Vi hadde kommet til Eidfjord dagen før etter å ha kjørt fra Drammen. Før vi dro videre tok vi oss tid til å se litt nærmere på det store cruiseskipet som hadde lagt til kai etter at vi gikk til køys i går kveld her i Eidsfjord. Det er ikke mye utsikt utover fjorden når disse store båtene ligger her.
Eidfjord ligger ved Simadalsfjorden, som er en fjordarm innerst i Hardangerfjorden. Når vi ser oss tilbake mot Eidfjord så dekker cruiseskipet hele sentrum.
Den 1310 meter lange Hardangerbrua ble åpnet i 2013. Vi er nå kommet inn på Rv13.
I det vi kjører av Hardangerbrua kommer vi inn i den 7510 meter lange Vallaviktunnelen. Inne i tunnelen er det en stor rundkjøring, og vi følger veien til Bergen.
Når vi kommer til Granvinsvatnet er vi ved krysset der vi for tre år siden kom inn på veien her. Da hadde vi kjørt langs Hardangerfjorden, og Nasjonal Turistveg Hardanger. Dermed hadde vi, fra vi var på Geilo dagen før, kjørt en vei vi har vært på før.
Nå skal vi derimot utforske en ny vei for oss. Det er det vi alltid prøver, men det er ikke lett ettersom vi nå begynner å kjenne landet vårt godt. Ved Granvin kyrkje stopper vi opp, men det er utsikta utover Granvinsvatnet som fasinerer oss, ikke kirka.
Da vi var i dette området i 2022 hadde vi snakket om å ta turen opp til Skjervsfossen. Denne er en del av Nasjonal Turistveg Hardanger, selv om det er en liten avstikker. Nå tar vi av fra Hardangervegen (Rv 13) der den møter Skjervsvegen, (den gamle Rv13) og følger den på nordsiden av Storelvi, som fører oss opp til fossen. Denne veien er stengt om vinteren. Rett etter at ei bru går over Skjervsfossen parkerer vi.
Skjervfossen er en av to fosser som ligger rett ved siden av hverandre. Skiltet som står ved fossen forteller oss at fossen har et fall på 135 meter i to terrasser, mens nettsiden til Nasjonale Turistveger sier 150 meter. Vassmengda varierer selvfølgelig etter vær og årstid. Der stien bort til fossen slutter (du ser personen som står til venstre på bilde under) kommer du til det som kalles Dusjen, et vakkert landskapsrom der du kan kjenne kreftene fra fossen buldrer i kroppen. Som navnet tilsier kan du her bli dusjet dersom vannføringen i fossen er stor nok.
Den gamle Rv 13 videre oppover er svingete som Trollstigen, men selvfølgelig i en mye mindre skala. Du kan så vidt se den mellom trærne på bilde.
Vi kommer ganske snart innpå den nye Rv 13 igjen og lengre opp stopper vi på rasteplassen Kanten, hvor det også er en campingplass. Dette er det øverste nivået av fossen, og du kan følge den siste biten av elva før den faller utfor. Fra Kanten er det et nettverk av veier, trapper, utsiktspunkt og hvilesteder nedover langs fossen. Det er tre vanskelighetgrader på stiene, lette gangveier tilgjengelig for alle, varierte stier og trapper, og ei svært bratt og lang trapp. Vi gikk den ikke, men kanskje er det den lange trappa sherpaer bygde ned mot Dusjen. Det tok dem fem måneder å bygge steintrappa. For det fikk de 100 000 kroner til gjenoppbygging av den jordskjelvrammede landsbyen deres i Nepal. Det melder NRK Vestland på sine nettsider.
 |
Rasteplass Kanten har også en et toalettanlegg. og noe av gulvet er av glass slik at du kan se elva renne under deg.
Det er strake veien videre til Vossevangen som er administrasjonssenter i Voss kommune. Stedet blir gjerne kalt både Voss og Vangen. Vi tar av fra Rv13 og kjører ned til sentrum. Vi fant fort ut at her var det hyggelig å være, og vi hadde god tid denne dagen.
Den første som møtte oss var "Simons-Margreta". På nettsiden voss.kunstrom.no leser vi at Simons-Margreta ble regnet som en av de første handelskvinnene på Vossevangen. Hun ble døpt Margreta Olsen og levde fra 1872 til 1949. Hun var et kjent innslag i gatene, og hun gikk rundt med brødkurva si på arma. Monumentet blir også kalt Hønse Margreta, men på skiltet ved siden av leser vi "Simons-Margreta. Det er Arne Mæland som laget henne i 2024.
På en vegg bak "Simons-Margreta" ser vi kunstverket "Skisportens vugge", laget av kunstneren LA STAA. Motivet er ei vugge som symboliserer at noen er født med ski på beina. Ski og vintersport er en stor del av Voss sin kultur og identitet.
I Bergsliparken finner vi et monument som ble reist i 1928, til minne om de tre Bergsli-kunstnerne, kunstmaler Knut (1827-1908), billedhugger Brynjulf (1830-1898) og maler, tegner, illustratør og billedhugger Nils (1853-1928). Vi kan også lese på en plakett at monumentet er tegnet av Magnus Dagestad, og at Nils Berglien laga relieffa. Knut Bergslien er kjent for å ha malt Birkebeinerne på ski der Håkon Håkonsson som barn blir ført over fjellet til Trondheim. På monumentet, som ble avduket i 1928, står Nils mellom onklene Brynjulf og Knud. Verker av både Knud og Brynjulf Bergslien er å finne utstilt på Nasjonalmuseet i Oslo. Det finnes også en tegning av Nils Bergslien der, men den er ikke utstilt.
Jeg lar det blå skiltet som henger utenfor Vangskyrkja fortelle historien om kirka. Jeg kan føye til at den er den største av mellomalderkirkene i Hordaland.
På kirkegården der kirka ligger finner vi gravsteinen til Lars Tvinde (1886-1973) og hans hustru Gudrun. Tvinde var skuespiller ved Det Norske Teateret i Oslo og ble gravlagt ved Frogner kirke. Men urnene til han og hustruen ble i ettertid satt ned på kirkegården her. Ståle Kyllingstad lagde gravsteinen som ble funnet i nærheten av barndomsheimen til skuespilleren. I 1937 ble relieffet felt inn i steinen.
Ved Vangskyrkja finner vi også statuen Heiagjengen, laget av billedhugger Solveyg Schafferer (1928-) Vi har sett en likedan før, den står i gågata i Mo i Rana.
Fra Vossevangen følger vi nå E16 videre. Vi kjørte langs Vangsvatnet og videre langs elva Vosso til Seimsvatnet, før elva fortsetter videre til Evangervatnet. Omtrent midt på dette vatnet tar vi en pause.
Vi passerer Bolstadøyri og når vi kommer til rasteplass Furnesstreet tar vi en ny fotostopp.
Et skilt viste oss veien til fabrikkutsalget for Dale of Norway. Det fikk meg til å tenke på barndommen, da mamma satt og strikket gensere for ullvarefabrikken. Garn kom i posten og fine gensere ble sendt tilbake.
Utsalget har et Olympic Room, med offisielle gensere brukt ved olympiader siden 1956.
Ved en rundkjøring i Trengereid bestemte vi oss for å ta dagens enkle lunch. Vi hadde kjøpt et nystekt brød mens vi var i Vossevangen. Det viste seg at rett ved der vi nå satt var det også et lite bakeriutsalg.
Vi ser oss tilbake på Osterøybrua.
Bilturen fra Eidfjord til Bergen var på bare 160 km. Her har vi vært her flere ganger før, så vi følte ikke for å bruke så mye tid her denne gangen. Vi var nok mer opptatt av å finne ut hvordan vi skulle finne Hurtigrutekaia, og hvor vi skulle parkere bilen mens vi ventet på at mannskapet skulle kjøre den ombord.
Men en liten rusletur tok vi. Veggmaleriet under heter The Mother og er laget av den argentinske kunstneren M.U.M (Martin Ron f. 1979-). Da vi besøkte Mo i Rana året før hadde vi sett et annet arbeid av kunstneren.
Bryggene i Bergen.
På vei tilbake til Hurtigruta gikk vi oss også på et annet gatemaleri. Det var av den franske kunstneren Stew (f. 1978-).
Helt tilfeldig så viste det seg at denne dagen var det hurtigruta Nordkapp som startet sin ferd nordover fra Bergen. Det var ekstra hyggelig ettersom det var den samme båten som vi reiste med året før, fra Trondheim til Kirkenes. Så godt trivdes vi ombord at vi da, isteden for å gå av i Tromsø som planlagt, forlenget turen videre mens vi var underveis, helt til seilasens slutt, Kirkenes.
Vi seiler ut fra Bergen Havn.
Under, og forbi, Askøybrua.
Fra Bergen seiler hurtigruta innaskjærs langs Øygarden, og i det klokka har passert 22 er vi ved Hellesøy. Å reise med hurtigruta er en veldig avslappende måte å reise på.
Dagens kjørerute.
