Elins reiseblogg: Rundtur i Trøndelag, dag 1.

Vi hadde lenge snakket om å ta en rundtur i "nærområdet" vårt, det vil si i Trøndelag. De fleste stedene vi besøkte denne første dagen hadde vi vært før, mens andre var nye.

Vår første stopp var Steinvikholmen som ligger på Skatval i Stjørdal kommune. På Visit Trondheim sine nettsider kan vi lese at i 1525 startet Olav Engelbrektsson arbeidet med å få bygget sin festning og bolig, den flotteste bygningen i norsk middelalderhistorie. Slottet på Steinvikholmen sto ferdig i 1532. Engelbrektsson, som var den siste erkebiskopen av den katolske kirken i Norge, styrte Norge herfra i flere år. I 1537 var Steinvikholmen slott sentrum for en av de viktigste begivenhetene i nordisk historie, den danske maktovertakelsen og reformasjon fra katolisisme til protestantisme.

I 1894 kjøpte Fortidsminneforeniga Steinvikholmen. Nå er slottet et populært turistmål og det arrangeres utendørsopera her om sommeren. Da vi besøkte stedet var det nettopp stengt for sesongen, så vi nøyde oss med å se stedet fra parkeringa.

Tilbake på E6, og ved Åsen tok vi av i retning Frosta. Målet var nå øya Tautra som er sammenkoblet med resten av Frosta med en 2,3 km lang molo. På moloen er det en port med lyssignal for trafikk. Denne porten skal hindre at rovdyr tar seg ut til øya ettersom den og området er et naturreservat og fuglefredningsområde.

Vi har tidligere besøkt Tautra Mariakloster så denne gangen nøyde vi oss bare med å se den staselige bygningen, som dronning Sonja la ned grunnsteinen til i 2003, utenfra. Klosterbygninga ble tatt i bruk i 2006. Dette er et katolsk nonnekloster hvor nonnene tilhører cistercienserordenen, nærmere bestemt ordenens strengeste gren, trappistordenen.

På Tautra finnes også restene av Tautra kloster som er et middelalderkloster som ble opprettet i 1207, og oppløst med den protestantiske reformasjonen i 1537 og ble da krongods. Det fikk senere skiftende eiere, og ble preget av forfall før teolog Jacop von der Lippe kjøpte ruinene og ga det i gave til Fortidsminneforeningen i 1846. Dette var den første eiendommen til foreningen.

Kirkeruinene viser spor av en typisk cistercienserkirke. I dag er det ikke mange steinene igjen av det som en gang var en storreist kirke her på Tautra. Selve klosterbygningene, der munkene bodde og arbeidet, lå på en sletta ved kirka. De er det ingenting igjen av.

Like ved klosterruinene er det mulig å kjøpe både mat og drikke, i tillegg til stauder.

Etter å ha kjørt moloen tilbake til Frosta ønsket vi å oppsøke Frostatinghaugen. Dette er stedet der en mener Frostatinget i sin tid ble holdt. Her står 12 steiner rundt en stor stor bautastein i midten. Disse ble reist i 1914 av bygdefolket. Steinene rundt symboliserer de 12 fylkene som møtte på det gamle Frostatinget. På hver stein står det hvilket fylke steinen symboliserer og med gotiske tall fortelles det hvor mange utsendinger fylket fikk møte med på Frostatinget. Kjettingen mellom steinene symboliserer samarbeid og samhold. Steinene ble avduket i 1930 med daværende kong Haakon og kronprins Olav til stede. Opplysningene er fra et oppslag på stedet.

Vi går mellom bygningene like ved Frostatinghaugen, der Frosta Turistinformasjon og Frosta bygdemuseum ligger, for å komme til Logtun kirke.

Det er så få kirker i Norge som er åpne når du kommer forbi. Derfor ble jeg veldig glad da vi kunne besøke Logtun kirke som ligger like ved Frostatinghaugen. Dette er en steinkirke og man tror at både Frostatingets segl og lovbok, Frostatingsloven, har vært oppbevart i en kiste i kirken.

På Visit Frosta sine nettsider kan vi lese at det i følge Frostatingsloven var en kirke her allerede på slutten av 1100-tallet, men den nåværende bygningen er trolig oppført omkring 1500-tallet. Den var hovedkirke i Frosta fram til 1862 da ny kirke ble bygget et annet sted. Seks år senere ble treverket i Logtun kirke solgt og kirka ble en ruin. I 1903 ble murene gitt til Fortidsminneforeningen. Tretti år senere startet restaureringa som ble ferdig i 1950. I dag er Logtun kirke brukt til bryllup, konserter og gudstjenester, og er åpen om sommeren for besøkende.

Altertavlen i Logtun kirke ble utskåret i 1652, og malt tre år senere.

Området på Logtun er også et sted av pilegrimsruten St. Olavsleden til Nidaros.

Neste stopp på vår tur rundt i Trøndelag var Falstadskogen i Ekne. På en minnetavle kan vi lese at det i tidsrommet 1941 til 1945 satt over 5000 fanger i Falstad fangeleir. Jøder fra Midt-Norge ble samlet her i 1942 før de ble sendt videre til konsentrasjonsleirer i Tyskland.

I oktober 1947 ble det første monumentet i Falstadskogen avduket av H.K.H. Kronprins Olav. Relieffet "Arkebusering" er laget av billedhugger Odd Hilt (1915-1986), som selv var fange på Falstad.

I 1942-43 ble mellom 220 og 300 fanger henrettet i Falstadskogen. Det nøyaktige antallet er ukjent. Blant ofrene var 43 nordmenn, 74 jugoslaver og over 100 sovjetiske borgere, men også her er tallene usikre. Andre nasjonaliteter kan også være blant de henrettede. I dagene før frigjøringen i 1945 åpnet det tyske SS ca 20-25 graver for å skjule bevis. Ofrene ble transportert til kai og senket i Trondheimsfjorden. Opplysningene finner vi på stedet.

Denne minnesteinen med navn og kart ble utformet av billedhugger Gunnar Jansson i 1963, i tillegg til steinpyramidene jeg skriver om litt lengre ned her.

Like etter frigjøringen ble nærmere 50 graver funnet og både massegraver og enkeltgraver ble markert med trekors. Det var en serber og tre russere som hadde gravd de fleste gravene, og serberen hadde merket seg hvor gravene var. Hans notater og hukommelse var til stor hjelp da gravene skulle finnes. Sommeren 1945 ble nesten alle gravene med de norske åpnet. Ofrene ble identifisert og gravlagt på sine hjemsteder eller på Domkirkegården i Trondheim. Østeuropiske ofre ble på begynnelsen av 1950-tallet flyttet til krigskirkegården i Trondheim. Det antas at det fortsatt er uåpnede graver i Falstadskogen.

I 1963 ble trekorsene på gravstedene erstattet med steinpyramider. Hver pyramide markerer en eller flere gravsteder. De er laget av billedhugger Gunnar Jansson. Tidligere denne sommeren hadde vi besøkt Tjøtta sovjetiske krigsgravplass der vi kunne lese at fra 2009 gjennomførte Falstadsenteret på oppdrag av den norske stat et forskningsprosjekt for å identifisere sovjetiske borgere som falt i Norge under andre verdenskrig.

Pilegrimsruta St. Olavsleden til Nidaros går også gjennom Falstadskogen.

To minutters kjøring fra vår stopp i Falstadskogen ligger Falstad fangeleir. Den store murbygningen fra 1921 var til da Falstad skolehjem, som da måtte flytte ut. De første fangene kom hit i november 1941, og Falstad ble en av de største fangeleirene i det okkuperte Norge under andre verdenskrig.

På Falstadsenterets nettside kan vi lese at det i dag er museum, minnested og senter for menneskerettigheter. Her kan du lære om fangehistorie fra andre verdenskrig og om demokrati, menneskerettigheter og dagsaktuelle samfunnsspørsmål.

Utenfor Falstadsenteret står en minnebauta, laget av Nils Aas (1933-2004), som er gitt av de som var fanger her under krigen, som en takk til lokalbefolkninga på Ekne. Der står det:

Til alle dere som med fare for dere selv gav matpakker,

smuglet inn brev og hilsninger

og som åpnet heimen for alle de som ville besøke oss i leiren.

Vi står i evig takknemlighet.

Takk.

Stiftelsen Falstadsenteret ble etablert i 2000 som nasjonal opplærings- og dokumentasjonssenter for krigens fangehistorie, humanitær folkerett og menneskerettigheter. I 2006 flyttet senteret inn i det som under andre verdenskrig var hovedbygningen i SS-leiren Falstad.

Under sees en modell over hvordan det var på stedet under krigen. Den er laget av tidligere fange Georg Larsen. I dag finnes få rester igjen fra SS Strafgefangenenlager Falstad. Piggtrådgjerdene, brakkene, vakttårnene og de fleste driftsbygningene ble demontert og fjernet fra anlegget omkring 1950.

Inne i Borggården på Falstadsenteret står treskulpturen Re-Remembering. Den er laget av billedkunstner Tore Reisch (f. 1978) og består av seks par føtter skåret ut av stammer fra malmfuru. Føttene danner en sirkel og møtes i en solid lafteknute på toppen. Inne i sirkelen er en kube med spiralformer skåret ut i tre. Spiralformene gir assosiasjoner til DNA-molekyler, som bestemmer egenskaper og arveanlegg i kroppens celler. Verket retter fokus mot spørsmålet om traumatiske hendelser og personlige opplevelser fra fangenskap og frihetsberøvelser kan overføres til nye generasjoner. Er det slik at dramatiske krigsopplevelser også kan nedarves gjennom genene til barn og barnebarn? Dette kan vi lese på nettsiden til Visit Innherred.

I dette kottet, Mørkecellen, slo en vann på gulvet for å hindre fangene i å sette seg ned. Tre døgn pleide et slikt opphold å vare. Flere ganger om dagen ble fangene tatt ut og prylt. Denne cellen var en av mange straffeinnretninger i leiren i årene 1941-45.

Navnevegg med navn og fangenummer.

Et stykke unna Falstadsenteret ligger Kommandantboligen på Falstad, som fra 1944 og fram til frigjøringa fungerte som bolig for tre kommandanter. Her hadde offiserene i leiren sine soverom, kontor, møterom og rom for avkopling og sosialt samvær. I dag er boligen en arena for læring, refleksjon og diskusjon, med utstilling fra krigen, som fuglen under her som er et fangearbeid.

På vei inn til borggården på Falstadsenteret henger bilder som viser en historie som også er verd å ta med seg. "Falstad Opdragelsesanstalt for vanartede gutter", senere Falstad skolehjem, ble stiftet i 1895. Guttene ble tatt ut av sine hjem og innlosjert på Falstad som et alternativ til vanlig skole og fengsel. Myndighetene mente barna var ofre for en manglende eller skadelig oppdragelse. Barna var i alderen 10 til 18 år. Skolehjemmet flyttet ut av murbygningen da de tyske nazistene beslagla den høsten 1941, da ble driften flyttet til Falstad nedre. Enkelte elever ble av ulike grunner periodevis satt i nazistenes varetekt i fangeleiren. Etter krigen flyttet skolehjemmet tilbake til deler av anlegget. Falstad skolehjem ble formelt nedlagt i 1949.

Fra Falstadsenteret på Ekne til Stiklestad Nasjonale Kultursenter i Verdal er det en halvtimes tid å kjøre. Her er et museum som har et spesielt ansvar for å formidle kunnskap omkring Olav den Hellige, Slaget på Stiklestad og den delen av norgeshistorien som er knyttet til begivenhetene på stedet. Her holdes hvert år friluftsforestillingen Spelet om Heilag Olav, her er folkemuseum og feiring av Olsokdagene.

Kultursenteret har en flott utstilling. Slaget på Stiklestad sto 29. juli 1030. Striden dreide seg ikke om religion, men om maktkamp. I ettertid har slaget blitt tolket som et vendepunkt i norsk historie. I følge tradisjonen fikk Olav sine banesår der Stiklestad kirke står i dag. Skalden Tormod Kolbrunarskald ble såret i slaget. Han søkte legehjelp hos ei sårkone, men dro selv pilen ut av kroppen før han døde.

Under her kan en se den engelske biskopen Grimkjell som var en del av kong Olavs følge i mange år. Den 3. august i 1031 kanoniserte han kongen, og Olav ble dermed erklært hellig. Helligkåringen bidro til å styrke både kirken og kongedømmet i Norge.

Sverd fra Brekken i det som tidligere var Sør-Trøndelag.

Kong Olav ble gravlagt i Nidaros (Trondheim) og hans grav ble raskt et av de viktigste pilegrimsmålene i Norden. Folk kom reisende både sjøveien og over land i håp om helbredelse og sjelebot. Ferden var strabasiøs og farefull. Pilegrimene var avhengig av gjestfriheten hos dem som bodde langs leden. I de seneste årene har pilegrimsferden, særlig fra Oslo til Trondheim, blitt veldig i skuddet igjen. På Stiklestad har de også sørget for at vi får hilse på en pilegrim. Hyggelig for oss som selv har vært pilegrimer flere ganger.

Under her er en kopi av portalen fra Hylestad stavkirke i Setesdal (1200-tallet). Der sees scener fra sagnet om Sigurd Fåvnes bane.

Olsokutstillingen 2023 var av Máret Ánne Sara (f. 1983). Hun er en norsk-samisk bildekunster og forfatter som bor og arbeider i Kautokeino. Hun vokste opp i Finnmark i en reindriftsfamilie med sommerbeite på Kvaløya.

"Stairway from home" er laget av noen av de 400 reinhoder som Sara kokte og renset i forbindelse med "Pile o`Sápm" kunstprosjektet, og brorens rettsak mot staten og tvangsslaktingen av familiens reinflokk.

Verket "Spirals from the Pile" er laget av reinkjever fra hodene som fortalt over.

"State on Steroids" er laget for Olsokutstillingen etter at Sara i desember 2022 besøkte familien Jåma og Storheia. et av Europas største landbaserte vindkraftverk, som eies av Statkraft. Vindkraftverket drives i dag uten lovlig konsesjon etter at Fovsen Njaarke reinbeitedistrikt vant over staten i 2021 og konsesjonen ble kjent ugyldig på grunn av menneskerettighetsbrudd.

"What if, Jonas?" er også laget til Olsokutstillingen av samme grunn som bilde over.

"Gielastuvvon" består av personlige lassoer som kunstneren har samlet inn fra reindriftsamer i sitt eget område.

Etter å ha sett utstillingene inne på selve senteret tar vi turen rundt på uteområdet på Stiklestad. Rytterstatuen, fra 1973, viser Dyre Vaa (1903-1980) sin fremstillingen av Olav den Hellige.

Stiklestad kirke er en romansk steinkirke som ble reist ca. 1150-80- I følge tradisjonen står alteret på stedet der hellige Olav falt i slaget. Kirken er senere utvidet og ombygget flere ganger.

Det hadde vært mange opplevelser denne første dagen på vår trøndelagstur. Nå ville vi bare komme oss til Inderøy og Husfrua Gårdshotell der vi hadde booket rom for natten.

Det ble en veldig hyggelig kveld her på Inderøy. Utsikten fra gårdshotellet, som ligger høyt oppe på Sakshaugberg, er bare helt fantastisk. Aasmund Olavsson Vinje gjestet Inderøy i 1860, da han var på reise i forbindelse med kroninga av Kong Karl IV i Nidarosdomen. I Ferdaminne skriv Vinje om det første møte med Inderøy "Nei, dette er best nordanfjells, ja kanskje i heile landet. Det er stort, det er rikt, og det er fjordar og landskap i det mest yndefulle samspel". Inspirert av det han opplevde på Inderøy, og folket der, skrev han "Fedrane våre".

Utsikten fra rommet vårt var heller ikke noe å klage på.

Husfrua Gårdshotell fikk i 2016 "Årets landlige spire". Begrunnelsen er bl.a. at de kombinerer lokale ressurser, mat, tradisjon og nytenking med en stor porsjon mot. De er tilknyttet det lokale nettverket "Den Gylne Omvei" og bidrar dermed til lokal verdiskapning.

Fra Husfrua Gårdshotell kunne vi se over til Øyna kulturlandskapshotell der vi hadde hørt at de serverte veldig god mat. Vi bestemte oss derfor for å ta turen dit. I og med at vi hadde lyst på noe godt å drikke så bestemte vi oss for å gå. Det var ikke så langt bort til Øyna, men vi måtte gå veien og det tok nærmere 20 minutter.