Elins reiseblogg: Rundtur i Trøndelag, dag 2.

Både vi og kyrne på Husfrua Gårdshotell var klare for en ny dag.

Frokosten besto av lokale produkter. Inderøy har jo veldig mye godt å by på.

På vei ned til Straumen, sentrum på Inderøya, stopper vi ved Sakshaug gamle kirke. Den er bygget på 1100-tallet og ble trolig innviet i 1184. Kirken har gjennomgått flere byggetrinn. Fra å ha en høy status i middelalderen gikk kirken til å bli en ruin på slutten av 1800-tallet, for igjen å bli innviet og vigslet i 1958. Kirka var dessverre ikke åpen da vi var der.

Som skiltet under viser så ble det i denne kirka gjennomført første runde av valgene til Riksforsamlingen i 1814.

Den kjente billedhoggeren Nils Aas ble født på Inderøy i 1933. Han døde i sin bolig i Oslo i 2004. Utenfor Sakshaug gamle kirke står en minnebauta. Jeg har ikke funnet ut om Aas er gravlagt her.

I sentrum av Straumen ligger Muustrøparken. Skulpturparken er Inderøy kommunes tusenårssted. I parken finnes elleve skulpturer av Nils Aas, gitt av kunstneren og hans nærmeste. Vi kan lese at tusenårsstedet skal være et møtested for samhandling, kulturopplevelse og utfoldelse. Stedet skal reflektere fortid, nåtid og framtid. I 2012 ble Muustrøparken tildelt Hageselskapes Hagekulturpris. Da hadde parken allerede blitt hedret som Årest Grønne Park i 2007 av Norske Anleggsgartnere - NAML.

Den over 6 meter høye "Stavhopper´n"

"Ivar"

"Elg"

"Fisker"

"Ekorn"

Muusbrua fra 1816 går over Granaelva som går gjennom Muustrøparken.

"Lesende"

"Fotballgutten"

Ringstu, et av Straumens eldste hus, ble flyttet hit fra Nergata 23.

"Arbeiderkvinnen"

Lydinstallasjonen "Flyndre" er bygget over eksisterende skulptur av Nils Aas. Komposisjon og programmering er gjort av Øyvind Brandtsegg.

"Andunge"

Bilde av den ellevte skulpturen av Nils Aas "Ringkatta" ble så dårlig at det tar jeg ikke med her.

"Ro min båt" av Hilde Angel Danielsen (f. 1972) hadde en tidsbegrenset plassering i Muustrøparken sommeren 2023.

Vi rusler videre rundt i Straumen. Nils Aas Kunstverksted var ikke åpent da vi var der. Men vi var der i 2009, så jeg tar med et bilde fra Kunstverksted som jeg tok den gangen.

Utenfor Nils Aas Kunstverksted står statuen "Grete Waitz", også laget av Nils Aas selvfølgelig.

Straumbrua som krysser Straumen der Borgenfjorden løper ut i Trondheimsfjorden.

I et av de eldste husene i Straumen sentrum lages og selges glasskunst, keramikk og akvareller. Herfra ble det et minne med hjem.

Vi har enda mye å oppleve på vår tur langs Den Gyldne Omvei. Det var nesten synd vi enda var mett etter den gode frokosten da vi kom til Gullburet på gården Verdal Østre på Inderøy. Gårdsbutikken og kaféen hadde mye å friste med. Men vi sørget for å få med oss et veldig godt rugbrød, eller var det speltbrød?, fra gårdens eget bakeri. De har også eget bryggeri.

I Gullburets loftsetasje var det mye spennende å se på. Når været er for dårlig til å sitte ute og nyte gårdens gode smaker er det fint å sitte her oppe.

Neste stopp var Gangstad Gårdsysteri på gården Øvre Gangstad. Vi har vært her før, og vi kjenner deres produkter ganske godt. Men det er alltid hyggelig å få nye tips om bruken. Derfor ble det med både oster, marmelader og kjeks videre. Men gårdsysteriets egen is er det verre å ta med seg. Det ble også til at vi satte oss litt ned med noe å drikke, før vi kjørte videre.

Dette er snekkerstua på Øvre Gangstad.

Øvre Gangstad har også mye annet å by på.

Hustad kirke er en av to mellomalderkirker på Inderøy, den andre er Sakshaug gamle kirke som vi allerede hadde sett tidligere denne dagen. Begge eies av Fortidsminneforeningen. Hustad kirke ble trolig bygget som privatkirke for høvdingen på gården Hustad midt på 1100-tallet. Kirken ble auksjonert bort til private eiere i 1723-24. I 1838 solgte den siste private eieren kirken til folket og den ble sognekirke. I 1887 ble kirken nedlagt da en større kirke ble bygget mer sentralt i sognet. Den er usedvanlig godt bevart, tross en ombygging rundt 1650. Også denne kirken var stengt så vi fikk heller ikke sett denne innvendig.

Utenfor Hustad kirke står en krigsminnestatue etter trefninger på Innherred. Denne er til minne om de britiske soldatene som falt for vår frihet og demokrati. Ved gårdene Krogs og Vist her på Inderøy kom det til dramatiske kamper 21. april 1940. Dette var den første trefningen mellom britiske og tyske bakkestyrker i andre verdenskrig. Mange soldater, både tyske og engelske falt ved disse to gårdene. Deretter trakk både tyskerne og engelskmennene seg tilbake. Tyskerne opprettet kanonstillinger her ved Hustad kirke med kirkegårdsmurene som vern. I kirketårnet hadde de en utkikspost. Opplysningene fant jeg på nettsiden til Steinkjerleksikonet. Der kan du også lese om hva som hendte før soldater kom til Inderøy.

Hustad kirke er omgitt av et såkalt "Kjerkeplanken", et gjerde i laftekonstruksjon som er sjelden i Norge.

Vi fortsetter rundt nordspissen på Inderøy og følger videre langs Beistadfjorden til vi kommer til Kjerknesvågen. Her er basen for Jekta Pauline, men vi så ikke noe til den. Kjerknesvågen Kai er to ganger kåret til Norges nest beste småbåthavn.

I det røde bygget, Jektbasen, kan du lære mer om jektbygging på Innherred og restaureringsprossen av Jekta Pauline. Her er også mange gamle båtmodeller.

Vi kjører over Skarnsundbrua, som lignet veldig på Helgelandsbrua som vi hadde kjørt over tidligere denne sommeren. Brua går over Skarnsundet til Mosvik, der Beistadfjorden munner ut i Trondheimsfjorden.

Rett etter Skarnsundbrua er det en fin rasteplass hvor vi bestemte oss for å ta lunch. Vi måtte jo smake på det gode brødet vi hadde kjøpt på Gullburet og vaniljeprimen vi sikret oss på Gangstad. På parkeringa finner vi en plakett som viser at Skarnsundbrua fikk Vegdirektørens pris for Vakre veger i 1994. Dette er en hederspris for veganlegg med gode estetiske kvaliteter tilpasset omgivelser.

Skarnsundbrua,

Hindrem stavkirke eies av Hindrem stavkirkelag som er et andelslag. Den ble reist etter et sterkt ønske fra bygdefolket om å ha ei kirke på det tidligere kirkestedet Hindrem. Sommeren 2012 sto stavkirka ferdig til bruk og den ble vigslet av biskopen i Nidaros. Hindrem stavkirke blir brukt til gudstjenester, vielser begravelser, konserter og andre arrangementer. Dette kan vi lese på et oppslag på kirkeveggen. Der kan vi også se at det fortsatt er mulig å bli medeier i kirka.

Vi passerer både Leksvik og Vanvikan, og når vi kommer til Tronghaugen viser et skilt oss veien ned til Stykket helleristningsfelt. Her ble, i begynnelsen av yngre steinalder, for 6000 år siden, fem store elgfigurer risset inn i bergflaten. Fire av elgene står og ser i samme retning mens den femte snur seg og ser motsatt vei. Elg og andre hjortedyr er det vanligste motivet på alle helleristninger fra steinalderen i Midt-Norge.

Nå er det ikke langt igjen til Stadsbygd hvor vi skal overnatte på Rødberg Bobilcamp. Vi hadde snakket med den hyggelige driveren av plassen og hadde blitt lovet å få slå opp teltet vårt på hennes private plen. På grunn av at spelet "Den siste Viking" ble spilt på Kystens Arv var dette en periode det alltid var fullt på campingen.

Vi slo opp teltet rett ved siden av tåkeklokka som har samme navn som campingen. Når vi tar lokalbåten hjemmefra til Trondheim har vi sett denne, men jeg har alltid trodd det var et fyr. Tåkeklokkene var de første tåkesignalene som ble tatt i bruk langs kysten. En hammer slo taktfast på den tunge klokka. Hammeren ble satt i bevegelse av et urverk. Før urverket ble elektrifisert i 1962 måtte loddene i urverket dras opp manuelt og med stor påpasselighet, hver tredje time, døgnet rundt. Rødberg tåkeklokke ble bygget i sveitserstil i 1919 og er en av de fem fredede tåkeklokkene i Norge. Den er den eneste frittstående tåkeklokka med stor grad av opprinnelighet og med klokka intakt, nord for Olsofjorden. Tåkeklokka på Rødberg ble nedlagt i 1986. Alt dette kan vi lese på et skilt på stedet.

Vi kjøpte en veldig god bacalao på campingen, og ruslet rundt på området.

Utsikt mot Røberg Bobilcamp fra ute på moloen.

Målet vårt for oppholdet i Stadsbygd var, som for mange andre, besøk på Kystens Arv og spelet "Den siste Viking". Begge deler ble en stor opplevelse. Museet Kystens Arv ble åpnet i 1989 med formål om å bevare og formidle kystkulturen på Trøndelagskysten. Museet har et av landets største samlinger av tradisjonsbåter, eget trebåtbyggeri, utstilling om Lofotdrifta, smie, flere naust, husmannsplass, bruksbåter, sengeplasser, teltplasser og kafé.

På vei inn til båtbyggeriet henger Olavsrosa, et kvalitetsmerke som deles ut av stiftelsen Norsk Kulturarv for bl.a. å ha et opplevelsestilbud med basis i norsk kulturarv. Museet Kystens Arv har et aktivt båtbyggeri, som bygger tradisjonelle norske klinkbygde båter på bestilling. Hovedfokuset ligger på den lokale båten Åfjordsbåten, og byggeriet har også dyktige lærlinger som fører faget og kunnskapen videre.

I det moderne service- og utstillingsbygget er det både matservering og museumsbutikk. På veggen utenfor viser et skilt at stedet også er Nøkkelsted for Kystpilegrimsleia.

I servicebyggets andre etasje er båthallen med utstillinga av klinkbygde tradisjonsbåter fra Midt-Norge.

Utstillinga "Lofotdrifta frå Trøndelag" handler om trøndernes deltakelse på Lofotfiske på 1800-tallet. Dette er en fast utstilling bygd rundt båten "Den siste viking", en lofotbåt fra 1929.Utstillingen gir et innblikk i livet til lofotfiskerne for over hundre år siden, om den lange turen nordover i januar, arbeidet og slitet, risikoen, fortjenesten og skjebnene. Båten, utstyret, fiskeutstyr og klesplass, og kjærlighetsbrevene hjem. Dette, og mer til, kan vi lese på museets nettside.

Det er vanskelig å ta bilde av det som er innafor glassmontasjer. Jeg tar i stedet med noen oppslag som forteller mye om lofotfiske.

Det er et vakkert område museet ligger på. I tillegg til utstillingene var det blant annet muligheter til å kjøpe seg mat, det var salgsboder og minikonsert (da vi var der med Stine Bogsveen)