Gran Senda de Malaga er en vandrerute rundt i Malaga-provinsen. Den er 745 km lang, inndelt i 35 etapper (i 3 varianter) og går gjennom 9 regioner og 57 kommuner. Gran Senda de Malaga har benevnelsen GR-249 og har koblinger til eksisterende gåruter i provinsen. Den forener Camino Mozárabe (GR 245) og er en del av det nasjonale og europeiske nettverket av ruter. Den forbinder oss også blant annet med store europeiske ruter (GR-92 E-12) som krysser Middelhavsbukta og som ender i Hellas.
Gran Senda de Malaga er ikke bare en vandrerute i fantastisk natur, den kan også kombineres med sportsaktiviteter som rafting, kanopadling, terrengsykling, klatring eller juving. Hele ruten går innom 4 naturparker, 2 naturreservater og 3 andre naturområder. Du går også innom historiske kulturarver og tradisjoner, som f.eks. opplevelser av god mat og drikke (vingårder bl.a.).
 |
| Hele Gran Senda de Malaga. |
Selve Gran Senda de Malaga har sin start i Malaga og går vestover langs kysten til den kommer til Nerja. Da fortsetter den inn i landet. Du velger selvfølgelig selv hvor du starter og hvilke etapper du velger. Om vi noen gang kommer oss gjennom alle 35 etappene er vel tvilsomt, mange av dem er antagelig altfor krevende, og for meg med høydeskrekk sikkert også skremmende. Vi tar det som det kommer.
Vi valgte å begynne denne vandreruta som går rundt i Andalucia i nærheten av Benalmadena hvor vi bor når vi er i Spania. Vår første etappe ble den som er etappe 33 på den offentlige Gran Senda de Malaga. Den starter i Mijas og går egentlig til Benalmadena Pueblo. Vi gjorde derimot en liten vri og gikk motsatt vei, i tillegg til at vi valgte å starte på toppen av Monte Calamorro og tok derfor taubanen fra Arroya de la Miel i Benalmadena opp til fjellet. Da ville vi komme inn på riktig etappe etter 3-4 km. På denne måten ville vi også spare oss for å starte dagen med en ganske så bratt motbakke i flere kilometere. Det skulle allikevel bli en mye mer problematisk tur enn vi tenkte. Vi visste at det var mye opp og ned, så det var vi forberedt på. Men så gikk vi feil, en tung omvei, i tillegg til at jeg fikk store problemer med å ta meg fram helsemessig.
 |
| Første mål denne dagen var telemastene som her kan sees. |
 |
| Stien besto av veldig fin dolomittisk sand. |
Her, ved denne røde og hvite masten, fortsetter etappen til høyre. Vi ønsket derimot å gå opp til klyngen med flere telemaster som vi hadde peilet oss inn på, så vi tar til venstre. Tur-retur ble det halvannen kilometer.
Disse telemastene kan sees fra store deler langs kysten nedenfor. Her oppe traff vi en gjeng danske turister og en enslig svenske. Det ble nesten som et skandinavisk møte.
Fra mastene kunne vi se tilbake på det vi hadde lagt bak oss.
 |
| Vi hadde kommet fra baksiden og langs toppen til venstre midt på bilde. Det hadde vært mye opp og ned så langt. |
Vi gikk tilbake til krysset ved masten. Herfra ble det et kort stykke med asfalt, før et nytt skilt viste oss at stien tok av til høyre.
Det var tid for dagens lunch.
 |
| Straks etter dette bilde gikk vi feil. I stedet for å ta av til høyre oppover tok vi etter hvert retning nedover. Det ble mye nedover før vi igjen måtte ta oss oppover. |
 |
| På ville veier, men foran oss ser vi Mijas på andre siden av dalen. |
Mens vi gikk feil hadde vi gått nedover med utsikt mot havet, mens det riktige hadde vært opp i fjellet, etter det vi forstår. Til slutt havnet vi helt nede ved veien A-368, en av veiene fra kysten opp til Mijas. Derfra tok vi ganske straks en vei i motbakke som etter omtrent 2,5 km havnet ved et kalkuttak. Kort tid etter kom vi til et veiskille, og der så vi den offentlige veien igjen.
Ved veiskillet fant vi også et skilt som viste at vi enda hadde ganske langt igjen. I tillegg var klokka noe over halv fem og vi begynte å tenke på når mørket ville komme. Dette var i februar, men ettersom det er lengre lyst her enn hjemme, tenkte vi at vi nok skulle rekke å nå fram i tide.
 |
| Lettet over å ha funnet igjen den rette ruta. Det var bare å gå på. |
 |
| Nå har vi kalkuttaket vi gikk forbi under oss. |
Naturen var vakker rundt oss. I tillegg var det endelig lettere å gå, terrenget hadde flatet ut. Men nå begynte et annet problem. Jeg hadde begynt å få vondt i et kne, en gryende smerte som kom hver gang veien gikk litt oppover, eller nedover.
Vi kom inn i et område der det hadde rast en god del fra den bratte skråninga over oss.
Flott utsikt ned mot kysten.
Vi hadde enda en godt stykke vei igjen. 
Så var vi endelig ved skiltet som viste at det var tid for å begynne nedstigninga til Mijas. Det var bare 1,3, km ifølge skiltet. I utgangspunktet en enkel strekning, men det skulle vise seg å bli ganske så utfordrende. Stien var bratt, det var mye stein, grus og klipper, og høydeskrekken min slo flere steder godt inn. Men det største problemet ble det vonde kneet. Nå var ikke smerten gryende lengre, den var nesten uutholdelig. Det var så godt som umulig å gå nedover når du nesten ikke greier å trø på foten. Vi brukte 1 time på 1,3 km, det sier vel sitt.
 |
| Det er om å passe seg godt, særlig for løse steiner. |
 |
| Helt på toppen av bilde ser vi mastene vi hadde vært innom. Det var omtrent 14 km siden, med mange opp- og nedoverbakker. |
 |
| Det er enda langt ned til Mijas rett under oss. Fuengirola ved kysten. |
Når vi tidligere har vært i Mijas har vi sett en liten hvit kirke langt oppe i den grønne skogkledde fjellsiden. Ermita del Calvario Mijas ble påbegynt i 1710 og ble tidlig brukt som åndelig tilfluktssted for karmelittmunkene. Kirken er sjelden åpen, bare på fredager i fastetiden, i tillegg til første fredagen i mars.
Etter 20,5 km var vi endelig framme i Mijas, bare en halv time før mørket kom.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar