen av denne ferien, derfor kjører vi ikke nedom der nå.

I det vi ser Lofotkatedralen i Kabelvåg foran oss ser jeg noe som fatter min interesse. Signaturen til fire konger er gravert inn i bergveggen langs gangveien. Datoene for når kongene har besøkt stedet står også. Det var kongen over både Norge og Sverige, Kong Oscar, som satte sitt første navnetrekk på berget i 1873.

Vi besøkte Lofotkatedralen, eller Vågan kirke som den egentlig heter, da vi kjørte andre veien. Så nå står vi over.

Da vi kom til avkjørsla til Fiskebøl, dit vi hadde tatt ferja fra Melbu, fortsetter vi den delen av Nasjonal Turistveg Lofoten som vi enda ikke hadde kjørt. Etter hvert kommer vi til den 3337 meter lange undersjøiske tunnelen Sløverfjordtunnelen som går under fjorden med samme navn. Når vi kommer til Raftsundbrua forlater vi Austvågøya og Lofoten. Denne brua seilte vi under da vi tidligere i denne ferien reiste med hurtigruta nordover til Kirkenes. Da skinte midnattsola mens vi nesten ikke hadde hjerte til å gå til sengs. Over brua er vi kommet til Hinnøya, og nå er det slutt på Nasjonal Turistveg Lofoten, som går herfra til Å. Nå har vi kjørt alle de 18 Nasjonale Turistvegene landet vårt, bortsett fra Gamle Strynefjellsvegen.

Plana i utgangspunktet var å kjøre om Narvik, ta Ofotbanen derfra inn til svenskegrensa og gå Rallarveien, altså Norge på tvers. Men det regnet, og veldig mye regn skulle det bli framover, så vi bestemte oss for å kjøre beine veien hjemover. Jeg tar med steder vi hadde tenkt å besøke slik at dere kan få tips om steder dersom dere er i nærheten.

Når det ikke ble til at vi kjørte om Narvik bestemte vi oss for å ta ferja fra Lødingen over til Bognes. I løpet av veien til ferjeleiet er vi en snartur innom Troms. Vi benytter anledningen til å kjøpe oss middag på den 60 minutters lange ferjeturen.

Uansett hvilken vei vi skulle kjøre hjemover hadde vi planer om at vi i Fauske skulle ta en avstikker om til Sulitjelma. Men også dette sto vi over fordi deg regnet.

Etter 3-4 timers kjøring fra ferjeleiet letner været og det blir sol over Saltfjellet. Men regnet var ventet sørover og det så etter hvert ikke så trygt ut.

På Saltfjellet passerer vi Polarsirkelen og Polarsirkelsenteret, som selvfølgelig er et godt besøkt sted. Det første vi ser på plassen er et minnested over de sovjetiske krigsfangene som mistet liver i slavearbeid på Nordlandsbanen.

Utsikt fra høyden ved Polarsirkelen.

Polarsirkelsenteret er bygget slik at det glir best mulig inn i naturen rundt.

Hadde været vært bedre, og vi hadde kjørt om Narvik, hadde vi på tur videre herfra kanskje også tatt en fjelltur opp til DNT Rabothytta. Iallfall hadde vi kjørt innom "villmarksveien" og Hattfjelldal. Men med værmeldingene som var varslet ble denne dagen en transportetappe. Og plutselig var vi i Mo i Rana. Der hadde vi nå bestemt oss for å overnatte, et valg vi var veldig så heldige med.

Helgeland har fire byer, Mosjøen, Brønnøysund, Sandnessjøen og Mo i Rana, som er den største av disse. Mo i Rana er også en av tre industribyer i Nordland, sammen med Narvik og Mosjøen. På nettsiden til Visit Helgeland leser vi at Mo i Ranas historie strekker seg fra tiden som handelsted i "gamle dager", til industrisentrum i "jernverkstida", til den moderne mini-metropolen den er i dag.

Det er veldig vakkert der vi går fra hotellet vi bor på og ned mot fjorden.

Under ser du Heiagjengen, laget av Solveyg Schafferer (1928-)

I Mo i Rana kan vi gå på gatekunstsafari, hvor kunstnere fra hele verden har bidratt.

Ved togstasjonen, på Amfiveggen, finner vi dette fargerike kunstverket av Maurico Uribe Marques (1979-), bedre kjent som M.u.M.

Inne i jernbaneundergangen, nå kalt "Kjærlighetsundergangen", er det elever ved Rana kulturskole som har laget gatekunsten. Når du går her er du gjerne på vei ned til Havmannen, og graffitien forestiller Havmannens kjæreste, som har fått navnet Blomsterpiken. Det er Eva Hansen Sjøvold (2001-) som har laget denne.

Det er fantastisk fint å komme ned mot sjøfronten i Mo i Rana. Sjøfronten er bygget på overskuddsmasser fra industrien og har sitteplasser laget av granitt, lokalt stål og betong.

Også ved sjøfronten, som ble åpnet i 2016, er det et bidrag til Skulpturlandskap Nordland. Nemlig Havmannen, som står 15 meter fra strandkanten og som vender seg ut mot Ranfjorden. Havmannen i granitt er over 10 meter høy, og er laget av den britiske billedhuggeren Antony Gormley (1950-).

Jeg vet ikke hvilke forestillinger jeg hadde om Mo i Rana, men jeg tenkte kanskje på byen som "Jernverksbyen". Stortinget vedtok i 1946 å bygge et stort jern- og koksverk nært byen. Koksverket ble nedlagt i 1988, og driften på Jernverket ble redusert og privatisert i 1989. Dette kan jeg lese på en nettside til Mo i Rana. I dag markedsføres Mo i Rana som "Polarsirkelbyen". At det skulle være så fint her ante vi ikke. Fra Havmannen, går det en strandpromenade begge veier langs sjøfronten. Sørover er det bygget leiligheter.

Like ved Havmannen og rett ved strandpromenaden står Nicolaus Magnus "Nico" Widerberg (1960-) sitt minnesmerke over ungdommen Karin, enda ikke fylt 16 år, som mistet livet på Utøya. Widerbergs minnesmerke er reist 53 steder i Norge.

Går du langs sjøfronten sørover kan du lese tekst av Laila Stien (1946-). Det er poesi om livet på verket, i tillegg til livet i og med industrien.

Går du andre veien fra Havmannen følger du strandpromenaden mot Moholmen.

På Moholmen i Mo i Rana finner du en sjarmerende trehusbebyggelse. Husene som står her er det som er igjen av det gamle Mo i Rana. Der den skiferbelagte strandpromenaden slutter går vi til venstre og følger Kaigata ned mot fjorden.

Når vi kommer til sjøen bøyer vi av og går opp Moholmen, gata som går parallelt med Kaigata.

I enden av Moholmen snur vi og går samme vei tilbake.

Rett fram ligger Bakeribygget.

Dette var den 12. og siste dagen på ferien vår denne gangen. Det hadde for det meste vært en transportetappe fra Stamsund og hit til Mo i Rana. Det er ikke stort mer enn å kjøre fra Trondheim til Oslo. Neste dag hadde vi en tilsvarende kjøretur foran oss til Trondheim, hvor vi tar en natt før vi kjører de vel to timene hjem.

Nordlandsporten, i det vi forlater Nordland og kjører inn i Trøndelag neste dag.