Været hadde lettet over natta og vi var klare for en ny dag.
Jondal lå vakkert til bak oss da vi tok ferja over Hardangerfjorden.
Med utsikt til Tørvikbygd.
Da vi kjørte i land fra ferja i Tørvikbygd var vi på vestsiden av Hardangerfjorden. Det brune skiltet viste oss at vi fortsatt var på Nasjonal Turistveg Hardanger.
Nå skulle vi kjøre nordover langs Hardangerfjorden med utsikt over til Folgefonnhalvøya som vi tidligere hadde kjørt rundt. Midt på bilde sees en bit av Folgefonnabreen.
Første stopp denne dagen ble Norheimsund ettersom vi trengte å besøke noen butikker vi ikke hadde funnet underveis. Vi har ikke så stort behov for shopping på vår vei, men av og til må det til. Det er vakkert nede ved havna i Norheimsund. Også herfra ser vi Folgefonnabreen.
Bare tre minutters kjøring rett øst for sentrum av Nordheimsund ligger Steinsdalfossen. For å komme til fossen må en over Steindalselva og Steindal bru som ble bygd i 1908.
Steinsdalsfossen er spesiell i og med at du kan gå bak den uten å bli våt.
Vi kjører forbi Øystese og videre på Hardangerfjordvegen som vi har fulgt siden Norheimsund.
Der Fyksesund starter, en over 10 km lang fjordarm av Hardangerfjorden, kommer vi ganske snart til Fyksesundbrua som fører over til Fykse. Den 344 meter lange brua var en gang regnet som den lengste hengebrua i Nord-Europa. Den ble åpnet av daværende kronprins Olav i 1937.
Vi er nå på Fv. 7 og tar en stopp på rasteplassen Steinstøberget. Også her er det fine toalettforhold, i tillegg til fine sitteplasser med nydelig utsikt over Hardangerfjorden.
Det er også rastemuligheter helt ned til sjøen.
Det er virkelig vakkert her ved Hardangerfjorden. Her er det også fine fiskemuligheter. Øya du ser i fjorden er Kvamsøy der det er en værstasjon for Meterologisk Institutt.
Fra Steinstøberget er det bare 10,5 km til neste rasteplass, Tyrvefjøra. Dette er et nytt stoppested langs Nasjonal Turistveg Hardanger som selv kaller toalettet her for "eventyrlig, som ingen har sett maken til". Det er vi helt enige i. De to toalettene er bygd av furustammer og betong med et tak som svever over landskapet.
Tyrvefjøra har selvfølgelig også flere sitteplasser.
Veien langs fjorden kan tidvis være både svingete og smal.
Ved Granvin forlot vi Nasjonal Turistveg Hardanger og kjørte inn på Rv 13. Vi kom ganske snart inn i den 7510 meter lange Vallaviktunnelen. Det er en stor rundkjøring inne i tunnelen. Rundkjøringen ble anlagt i forbindelse med at Hardangerbrua ble bygget, og åpnet i 2013. Etter den 1310 meter lange hengebrua kjørte vi langs den innerste delen av Hardangerfjorden til tettstedet Eidfjord.
Vi tok oss god tid i Eidfjord, både til å se oss rundt og til å ta en matbit. Det er vakkert her ved fjorden mellom alle de høye fjellene. Cruisebåten er beviset på at det kan være mange turister her, som helt sikkert også har tenkt seg opp til Vøringsfossen.
Vi hadde forlatt Nasjonal Turistveg Hardanger ved Granvin, men da vi kjørte videre fra Eidfjord var vi inne på en ny turistveg, Nasjonal Turistveg Hardangervidda. Vi skal opp den trange og bratte Måbødalen med til sammen fire tunneler som delvis går i slynger inne i fjellet. Den lengste er Måbøtunnelen på 1893 meter som ble åpnet i 1984, og to år senere var det åpningsfest da også de tre andre var ferdige. Den nye veien erstattet veien i Måbødalen som sto ferdig i 1916. Dessverre har det, både før og etter at nyveien kom, vært alvorlige ulykken her. Året etter åpninga gikk to forskjellige singelulykker med vogntog heldigvis bra. Sjåførene fikk kastet seg ut før bilene forsvant over kanten. Ulykkene skjedde i øverste svingen i Måbødalen og veien var islagt. Langt verre gikk det året etter da en buss med 23 skolebarn fra Kista i Sverige, i tillegg til 11 voksne, mistet bremsene og kjørte inn i betongveggen ved utløpet av Måbøtunnelen. 12 av barna, i 11-12-årsalderen, og fire voksne omkom. Dette kan vi lese på nettsiden Klikk.no.
Langs veien mellom Kvernhushaugtunnelen og Måbøtunnelen, som bare er en 240 meter lang sving, er det en avkjørsel der vi stoppet. Dette er de to nederste tunnelene i dalen. Vi har forstått i ettertid at av den gamle veien er stengt pga bl.a. rasfare, men at andre deler er bevart som gang- og sykkelvei. I 2009 fredet Riksantikvaren veien som et godt eksempel på veiingeniørkunst og formidler norsk veihistorie fra begynnelsen av 1900-tallet. Dette ifølge avisa VG. Da vi parkerte var det ingen beskjed som fortalte oss at vi ikke kunne gå langs den gamle veien her, og flere enn oss gjorde det.
Fossli Hotel ligger høyt oppe på den andre siden av fossejuvet. Vi står nå der de to sjåførene berget livet i siste øyeblikk før hver deres bil forsvant i dypet nedenfor dem. Vøringsfossen har et fall på 182 meter fra Hardangervidda og ned til enden av Måbødalen.
På vei tilbake til bilen er det utsikt over veien opp, men jeg med min høydeskrekk torde ikke å gå nær kanten for å få de beste bildene. Men ser du nøye etter ser du kanskje den gamle veien vi gikk midt på bilde til venstre, mens dagens vei sees nederst på bilde.
Her kan du også se litt av den gamle veien litt til høyre på bilde under.
Etter å ha tatt oss tilbake til bilen kjørte vi til parkeringsplassen ved Vøringsfossen som liger ved Fossli Hotel. Vi ville jo selvfølgelig også se der fossen begynner. Her har det blitt bygd utsiktsplattformer og stier fortløpende, og i 2020 kom en 47 meter lang gangbro. Den ligger 50 meter over strykene, ifølge Klikk.no. Dette er en utbygging som ikke er like populær hos alle. Det pågikk arbeid langs andre siden av fossen da vi var der også. Det skal visstnok være ferdig i løpet av 2022. Sikring er iallfall viktig her for det har skjedd mange ulykker, også med dødelig utgang.
 |
| Fjellplatået med starten av fossen oppe til venstre på bildet, der du ser brua som går over. Dalen til høyre videre oppover heter Sysendalen, som går over til Måbødalen rett under Vøringsfossen. |
Det er ikke mye vi ser av Vøringsfossen på bildene mine. Jeg tør ikke å gå så nær, heller ikke på bruene, for å se fossen. Men under her sees øvre del av den, og neste bilde er lengre nede.
Vi begynner på Hardangervidda og planen er fortsatt å overnatte i telt en egnet plass.
Ved Dyranut Fjellstova parkerte vi og gikk opp på høyden på andre siden av veien. Her er det vidt utsyn over Hardangervidda.
Brøytestikkene ved Dyranut Fjellstova er høye, slik vi også har sett på mange andre fjelloverganger.
Vi vurderte å kjøpe middag på Dyranut Fjellstova, men bestemme oss for å spise fra maten vi hadde i bilen. Vi mente det var et passende sted da vi kom til Skiftesjøen, bare noen minutters kjøring fra Dyranut. Over innsjøen kan vi se litt av Hardangerjøkulen som er Fastlands-Norges sjette største bre.
Det var kaldt å raste ved Skiftesjøen. Dersom vi fortsatt hadde trodd at den planlagte fotturen på Hardangervidda ville bli noe av så forsto vi nå at det måtte vi bare glemme. I tillegg til at temperaturen var nede mot null var det meldt mye regn framover. Da var ikke flere døgn med teltliv aktuelt.
Vi tok også en kort stopp ved innsjøen Halnefjorden, men bare for å ta bilder. Da hadde vi nettopp forlatt Vestland og kommet inn i storfylket Viken.
Ved Haugastøl er det slutt på Nasjonal Turistveg Hardangervidda. Ettersom vi hadde bestemt oss for ikke å bruke mer tid på Hardangervidda ville vi bare kjøre så lenge vi orket denne dagen. Veien gikk forbi Ustaoset, Hagafoss, Ål og Geilo før vi kom til Torpo Stavkyrkje. Dette er den eneste stavkirka i Hallingdal og vi måtte selvfølgelig stoppe selv om kirka var stengt. Kirka skal være fra midten av 1100-tallet og står tett ved Torpo nyere kirke som er bygget i 1880.
Det har vært mange stavkirker på denne turen, og allerede i Gol finner vi den neste. Den regnes ikke som en av de 28 stavkirkene i Norge, selv om den har navnet Gol nye stavkyrkje. Dette er en tro kopi av Gol Stavkyrke som er flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy i Oslo. Denne nye står i Godarike Familiepark her i Gol.
Etter Gol kommer vi ganske snart til fylket Innlandet. Det var dette med å kjøre så mange nye veier som mulig på våre turer. Herfra ble dette vanskelig, vi måtte nå bestemme oss for hvilke av tidligere kjørte veier vi skulle ta hjemover. Valget falt på Valdresflya. Vi har kjørt der to ganger før, første gangen på turen vi nesten ikke husker i 1975, den andre gangen i august 2020. Begge gangene kjørte vi sørover, nå var vi på vei nordover og tenkte at da ville blikket bli som en ny tur naturmessig. Før vi kom dit leide vi et rom på et trivelig pensjonat i Røn i Vestre Slidre, Furulund Pensjonat.
Utsikten fra pensjonatet vi bodde på i Røn. Det ligger på nordsiden av innsjøen Strondafjorden.
 |
| Dagens kjørerute. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar