På vei ut av døra på Camping las Catalinas i Riobolos var verten ivrig etter å fortelle oss om en vei som skulle korte ned dagens etappe med 4 kilometer. Vi er alltid enige om at de gule pilene skal følges, uten unntak, men jeg antar at det kanskje var det øsende regnet som var årsaken til at det var fristende med en kortere vei denne dagen. Det som hendte var at vi rotet oss aldeles bort! Til slutt ante vi ikke helt hvor vi var i forhold til dit vi skulle, og vi spurte flere vi møtte hvor vi skulle gå. Det var overraskende hvor mange som var på diverse arbeidsoppdrag der vi gikk, i dette som vi følte som ødemark. Ingen snakket engelsk, og det ble pekt i alle retninger, alt etter hvem vi spurte. Men alle var veldig ivrige etter å hjelpe. Vi var litt høyt oppe i ei li og til slutt så vi en vei ca 2 kilometer lengre borte som vi følte kunne være caminoen. Dermed peilet vi oss inn på den. Men før vi kom dit måtte vi gjennom både tette kratt, over en bekk og over et privat jorde. De 4 kilometrene vi skulle spare endte i 7 kilometer lengre enn den opprinnelige lengden på dagens distanse var!
 |
| Vi passerte en veldig stor solcellepark. |
Regnet høljet ned og det blåste godt. Da vi kom til Galisteo, etter litt over tre timer på veien, følte vi for en kopp kaffe. Galisteo, som er datert tilbake til 1217, er omringet av en bymur.
 |
| Mot Galisteo. |
Innenfor bymuren i Galisteo fant vi en liten bar der det var ganske så fullt av lokale folk. Vi ble fristet av noen småretter de hadde, så det ble også et par tallerkener med kjøttmat. For dette og to store krus med kaffe betalte vi 3 euro!
Vi skulle gjerne ha oppholdt oss lengre i Galisteo, men det var for tidlig på dagen til å stoppe her. Og ettersom det regnet så voldsomt var det heller ikke trivelig å rusle rundt. Så vi fortsatte etter en stund. Like utenfor byen passerte vi brua over elva Rio Jerte.
Da vi passerte Aldehuela del Jerte kunne vi ha tenkt oss en kopp kaffe igjen, men vi fant ingen steder som var åpent. Etter 27 kilometer kom vi endelig til Carsabosa. Dette var et av de få stedene vi ikke hadde reservert rom på forhånd, men vi ringte Albergue Senora Elena underveis og fikk beskjed om at de hadde rom for oss. Dette herberget har siden 1991 blitt drevet av ei dame som heter Elena, derav navnet på stedet, mens det nå var en mann, som vi forsto var sønnen, som prøvde å ha styringa. Det var nok ikke like enkelt med den gamle til stede, kunne det virke som ;) Det var tydelig at det var Elena som hadde lovet oss rom, men nå var vi ikke sikre lengre. Det ble en heftig diskusjon mellom de to som drev stedet! Etterhvert ble det lett opp en nøkkel i en boks inne i et skap og vi ble fulgt til et hus som lå litt unna selve herberget. Det var tydelig at dette var et hus de holdt på å restaurere for det var malingspann og verktøy overalt. Men rommet vi fikk var helt i orden og så ut til å være ubrukt. Varmvannstanken som var avslått ble nå skrudd på. Men varmt vann ble bare kortvarig. Vi var bløte og kalde, så det eneste vi følte for var å krype til sengs for å prøve å få litt varme i oss.
 |
| Klærne var gjennombløte og det var nytteløst å få de tørre. Det var nemlig ikke varme i rommet. |
Vi gikk tilbake til puben på herberget for en kopp kaffe og et lite glass vin. Aldri før har vi opplevd å få et kokt egg hver i tillegg, som noe ekstra å bite i :)
Janet fra New Zealand hadde også stoppet her. Vi var spente på om hun visste hvordan det gikk med Peter som kvelden før hadde vurdert å stanse vandringa på grunn av problemer med en fot. Janet kunne fortelle at han nå var på vei hjem til Canada.
Herbergets gamle vertinne Elena tegnet et detaljert kart for den videre veien. Dette satt hun og tegnet etter hode og hun delte villig ut til pilegrimer. Det skulle vise seg å være både veldig detaljert og lett å finne fram etter.
Senere på kvelden spiste vi og Janet middag sammen på en restaurant like ved, og mens vi var der stakk Robbert fra Nederland innom. Janet hadde planer om å gå 4 mil neste dag, en mils vei lengre enn oss, så vi forsto at dette ville være siste kvelden vi hadde sammen. Janet var den vi hadde fått best kontakt med på turen, og det var like vemodig å ta farvel med henne som det var med Peter kvelden før.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar