Dag 16: Fra Carcabosa til Jarilla.

Både klær og sko var bløte da vi tok dem på om morgenen. At skoene var bløte hadde egentlig ikke så mye å si, de kom uansett ikke til å være tørre lenge denne dagen. Det var en lang dag foran oss så nok mat og drikke for turen var viktig. Det er ikke noe å få kjøpt underveis. 

På vei ut av Carcabosa gikk vi forbi disse tre korsene. 

Naturen var fortsatt veldig vakker, men det ble en meget våt dag. Vi vasset i vann, og der det var de kjente steinblokkene som er lagt ut mange steder slik at vi har noe å gå på, var også mange av disse oversvømt. 

Det skulle etterhvert by på virkelig store utfordringa å krysse bekkefar. Særlig to steder var stien blitt til to brede elver, og vi måtte vasse med vann til trusa. Den ene kunne fort ha blitt direkte farlig å passere. Prøv å gå i en fossende elv, der du ikke aner underlaget og du har en tung ryggsekk på ryggen. Da er det om å ha balansen i orden! Du går automatisk på tærne for du vil prøve å beholde trusa tørr! Jeg hadde skoene på, vi ante jo ikke hvordan stien under vannet var, men jeg tok av fjellbuksa. Så ble telefonen pakket godt inn i en plastpose og la den midt inni sekken. Håpet var at dersom jeg skulle falle så ville den kanskje berge best mulig. Hadde vi falt med ryggsekken på ville det ikke være sikkert hvordan det ville ha gått. Senere hørte vi om en dame som gikk alene og som ble tatt av vannet. Heldigvis var det en annen pilegrim som så det hele og fikk tak i henne. En annen tanke som kom var hvor reint vannet vi vasser i egentlig er. Med det store dyreholdet som er der vi går er det nok mye bakterier, og mange har jo blemmer og sår på føttene. Men for oss skapte det heldigvis ingen problemer.

Vi ble så glade da vi kjente igjen New Zealandske Janet foran oss på stien. Vi har litt ulik tempo så vi har ikke gått så mye sammen på dagene. Hun var ofte litt tidligere ute enn oss på morgenene, men vi går fortere og passerte henne gjerne underveis. Men vi hadde tatt farvel kvelden før, og trodde ikke vi ville møtes igjen. Vi hadde tenkt å velge en annen vei enn henne i løpet av dagen. 

Via de la Plata (Sølvveien) var først en romersk vei som gikk mellom Sevilla og Astorga. Senere ble det den brukt av pilegrimer som gikk fra Sevilla til Santiago de Compostella. Den romerske buen Arco de Caparra er blitt symbolet på Via de la Plata. Buen er den eneste som er bevart av sitt slag i Spania. Det var spesielt å komme til dette stedet der ute i "ødemarka". 

Ved buen er også arkeologiske funn etter den romerske byen Capera. Utgravningene fortsetter kontinuerlig, og det er funnet bl.a. templer, spa og amfiteater.

Ekstemregnet som var meldt hver dag kom stort sett om nettene. Denne dagen slapp vi regn, sola vise seg faktisk også. Vi hadde bestemt oss for å gå til et sted som lå litt utenfor selve caminoen denne dagen, nemlig Jarilla. Caminoen går til Aldeanueva del Camino, men det ville ha blitt nærmere 39 km, i dag mente vi at en mil kortere enn dette ville være nok. Nå hadde vi gått en stund sammen med Janet, og fire-fem kilometer etter Arco de Caparra tok veien til Jarilla av. Janet skulle fortsette til Aldeanueva del Camino og nå var vi iallefall helt sikre på at dette var siste gangen vi så hverandre. Veien førte oss ned på N-630 hvor det var lite trafikk. Vi så Jarilla som lå oppe i lia på høyre side og det virket veldig langt opp dit nå som vi hadde vært på veien i nærmere åtte timer. Vi var derfor overrasket da vi etter en halvtimes tid så et bygg langs veien som jeg syntes lignet på Hostal Asturias. Jeg kjente det igjen fra bookingen vår. Jeg må ærlig innrømme at det var veldig godt å slippe å gå bakken opp til Jarilla.

Vi var godt fornøyd med å bo på Hostal Asturias. Rommet hadde en god varmepumpe slik at vi fikk varmen i oss der. I tillegg var maten god og det var billig å bo der. For de som er ute etter wifi så var det dårlig over hele huset. Hostal Asturias tilbyr seg, mot betaling, å hente deg med bil der veien hit tar av fra caminoen. Vi så de som benyttet seg av dette.

I denne gruva grillet de det herligste kjøtt på kvelden. Og når serveringa var over fikk pilegrimene tørke sine sko på ettervarmen!! Vi sto over, vi visste at når vi gikk ut døra neste dag så ville skoene være like bløte med det samme.

Denne kvelden var det ingen av våre tidligere venner som bodde her. Men da dukker det gjerne opp nye folk å bli kjent med. Vi hadde så vidt tidligere vært i kontakt med et par fra Nederland, Diana og Ferry. De hadde bodd på samme sted som oss i Casar de Caceres, og vi mente vi hadde sett dem på herberget der vi bodde dagen før også. Nå fikk vi en hyggelig kveld sammen. Også tyske Mathias, i tillegg til Michelle og Michael fra Frankrike var vårt selskap. 

Forrige etappe                           Neste etappe