Vi var glade for at vi hadde valgt hotell istedenfor telt kvelden før, det ble ganske mye regn. I løpet av den halve timen det tok oss å kjøre til Rosendal neste dag hadde det lettet mye.
Det er en kort spasertur fra parkering og opp til Baroniet Rosendal.
Det første vi kom til var kjøkken- og urtehagen. Det som dyrkes her, frukt, bær, grønnsaker, salater og krydderurter blir brukt i maten som serveres både på slottsmiddager og lunch i caféen i drivhuset. Det kan vi lese på baroniets nettside. Hagen er helt giftfri og all gjødsel som blir brukt i kjøkken- og urtehagen, rosehagen og landskapshagen kommer fra Norsk Naturgjødsel.
Drivhuset, der det er café, var fullt av geraniumer, eller er det pelargonium?
Det var noen flotte "Tårer" (Fuksia) i krukker utenfor toalettbygget.
Vi ble med på en guidet omvisning inne i slottet, noe som virkelig er verd å få med seg. Ettersom det ikke var lov å ta bilder har jeg ingenting å vise.
Baroniet i Rosendal er det minste slottet i Skandinavia. Ludvig Rosenkrantz (1628-1685) var en dansk adelsmann som giftet seg med Karen Mowat (1630-1675) i 1658. Hun var Norges rikeste arving, etter at hennes eneste bror hadde dødd i en duell, mens Rosenkrantz eide ingenting. De fikk gården Hatteberg i bryllupsgave. Da svigerfaren døde i 1661 ble Ludvig en av landets rikeste menn ettersom det på den tiden var mennene som rådde over midlene i ekteskapet. Han startet bygginga av sitt vesle slott som de kalte Rosendal. Det sto ferdig i 1665. Rosenkrantz ville bygge et mye større slott, men reglene i Norge tillot ikke det. Han var glad i en fest og oppholdt seg mye i Danmark, i tillegg til at han heller ikke var særlig flink økonomisk. Derfor måtte han etter hvert selge unna eiendom for å klare gjelden. Egentlig var slottet for lite til å kalles baroni, men Kong Christian V av Danmark-Norge gjorde det til Lensbaroni i 1678, og det fikk navnet Baroniet Rosendal. Ludvig kunne nå kalle seg baron, men Karen ble aldri baronesse ettersom hun allerede da var død.
Ludvig og Karen fikk ni barn, men alle de fire sønnene døde barnløse. Etter at Karen var død giftet Ludvig seg igjen, men han fikk ikke barn. Ludvig er den eneste baronen Norge har hatt, og baroniet i Rosendal det eneste baroniet.
To sønner av Ludvig og Karen overtok eiendommen etter tur, og etter at den siste døde i 1723 døde også den norske grenen av den danske adelsslekten ut. Kongen hadde nemlig bestemt at baroniet bare kunne gå i arv til sønner, og nå var det ingen menn igjen i familien. Etter dette ble det flere private eiere før det fra 1745 var slekta Rosenkrone som eide Baroniet Rosendal. I 1927 gav de godset i gave til Universitetet i Oslo. Da ble eiendommene gjort om til en stiftelse og Universitetet i Oslo overtok.
Hagen forandrer seg hele tiden, fra januar til langt ut på høsten. Det første som kommer er snøklokker, så fruktblomstring, tulipaner, påske- og pinseliljer utover våren. Forskjellige planter står så for tur tidlig på sommeren og i juni er det rododendron og asalia som kommer i mange forskjellige farger. Vi var der den siste dagen i juli og da blomstrer rosene i den over 300 år gamle renessansehagen.
Som i kjøkken- og urtehagen blir det heller ikke brukt noen form for sprøytemiddel på rosene. De bruker heller ulike naturlige blandinger av grønnsåpe, eplesidereddik og natron.
Tehuset.
Portalen som fører inn til borggården på slottet. Den er dekorert med familiene Rosenkrantz og Mowats våpenskjold og har innskriften "Milius Mori In Libertate Quam vivere In Servitute 1665" (Bedre å dø i frihet enn å leve i trelldom). Informasjonen er fra Store Norske Leksikon.
Borggården.
Portalen fra borggården inn til slottet.
Det gamle kjøkkenet på Baroniet Rosendal.
Bare tre minutters kjøring fra Baroniet Rosendal ligger Kvinnherad kyrkje. Den er bygd rundt 1250 og er en av landets eldste kirker. I tillegg er den blant de største steinkirker fra middelalderen som ligger på Vestlandet. Den lå under Baroniet Rosendal i flere hundre år, men fra 1910 ble den gitt til menigheten. Baroniets første familier ligger balsamert i sarkofager i kirkens gravkapell. Det var Ludvig Rosenkrantz som fikk gravkapellet bygget. Kirka var dessverre stengt da vi var der.
Vi fortsetter langs Kvinnheradsfjorden og er nå på vestsiden av Folgefonnhalvøya. Ved Ænes svinger vi østover og kommer inn langs Maurangsfjorden. Vi tok en stopp ved Furebergfossen som har et fritt fall på 20 meter før den renner ut i fjorden. Både Maurangerfjorden og Kvinnheradsfjorden er fjordarmer av Hardangerfjorden.
Vi hadde håpet å kunne ta en tur inn Bondhusdalen og evt. ta med teltet for en natt ved Bondhusvatnet. Det sies at det skal være en vakker fottur dit. Men været var ikke på vår side så det ble det ikke noe av. Snart kjørte vi gjennom Folgefonntunnelen, Norges fjerde lengste veitunnel. Den er 11 150 meter lang og går gjennom fjellet under Folgefonna. På andre siden av tunnelen kommer vi til Eitrheim som nå regnes som en del av Odda, som ligger i underkant av fire km derfra.
Nå må vi bestemme oss for veien videre. I utgangspunktet skulle vi kjøre på østsiden av Sørfjorden i Hardanger, men så hadde det nettopp vært ras langs den veien. Vi var litt usikker på om veien nå var helt åpen slik at vi slapp lange køer. Alternativet var å ta veien på vestsiden av den lange smale fjorden, og da skulle vi ha tatt av nordover her i Eitrheim. Et annet forslag min bedre halvdel kom med var at vi uansett valg først kunne kjøre til Låtefossen, som vi hadde glemt lå en liten avstikker fra Skare da vi passerte der dagen før. Fra Odda er det 30 km tur/retur til Låtefossen. Da ble det slik.
Ved Odda var vi også inne på Nasjonal Turistveg Hardanger. Den var en av årsakene til at denne ferieturen ble lagt til dette området. Vi har på en måte begynt å samle på Nasjonale Turistveger. Dette ble vår tredje denne sommeren, etter og ha kjørt Jæren og Ryfylke i slutten av juni. Og før sommeren var over hadde vi kjørt alle sør for Trøndelag, bortsett fra den Gamle Strynefjellsvegen.
Veien gjennom dalen mellom Odda og Låtefossen er ganske trang, men det var ikke problemer av noe slag. Llåtefossen har to løp og styrter 165 meter nedover fjellsiden. Den ligger tett inntil veien og renner ut under brua over Rv 13. Låtefossen har vært et populært besøkssted siden 1800-tallet, da tyskere og engelskmenn jevnlig kom hit. På nettsiden til Nasjonale Turistveger kan vi lese at de ble skysset med hest og kjerre fra fjorden, opp langs Sandvinsvatnet og videre opp Oddadalen til Låtefossen. Det var mye folk her nå også, og vi var heldige som fant en ledig parkeringsplass straks.
Jeg har tidligere fortalt at vi alltid prøver å finne nye veier for å få sett mest mulig av det flotte landet vårt. Men vi har faktisk vært ved Låtefossen en gang tidligere, sommeren 1978. Vi har et bilde fra den gang der junior, enda ikke fylt to år, og jeg sitter på en murkant langs veien med fossen bak oss. I og med at vi har vært her tidligere så har vi jo kjørt noen av strekningene på denne turen før. Men vi har ikke notert så nøye hvor vi har kjørt på den tiden, jeg har bare skrevet stedsnavn ved de få bildene vi tok. Uansett er det "en evighet" siden, og alt vi opplever nå virker som første gang.
Nasjonal Turistveg Hardanger har sitt sørligste punkt ved Låtefossen. Vi kjørte tilbake til Odda, og ettersom vi ikke ser noe skilt om det nylige raset på østsiden av Sørfjorden tok vi sjansen på å kjøre der. Det er tross alt her den Nasjonale Turistvegen går. Det var lurt, ikke noe problemer av noe slag.
Omtrent fem kilometer før Lofthus kjørte vi forbi en rasteplass som vi fort forsto var et nytt tilbud på Nasjonale Turistveger. Men vi hadde ikke sett den på nettsiden til turistvegen og var ikke forberedt på at den kom. Den lå på andre side av veien så vi kunne ikke kjøre innom uten å snu et eller annet sted langs den smale veien. Senere fant vi den under Nyheter på nettsiden. Den gamle rasteplassen på Espenes ble borte etter rassikring og et servicebygg i stål ble bygget. Plassen ble åpnet denne sommeren (2022), etter utsettelser pga pandemien.
Vi er i Ullensvang kommune som er det største fruktkommunen i landet. Det er frukttrær overalt, og muligheten til å kjøpe moreller, og noen steder også jordbær, er mange langs veien. Bare noen steder sitter det selgere, de fleste plassene kan du bare forsyne deg og betale med vipps.
Vi hadde tenkt å ta en stopp i Kinsarvik, men da vi kom til ferjeleiet oppdaget vi at ferja lå klar for tur. Ettersom vi var usikker på rutetidene bestemte vi oss raskt til å ta denne.
Vi nærmer oss Utne som ligger nord på Folgefonnhalvøya, vest for innløpet av Sørfjorden.
Regnbuen viste seg over Utnefjorden. Et skilt fortalte at vi fortsatt var på Nasjonal Turistveg Hardanger. Vi hadde tenkt å bruke litt tid på Hardanger Folkemuseum i Utne, men klokka var blitt så mange at det var stengt. Vi var ytterst på Folgefonnhalvøya og kjørte ytterst på vestsiden av den, med Hardangerfjorden på høyre side.
Vi føler at vi kjører midt i en frukthage. Også her er veien stedvis smal, men det var ikke så mye trafikk denne søndags ettermiddagen.
Vi kjørte også gjennom områder der frukttrærne er pakket inn i det som ser ut som plasttelt. At det er vakkert kan en vel ikke si, men helt sikkert nødvendig for produksjonen.
Veien har tatt oss opp fra fjorden før det går nedover igjen på en svingete vei. Så er vi ved fjorden igjen, og i Herand. Her spiste vi verdens beste pizza, iallfall føltes det slik ettersom vi nå var veldig sultne.
Vi tok oss selvfølgelig tid til en stopp ved Hereiane rasteplass som ligger litt over 3 km fra Herand. Klokka er blitt seks på kvelden og to bobiler hadde allerede parkert her for natta. Den tredje kom mens vi var her. På nettsiden til Nasjonale Turistveger kan vi lese at toalettbygningen på plassen er spesiell og kombinerer gamle skifertradisjoner med betong og glass i sterke farger. Det er alltid spennende å se toalettene på disse rasteplassene i regi av turistvegene. Det er vakkert her, med blanke svaberg og utsikt utover Hardangerfjorden.
Jondal er et lite tettsted som også ligger ved Hardangerfjorden. Her skulle vi være ei natt før vi skulle ta ferja over fjorden neste morgen.
 |
| Dagens etappe. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar