Eduardo VII-parken og Igreja de Sao Domingos i Lisboa.

I gata Avenida da Liberdade finner du elegante designbutikker. Den ender i en rundkjøring som er en av de viktigste veikryssene i Lisboa. Midt i denne står et minnesmerke om gjenoppbyggingen av byen etter jordskjelvet i 1755, en statue av Marques de Pombal som holder en løve. Selve statuen er 9 meter høy, mens sokkelen er hele 34 meter. 

På motsatt side i rundkjøringa, fra Avenida da Liberdade ligger Parque Eduardo VII. Dette store parkområdet er oppkalt etter kong Edvard VII av England som åpnet den i 1903, for å styrke forholdet mellom England og Portugal. Parken ligger i motbakke og fra øversiden av den er det en fantastisk utsikt. Området dekker et areale på 26 dekar. 

Parken sett nedenfra, og på neste bilde den andre veien med utsikt over Lisboa. 

Øverst i parken står fire store søyler. Dette er to av dem.

Det er også et moderne monument der, 25. April monumentet, som hedrer 1974 revousjonen. Den består bl.a. av en fontene i form av en stor stein og en falleferdig vegg. 

Jeg vil ikke si at jeg syntes Monumento ao 25 de Abril er vakkert. 

På vei ned til sentrum igjen passerte vi Igreja de Sao Domingos. En fantstisk kirke med marmor i sin innredning. Kirken ble bygget i det 13. århundre. Etter flere utbygginger ble mye ødelagt av jordskjelv i 1531 og det ble en ny ombygging i 1536.

Belém i Lisboa, den historiske bydelen.

Bydelen Belém er den mest historiske delen av Lisboa. Vi tenkte først å gå dit fra havna, men er glad vi tok trikk. Du kan se et monument, eller noe annet du ønsker å se, og tro det er mye nærmere enn det i virkeligheten er. Ting er så store her.

Lagt inn i juni 2026: Over 10 år etter dette var vi tilbake i Lisboa, også her i Belém. Se gjerne her. 

Vi gikk av trikken ved Mosteiro dos Jeronimos. Klosteret ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1983. Det var her Lisboa-traktaten ble undertegnet av EUs statsledere i 2007.

Mosteiro dos Jerònimos var en gang hjemmet til en orden av Hieronymite munker. Stedet det står på var opprinnelig en bolig grunnlagt av den portugisiske prinsen Henrik Sjøfareren i 1450. Bygningen ble påbegynt i 1501 og er til ære for Vasco da Gamas oppdagelse av sjøveien til India. Hans sarkofag befinner seg i kirken Igreja de Santa Maria de Belém som ligger på stedet. Heldigvis berget klosteret under jordskjelvet i 1755. Klosteret var stengt da vi var der, men kirka var åpen.

Jardin da Praca do Impèrio ligger mellom Mosteiro dos Jerònimos og Pedrão dos Descobrimentos. 

Padrão dos Descobrimentos sett fra verdenskartet som er lagt i flis foran monumentet. 

Padrão dos Descobrimentos er et monument for oppdagelsesreisende. Det er 52 meter høyt og ble oppført i 1960. Da var det markering av at det var 500 år siden
Henrik Sjøfarerens død. Padrão dos Descobrimentos ligger langs elvemunningen av Tajo, der hvor skipene i det 15. og 16 århundre dro ut fra for å utforske verden og handle med India og andre land i det fjerne østen. 

Fremst, med ryggen til: Henrik Sjøfareren, nr. 2 sittende på kne med sverd: Kong Alfonso V, nr. 3 med ryggen delvis til: Vasco da Gama.

Først i rekka er Henrik Sjøfareren. 

På plassen foran monumentet Padrão dos Descobrimentos er det et 14 meter bredt verdenskart i gata. Bakerst i bilde kan den 300 meter lange fasaden på klosteret Mosteiro dos Jerònimos sees. 

En kort spasertur unna Padrão dos Descobrimentos ligger Torre de Belèm. Dette er et av de mest enestående monumenter i Lisboa. I det 16. århundre var dette et befestet tårn, nå fungerer det stort sett som et friluftsmuseum. Før i tiden var tårnet det synet sjøfarerne som kom hjem fra sine mange og lange reiser gledet seg mest til å se. Da Lisboa ble invadert av spanske tropper i 1580 ble tårnet tatt av den spanske hertugen av Alba og senere brukt som fengsel. Torre de Beèm kom på lista over UNESCOs verdensarv i 1983, og ble i 2007 av portugiserne valgt som et av de sju underverker i Portugal. 

I 2026 skulle vi besøke Lisboa igjen, også Belém. Innlegg fra den gangen kan du se her. 

Gatelangs fra Basilica da Estrela og ned til elva Tejo, Lisboa.

En tur med en av de mange trikkene kan være hyggelig når en er i Lisboa, og da vi leste oss opp om byen forsto vi at trikk nr. 28 var en trikk som måtte prøves. Den er så gammel som tilbake til 20-årene.

Vi stilte oss opp i en lang kø, og både en og to trikker gikk uten at vi fikk plass. Nå var det trikk nr. 28 som har blitt omtalt som den mest kjente trikken i Lisboa, men uansett hvilken trikk du tar akkurat her så går den jo samme rute! Da det endelig ble vår tur havnet vi helt bak i trikken, stående. Vi hadde mer enn nok med å holde oss fast mens trikken sjanglet seg rundt. Det heter seg at en opplever mange historiske, smale gater, der klesvask hengende i snorer på husene. Slik vi sto, og også for de som var så heldige å få seg sitteplass i den tettpakkede vogna var det ikke så enkelt å se noe som helst, i våre øyner. Derfor ble vi enige om at det ville ha vært mye bedre å gå strekningen, og bestemte oss for at vi skulle spasere tilbake til sentrum. En annen ting er at du skal følge godt med ettersom lommetyver liker seg godt på slike tettpakkede steder.

Trikk 28 hadde sin endeholdeplass like ved Basilica da Estrela, også kjent som
Basílica do Sagrado Coracao de Jesus. En fantastisk kirke. Den ble påbegynt i 1779 og ferdigstilt ti år senere. Kirken har to klokketårn og interiøret er i marmor i ulike farger.

Etter å ha besøkt Basilica de Estrela gikk vi sør-østover og nedover mot elva Tejo. Vi vandret forbi Assembleia da Republica, det portugisiske parlamentet. Da vi nærmet oss elva ble gatene smalere.

Igreja de Santa Catarina.

Vi passerte Igreja de Santa Catarina, også kjent som Igreja dos Paulistas. Den er opprinnelig en del av et kloster fra 1647, mens selve kirken er fra 17. århundre.

Vi kommer tilfeldig forbi restauranten A. Brasileira og bestemmer oss for å ta en kopp kaffe her. Stedet ble grunnlagt av Adriano Teles som ung emigrerte til Brasil, kom tilbake til Portugal og åpnet dette stedet, i tillegg til en rekke andre steder, først på 1900-tallet. Kaffen som ble servert var selvfølgelig importert fra Brasil.

Da vi kom ned til elvemunningen av Tejo igjen var det tid for lunch. Vi slo oss ned på en trivelig liten plass som het The Green Room. Det viste seg å være et vegitarisk sted, men de hadde også annen mat. Dette skulle bli et sted vi gikk tilbake til de neste to dagene vi var i byen også. Utrolig god mat, og en hyggelig ung dame som drev stedet gjorde sitt til det.

Ved toalettene til The Green Room.