Dag 12: Fra Viterbo til Capranica (vår 38. etappe på Via Francigena).

Ut fra Viterbo hadde vi to valg og vi ble ikke helt enige om hvilken vei vi skulle gå. Vi visste nemlig at det også i dag ville bli en lang dag og valget falt på den korteste. Men så var det å finne den da! Vi startet med å gå til Piazza San Lorenzo der katedralen og Palazzo dei Papi ligger. Vi gikk ned fra høyden på høyre side av palasset og nedover Via S. Clemente. Da vi kom til Via Sant'Antonio forsto vi ikke vår guidebok, den som vi ikke er så veldig fornøyd med. Vi tok Via Sant'Antonio til venstre, men da det hadde gått jevnt oppover og vi kom til en byport skjønte vi at dette neppe kunne være riktig. Vi var på vei opp i byen igjen. Tilbake til der vi gikk feil kom vi oss ned til Via San Paolo og begynte å gå til venstre på gangveien langs den trafikkerte veien. Men dette føltes heller ikke riktig, så vi snudde igjen. Vi hadde nå kommet fram til at vi lette etter en vei som heter Strada Freddano, og den begynner på andre siden av Via San San Paolo og går rett fram deretter. I ettertid har vi funnet ut at den offisielle Via Francigena går på Via Vico Squarano og ligger midt mellom Via San Paolo og Strada Freddano, altså også på andre siden av Via San Paolo.

Etter en liten stund går Strada Freddano til venstre, men vi gikk rett fram. Husker ikke helt, men antar det var merket der.

Vi krysset motorveien SS 675 og i vår guidebok, som også følger dette alternativet, står det at vi skal gå om Terme dei Papi, spabadet til pavene som holdt til i Viterbo på 1200-tallet. Vi kom aldri dit, men i ettertid ser vi at vi var ganske nær. Derimot passerte vi et minnesmerke over martyren Santi Ilario e Velentino.

Vi kom inn på en kornåker der flere nydelig glassbilder av religiøse motiver var satt opp. Stien gikk mellom kornaksene.

Vi passerte igjen motorveien, denne gangen under den. Etterhvert kom vi inn på Strada Signorino hvor vi møtte igjen den offentlige Via Francigena. Da hadde vi gått 4,1 km fra der vi begynte på Strada Freddano. Vårt mål om at den veien vi gikk skulle være kortere slo feil, den ble litt lengre, men bare litt over 1,5 km. Herfra følger vi Strada Signorino videre, men ganske snart slutter den og går over i Via Risiere. Det har så langt vært nydelig natur vi har gått i og det bare fortsetter.

Vi gikk enda en gang under motorveien, det ble noen krysninger av veier denne dagen. Nå gikk vi også langs den et par kilometer, men i trygg avstand på grusveien ved siden av veien. I et stort veikryss måtte vi under den igjen, men etter det forlot vi SS675.

Vi gikk gjennom store plantasjer med oliventrær, senere også gjennom store områder med hasseltrær. 

Vi kommer til SS2, veien vi har fulgt av og til helt fra Firenze. Den heter Via Cassia og er opprinnelig en av mange romerske veier rundt om i Europa. Via Cassia går fra Firenze til Roma. Den ble bl.a. bygget for å frakte handelsvarer. Veien i dag har tilnærmet samme trasé som for 2 000 år siden selv om den nå er en moderne vei. Men innimellom er deler av den gamle veien gravd ut og det er disse brosteinsveiene vi har gått på flere steder på Via Francigena. 

Vi gikk i et område der det var vekster som minnet om brennesle. Ikke av utseende, men de brenner godt når vi kommer borti dem. Og ettersom de er høye er det ikke til å unngå. Heldigvis varte det ikke så veldig lenger. 

Ettersom vi ikke skulle bo i Vetralla hadde vi ikke behøvd å gå ned til det historiske senteret i byen. Men da vi kom opp i byen ble vi usikker på veien videre og tok til venstre, dermed kom vi til Piazza Duomo med to fontener og Duomo di Sant`Andrea. Kirken ble påbegynt i 1711 og ble innviet ti år senere. Mens vi var her benyttet vi sjansen til å kjøpe oss noe å spise.

Før vi forlot Vetralla møtte vi tre av de andre pilegrimene, far og sønn fra Italia og den unge engelske mannen. Alle disse skulle avslutte dagen her. Vi traff ikke på de to tyske mennene som vi hadde spist middag med kvelden før, de skulle også stoppe her, men vi hadde sett dem underveis på veien hit. Dette var nok den siste gangen vi møtte alle disse ettersom vi skulle fortsette videre og etappene var lange. Vi ville nok ligge en dag foran dem herfra. Husk at du må ha med nok vann før du går fra Vetralla ettersom det ikke er mulig med påfyll før i Capranica.

Bortsett fra en brattere stigning tidligere på dagen hadde det vært ganske flatt. Det hadde også vært en liten oppoverbakke opp til Vetralla og det fortsatte oppover de neste 7 kilometrene etter byen. Vi kom til et større skogsområde og gikk langs det. Når veien gikk inn i skogen var det blant hasselnøttbusker og store eiketrær. Det er bare fantastisk å gå her, men i regnvær kan nok disse sandveiene bli ganske gjørmete.

Vi gikk forbi Torre di Orlando, ruiner av et middelaldersk kloster. Der sto noen små steiner med pilegrimsmotiv, ikke stort større enn en sko i stor størrelse.

Torre di Orlando.

Veien fortsetter mellom enda flere hasselnøttbusker. 

Vi kom til Capranica, men gikk bare inn i landsbyen det første stykke. Vi skulle ikke bo i selve byen, men like etterpå. Ettersom dagen hadde vært så lang var vi slitne og vi ville bare finne vårt bosted.  

Vi gikk på nedsiden av Capranica.

De siste 5 kilometerne til Capranica hadde det gått jevnt nedover, men nå gikk det bratt oppover gjennom skogen den korte veien til vårt bosted. Etter 37 fantastiske kilometer på veien var vi framme på Bed and Breakfast Monticelli. Her var det virkelig deilig å være. Vi spurte om en øl hver og disse ble levert på rommet vårt av en hyggelig ung mann. Disse tok vi med oss ute i hagen hvor det var helt stille og fredelig å sitte i den varme ettermiddagen. Bed and Breakfast Monticelli har også svømmebasseng, men dette var i april så det var ikke klargjort for sesongen enda. 

På kvelden laget det trivelige vertskapet middag til oss og en gjest til, en ung italiensk syklist, i et hus på gårdsplassen. Her var også et kjøkken. Det store bordet vitner om at det noen ganger kan være mere folksomt her enn det var denne kvelden. 

Forrige etappe                                Neste etappe